Samtidig som utviklingen innen material-gjennvinning og avfallshåndtering går i riktig retning, har vi fremdeles ikke god nok kjennskap til miljøkonsekvensene av denne virksomheten. Spredning av miljøgifter til luft og vann er både et lokalt og et globalt miljøproblem. Uforsvarlig håndtering av farlig avfall og kjemikalier er en av de viktigste årsakene til omfattende forurensning.

Industriforurensning er også avfall
Industriforurensning er i høyeste grad også avfall. Dette ser vi klare eksempler på både når det gjelder forekomstene av bromerte flammehemmere i Mjøsa og PCB-forurensningen i Arktis

Når det gjelder materialgjenvinning, er dette industrielle prosesser som gjør at vi gjenvinner materialer vi ikke ønsker å sitte igjen med. Et godt eksempel på dette er returordningen for biler vi har her i landet

Når en bil blir levert inn til vraking blir den tappet for olje, dekkene blir tatt av mm. Resten går i en knuser og blir delt opp i små deler. Metallet skilles fra det som ikke er metall (fluff). Dette fluffet går så til deponering. Sammenligner vi en bil fra 1960 med en 2000-modell er det store forskjeller i hvilke materialer vi sitter igjen med etter knusing. En 1960-bil har noe tungmetaller i de elektriske komponentene, og tekstilene i bilen har lite tilsetningsstoffer En 2000-modell har mange elektriske komponener og andre deler som inneholder tungmetaller som f.eks kvikksølv. Kupeen inneholder brannhemmende tilsetningstoffer som bromerte flammehemmere.

Det samme gjelder også for bygg. Bygninger fra før krigen har en høy andel gjenvinnbare deler, mens dagens bygg har et mye større materialtilfang enn i 1960 og er vanskelig å materialgjenvinne.

Produsentansvar
Begrepet produsentansvar er veldig viktig i avfallsdebatten. Produserer man noe har man også ansvar for miljøbelastningen produktet. Dette innebærer ansvar for energibruk og utslipp produktet gir i hele sin eksistensperiode samt forsvarlig avfallshåndtering. Det er hovedsakelig to former for produsentansvar: Kollektivt produsentansvar og individuelt produsentansvar.

I Norge fikk vi produsentansvar på slutten av 80 – begynnelsen av 90-tallet. Dette gjorde at materialselskaper som Plastretur, Returkartong m.fl. ble opprettet. Disse er basert på et kollektivt ansvar, det vil si at alle produsenter og importører betaler et miljøgebyr per produsert eller importert enhet. Gebyret avhenger altså ikke av miljøegenskapene til produktet. Et individuelt produsentansvar fastsettes derimot på bakgrunn av miljøegenskapene til et produkt.

I direktivt om avfall av elektronisk utstyr (Waste of electrical and electronic equipment- WEEE) slår EU-kommisjonen fast prinsippet med individuelt produsentansvar (EU kommisjonen, 2003). Norske myndigheter har ennå ikke tatt dette inn over seg og opererer med et kollektivt produsentansvar for EE-produkter.

Likebehandling
Våre avfallsressurser er del av et internasjonalt marked, og er råvarer og energi for ny produksjon. I mange tilfeller eksporteres avfall på grunn av forskjell i rammevilkår, det være seg økonomiske, energimessige, eller forurensingsmessige. Dette gjør at norsk gjenvinningsindustri diskrimineres til fordel for tilsvarende industri i våre naboland. Dessuten har vi sett eksempler på at løsninger i utlandet utgjør dårligere miljømessige alternativer enn norsk gjenvinningsindustri.

Kostnader ved norske fragmenteringsverk for shredderfluff beregnes til rundt 800 NOK/tonn, som inkluderer en statlig sluttbehandlingsavgift på 427 NOK/tonn. I England, hvor selskapet EMR Ltd i Tilbury utenfor London også mottar norske bilvrak, er kostnadene på rundt 300 NOK/tonn, derav avgifter til staten på rundt 160 NOK/tonn (Mepex Consult, 2003).

Selskapet BG-Innovation har anslått at det trengs en fordobling i norsk forbrenningskapasitet for å kunne behandle norsk restavfall innenlands etter at forbudet mot deponering av organisk avfall trer i kraft i 2009 (Svendsen og Krekling, 2005). Norsk Renholdsverks-forenings (NRF) anslår at svenske anlegg for energiutnyttelse av avfall har nødvendig mottaksavgift på mellom 200 og 600 NOK/tonn. Til sammenligning beregnes mottaksavgiften for norske anlegg til mellom 550 og 1150 NOK/tonn (Sundberg og Olofson, 2005). Omlegging av utslippsavgift vil med andre ord ikke være tilstrekkelig for at norske anlegg sikres konkurransedyktighet.

Hovedproblemer med avfall
1 Miljøgifter i produkter og avfall:
Miljøgifter er stoffer som er giftige i små doser, og som brytes sent ned i naturen. Mange produkter inneholder miljøgifter, og slike produkter må tas vare på og håndteres spesielt. I tillegg kan miljøgifter dannes for eksempel ved dårlig eller gammeldags forbrenning. Miljøgifter i enkelte produkter, som ikke er definert som farlig avfall, vanskeliggjør materialgjenvinning og fører til utslipp fra deponi og avfallsforbrenning. I tillegg har vi en stor, ikke tallfestet mengde farlig avfall på avveie som går utenom forsvarlige håndteringsordninger. Dette avfallet utgjør en stor trussel for naturen, mennesker og dyr.

2. Ressurser på avveie:
Over 2,5 millioner tonn avfall går årlig til deponering eller brennes uten energiutnyttelse, og medfører økt uttak av jomfruelige naturressurser (skog, malm, olje m.m.). Dette avfallet utgjør en stor ressurs som råvare for nyproduksjon. Deponering gir den desidert dårligste ressursutnyttelsen av avfallet, samt dårlig kontroll på utslippene.

Referanser:
EU kommisjonen (2003): "Directive 2002/96/EC on Waste of electrical and electronic equipment (WEEE)". Official Journal of the European Union 27. januar 2003

Mepex Consult (2003): "Alternativ organisering ved salg av bilvrak". Rapport bestillt av PILs shreddergruppe

Miljøverndepartementet (2005): "Regjeringens miljøpolitikk og rikets miljøtilstand". Stortingsmelding 21 2004-2005

Statens Forurensingstilsyn (SFT) (2006): "Forslag til endringer i avfallsforskriften kapittel 9". Sendt på høring 1. februar 2006

Statistisk Sentralbyrå (SSB) (2005): "Avfallsregnskap for Norge". http://www.ssb.no/emner/01/05/40/avfregno/

Sundberg, Johan og Olofson, Mattias (2005): "Rammebetingelser for energiutnyttelse av avfall i Norge". NRF-rapport nr. 2 2005

Svendsen, Geir og Krekling, Brynjar (2005): "Energigjenvinning av avfall. Status 2005". Rapport utført av BG-Innovation AS for NHO og Norsk Industri