Nyheter

En petroholsk nordområdestrategi?

Publiseringsdato: 2. mai, 2006

Skrevet av: Kristin Jørgensen

10. november 2005 var en merkedag for Nord-Norges befolkning. Utenriksminister Jonas Gahr Støre holdt sin bejublede Tromsø-tale. Applausen i Nord-Norge har runget siden. Talen har rukket å bli sagnomsust, og den er så resitert og formuleringene så mange ganger gjentatt, at begrepet nordområdene allerede holder på å bli en klisje.

 

I talene om Nordområdesatsing og strategi har innholdet gått fra å være en vid satsing på kunnskap, teknologi, miljø, ressursforvaltning og samarbeid med Russland til å dreie seg om en sak: Olje og gass. Innenriks har dette betydd å åpne for mer petroleumsvirksomhet i Nord-Norge. Utenrikspolitisk har det dreid seg om Shtokman og å sikre norske selskapers deltakelse i petroleumsutvinning på russisk sokkel. Om en leser Støres taler fra Tromsø i november 2005 til Nordområdekonferansen i Bodø i mars 2006 har det blitt mer og mer olje og gass steg for steg i taleprosessen.

Det som er mest betenkelig i nordområdebølgen som i dag rir Norge er at det er vanskelig å se hvor grensene går mellom næringsliv, embetsverk og politikere. Om vi ser tilbake til reklamekampanjen som Statoil propaganderte over fargede helsider i landets aviser i 2005 Nord-Norges framtid ligger under vann, så greier jeg ikke la være å tenke at dette kunne vært de offisielle illustrasjonene til regjeringens satsinger. Når man hører Jonas Gahr Støre og Helge Lund, direktør i Statoil, bruke identiske setninger i sine taler som de for eksempel gjorde under Nordområdekonferansen i Bodø: Barentshavet kan bli Europas neste ledende energiregion i 2020, Barentsregionen kan bli en smeltedigel for innovasjon og samarbeid over landegrenser, handel og industri. Vi må se på Barentshavet som ett hav, bare da kan vi samarbeide og finne felles løsninger, så kan man tenke at: Det er viktig at i et lite land som Norge at næringsliv og myndigheter drar lasset sammen, men det er også lov å tenke: Hvor sunt er det at alle drar lasset samme vei hele tiden?

Denne høsten og vinteren har det vært et rush av norske ministre til Russland for bilaterale forhandlinger. Og hva snakker de om? Olje og gass. I tillegg var Fradkov, den russiske statsministeren på rent petroleumsbesøk i Norge. Hans offisielle besøk til Norge kunne like gjerne ha vært med Reiten og Lund, med Stoltenberg som koffertbærer. Russland er vårt naboland, har vi virkelig ikke noe annet å snakke om?

Vi har fått ørene tutet fulle av at norske selskaper må delta i petroleumsvirksomhet på russisk sokkel for at miljøet best skal bli ivaretatt. Bare ved norsk deltakelse kan vi sikre en miljømessig forsvarlig petroleumsvirksomhet i Barentshavet. Alle i Norge kan denne setningen utenat nå, og vi vet jo at dersom noe bare gjentas ofte nok blir det tilslutt en sannhet. På en gasskonferanse på hotell Bristol den 30.mars i år svarte en innleder fra Hydro følgende på spørsmål fra salen om selskapene så for seg noe bearbeiding av CO2 på Shtokman feltet: Dette er det opp til russerne å avgjøre, vi må respektere russernes syn på dette. Dersom dette er de norske selskapenes offisielle syn på bruk av miljøteknologi i Russland, da har jo regjeringens forklaring på hvorfor de ligger langflate for oljeselskapenes deltakelse på Shtokman ingen verdi. Samtidig vet vi at ved leteboringene på Shtokmanfeltet har det foreløpig vært strengere miljøkrav fra russiske myndigheter enn det er ved leteboring i norsk del av Barentshavet. Russerne har foreløpig vist at de har et strengere regelverk enn oss for boring i Barentshavet. Blir miljøalibiet bare dyttet foran av regjeringen Stoltenberg? Er det helt andre grunner til å ønske norsk deltakelse på russisk sokkel?

.

Det blir ingen norsk deltakelse på Shtokman uten et godt forhold til gassgiganten Gazprom. Shtokman er foreløpig verdens største gassfelt offshore. I Russland er det statskontrollerte selskapet Gazprom omtrent eneveldig innenfor gassektoren. Gazprom har enerett på gasseksport og rår over rørledninger som kunne strukket seg nesten fire ganger rundt jorda ved ekvator. Selskapet har over 300 000 ansatte og en omsetting på over 20 milliarder dollar.. Men Gazprom er mer enn bare storskala business, ifølge Los Angeles Times er Gazprom Russlands hemmelige våpen. Selskapet er president Putins redskap nummer en i å renasjonalisere petroleumsindustrien. I tillegg er ikke Russland fremmed for å bruke Gazprom som utenrikspolitisk maktmiddel, jamfør gasskrisen i Ukraina.

Forvaltningsplanen åpner for oljevirksomhet i Barentshavet. Herfra er det kort til de russiske feltene. En gjenganger i uttalelser fra oljeselskapene er at Shtokman vil være nøkkelen til petroleumsaktivitet i Barentshavet. Betyr dette at man regner forekomstene i det norske Barentshavet for så små og vanskelig tilgjengelige, at en storstilt utbygging først vil lønne seg dersom man får tilgang til russisk sokkel?

For igjen å sitere Hydros representant på konferansen på Bristol. Finally the government is saying as we do: The Barents Sea Region will be the major energy supplier to Europe and USA. Er det etisk riktig at norske myndigheter lar norske oljeselskap sette agendaen og legge ordene i munnen på seg? Er det slik at regjeringen sitter i lomma på Statoil og Hydro som igjen sitter i lomma til Gazprom som sitter i selve innerlomma til Vladimir Putin? Greier vi å ivareta de andre aspektene ved regjeringerklæringens viktige Nordområdesatsing, som å styrke norsk suverenitet og rolle i Nordområdene, når vi ligger så langflate på grunn av Shtokman? Vi vet at Hydro, Statoil, Utenriksdepartementet og statsministeren gjør hva de kan for å sikre norsk deltakelse på russisk sokkel. Spørsmålet er likevel om dette har gått for langt; gjør de nå hva som helst for at norske selskap skal få delta i petroleumsvirksomhet på russisk sokkel?

Vi bare spør.