Denne kronikken ble først publisert i Altinget.

Mineralmangel kan både stoppe grønn omstilling og true europeisk sikkerhet. EU leter desperat etter løsninger, og norsk mineralindustri står klare til å levere. Hvor blir det av virkemidlene? Har regjeringen latt seg skremme av NRKs nye natur-oppsynsmann?

Bård Tufte Johansen har gjennom NRK-serien «Oppsynsmannen» satt et viktig søkelys på naturtap i Norge. Løsningen han foreslår er flere «nei-folk» på toppen, som sier nei til alt som betyr å bygge ned natur. Men så kompromissløse kan vi dessverre ikke være, om vi skal stoppe global oppvarming og dermed redde all natur.

Mineraler er nøkkelen til grønn omstilling

Det internasjonale energibyrået har gjennom flere år pekt på at verden går mot en mineralkrise. Behovet for en del kritiske mineraler vil mangedobles i årene som kommer hvis vi skal bygge alle vindmøllene, solcellene og elbilene som trengs for å nå klimamålene. Nå viser også en ny rapport at 9 av 10 bedrifter lider av ressursmangel, der råmaterialer er den aller mest kritiske ressursen. Sirkulær økonomi er en viktig del av løsningen, men vil ikke være nok, fordi vi trenger mer mineraler i morgen enn vi bruker i dag.

Det trengs nok flere «nei-folk» på toppen, ikke minst når det gjelder motorveier, hyttebygging og oljeutvinning. Men i kampen mot klimakrisen må naturvern balanseres mot ressursutnyttelse, og mineralene må opp av bakken – raskt. Samtidig må det etableres en bedre praksis, der gruveslam blir nyttige materialer i stedet for å legges på gigantiske deponier.

Den gode nyheten er at vi har teknologien – alt som mangler er politikk.

Verdens grønneste gruvedrift

Bellona oppfordret i 2022 næringsminister Vestre til å satse på utvikling av verdens grønneste gruvedrift. Vi var derfor glade for å se at regjeringens mineralstrategi hadde samme høye ambisjonsnivå da den kom i fjor sommer. Men i februar 2024 står strategien fremdeles uten reelle virkemidler og praktisk talt uten ekstra bevilgninger.
Ingenting har skjedd for å få fart på etableringen av nye gruver på land i Norge.
På havbunnen, derimot, har regjeringen ikke nølt med å kjøre gjennom en åpningsprosess for gruvedrift, i strid med alle faglige råd, og til internasjonal fordømmelse. Dette selv om havbunnsmineralene kommer for sent til å løse mineralkrisen. Samtidig har industrien på land forgjeves ventet på en norsk politikk som kan korte ned saksbehandlingstiden, få fart på investeringene, og støtte en overgang til nye og mer bærekraftige løsninger.
Regjeringen har ikke engang funnet de 15 millionene som kreves for å fullføre kartleggingen av norske mineralressurser. Til sammenligning har Finland etablert et statlig investeringsselskap rettet mot mineralindustri, med 50 ansatte og milliarder av kroner i investeringer.

• Norge har rike mineralressurser, for eksempel Fensfeltet, som alene kan dekke 25 prosent av Europas behov for sjeldne jordarter. I dag importeres alt fra Kina.
• Norge har en høykompetent mineralindustri som kan realisere verdens første elektriske og utslippsfrie gruver.
• Norge har banebrytende teknologi som kan gjøre gruveavfall til klimavennlige byggematerialer.
• Norge mangler en handlekraftig politikk for mineralindustri og sirkulær økonomi. Hva skjedde med mineralstrategien, Vestre? Har regjeringen flyttet fokuset til havs for å unngå Oppsynsmannens søkelys?