«En seier som kan koste oss dyrt», skriver Dagsavisens kommentator 5. desember, og antyder at SVs gjennomslag for å stoppe konsesjonsrunden på havbunnsmineraler kan true tilgangen på mineraler til grønn omstilling. Det er heldigvis ikke tilfellet.

Det er kanskje ikke så rart at Arbeiderpartiet har vært en forkjemper for gruvedrift i norske havområder. Med utsikter til store inntekts-fall fra oljeindustrien de neste årene, må lovnadene om et nytt industrieventyr på havbunnen ha vært som musikk i ørene på energiminister Terje Aasland. Problemet er bare at realismen er fullstendig fraværende.

Enorme kunnskapshull

La oss begynne med det miljømessige. Kunnskapshullene om dyphavet er enorme, og det eneste man egentlig vet er at det fins liv der, at det er unikt og sårbart, og at det kan ha stor betydning både for havets økosystemer og som kilde til framtidens medisiner. Når Norge fordømmes internasjonalt for å ville satse på havbunnsmineraler, og utenriksminister Espen Barth Eide har trukket det frem som Norges største omdømmesak, er det fordi det så åpenbart er uforsvarlig å starte mineralvirksomhet i en slik situasjon. Det betyr også at eventuelle havbunnsmineraler vil ha lav verdi i et marked som stiller stadig større krav til bærekraftige verdikjeder.

Så var det mineralforekomstene. Sokkeldirektoratet har tegnet et bilde av at det er store mengder verdifulle mineraler på dyphavet. Men både statens fremste kompetansemiljø på geologi, NGU, og uavhengige eksperter har slaktet direktoratet sine tall og kritisert dem for å være misvisende. Samtidig ber havbunns-selskapene om fritak fra vanlige krav i næringslivet, som å følge Arbeidsmiljøloven og de anerkjente metodene for kartlegging av mineralforekomster. Begrunnelsen? At det blir for dyrt.

Som å tro på julenissen

Det er et faktum at mineraler er nødvendig for grønn omstilling. Og vi trenger dem fort – det internasjonale energibyrået IEA forventer en mangedobling av etterspørselen fram mot 2030. Men å tro at havbunnsmineraler skal løse utfordringen er som å tro på julenissen – umoden teknologi og ukjent biologi gjør at disse mineralene ikke kan utvinnes ansvarlig i et relevant tidsperspektiv.

Skal vi dermed avlyse det grønne skiftet? På ingen måte.

Det er mer enn nok mineraler på land. I tillegg gjøres det store framskritt innen resirkulering og ny teknologi. Ikke minst foregår det en rivende utvikling innen batteriteknologi, og på bare noen få år har alternativer som unngår mineralene på havbunnen tatt en tredjedel av markedet. Nå er det på tide å legge bort havbunnsmineralene og heller satse på reelle løsninger for kritiske mineraler.