Hver av oss kaster årlig 50 kg mat, tilsvarende innholdet i ti bæreposer. I tillegg kommer betydelige mengder fra næringslivet. I matavfallet finnes næringssalter til produksjon av ny mat og klimanøytral energi. Ettersom verdens ressurser ikke er en utømmelig kilde, må avfallsressursene være en del av kretsløpet. En forutsetning for effektiv ressursutnyttelse vil være kildesortering. Matavfall som blandes med andre materialer forringer så vel kvaliteten til matavfallet som de materialene de blandes med. Når regjeringen skal presentere en nasjonal avfallsstrategi, mener Bellona at det fra 2016 må innføres et nasjonalt krav om kildesortering av matavfall fra husholdning og næring.

Matavfall som i dag ikke kildesorteres går i stor grad til forbrenning. Høyt vanninnhold fører i praksis til at mesteparten av energien i matavfallet går med til å fordampe fuktigheten. I tillegg går næringssaltene som ellers kunne vært brukt på ny som gjødsel, tapt når de ender opp sammen med forurensningene i asken. Den beste løsningen for håndtering av matavfall vil være produksjon av biogass. Når matavfallet behandles ved et biogassanlegg, hentes energien ut på en høyverdig måte, og kan anvendes i transportsektoren klimanøytralt og tilnærmet giftfritt. Bioresten som biogassproduksjon også skaper, inneholder de samme næringssaltene som jorden behøver for å dyrke frem ny mat av samme kvalitet.

Oslo, som i mange år var en sinke på avfallsområdet, gjennomførte full kildesortering av blant annet matavfall i 2012. Matavfallet leveres til kommunens anlegg for produksjon av biogass på Nes. Fra dette anlegget leveres tilnærmet giftfritt og klimanøytralt drivstoff til en stadig større del av byens kollektivtrafikk. En kollektivtrafikk som innen 2020 skal være fullstendig basert på fornybare energibærere. Bioresten som blir igjen etter energiproduksjonen, er høyverdig gjødsel som gjør det mulig å produsere ny mat med samme kvalitet.

Derfor kan det også være greit å tilføye at teknologiene er velprøvde og ikke noe «hokus pokus». Fredrikstad fikk sine første biogassbusser for elleve år siden. Nå økes biogassproduksjonen og mer enn nitti nye busser settes i drift i Østfold. Og rundt om i landet planlegges og prosjekteres nye anlegg mens kollektivselskapene vurderer biogass til stadig nye busser. Men verken biogassanlegg eller busser kan settes i bestilling før rammevilkår og forutsigbare råvarestrømmer, hvor matavfall foreløpig vil være den vesentligste, er på plass.

Det er gått mer enn tjue år siden daværende miljøvernminister Thorbjørn Berntsen leverte stortingsmeldingen som mer enn noe annet politisk dokument skulle komme til å endre norsk avfallspolitikk og våre avfallsvaner. Avfall var forurensing og ressurser på avveie. Det farlige avfallet skulle samles inn og behandles. Vi skulle gjenvinne drikkekartonger og etter hvert andre produkter, og økningen i avfallsmengden skulle ikke overstige økningen i brutto nasjonalprodukt. Berntsens politiske målsettinger har langt på vei blitt en suksesshistorie.

Da de ulike bransjene ble ansvarliggjort ved å etablere produsentansvarsordninger, var det høylytte protester. Likevel skapte avfallsstrømmene på kort tid nye og utvidede markeder for industriell produksjon basert på avfallsråstoffene. Vi graver ikke lenger avfallet ned på søppeldynga, men gjenvinner mer enn åtti prosent til nye materialer og energi. Men hvordan ville politikken i 1992 vært utformet hvis den skulle tatt inn over seg at vi i 2013 kaster hver fjerde bærepose med mat?

Bellona har alene ikke det fyllestgjørende svaret på dette. Det vi derimot vet, er at de første kommunene allerede tidlig på nittitallet innførte utsorteringspåbud og kildesortering. Etter hvert har flertallet av kommuner gjort det samme. En rekke aktører innen næringsmiddelindustri og dagligvare har også søkt etter gode miljømessige løsninger for sitt avfall. Til grunn for dette har vært forståelsen av at avfallsbaserte råstoffer gir store miljøfordeler. Det er denne forståelsen som har sørget for gjenvinningskravene til en rekke produkter som blant annet drikkeemballasje, emballasjeplast, elektriske og elektroniske apparater, papir og kjøretøy. Et utsorteringskrav som vil gjelde matavfallet, vil gjøre avfalls- eller ressurspolitikken konsekvent.

Klima og forurensningsdirektoratet har i sin grundige underlagsrapport til regjeringens kommende biogasstrategi pekt på at «økt utsortering av matavfall fra restavfall kan være et virkemiddel som øker tilgjengeligheten av våtorganisk avfall». Når det samme direktoratet i rapporten også viser til at tilgjengelighet og forutsigbarhet er vesentlig for investering i biogassanlegg og nedstrømsløsninger som biogass i transportsektoren, understøtter dette kravet til utsortering av matavfall.

Miljøvernminister Solhjell har i øyeblikket en enestående mulighet til å videreføre de gode sidene ved norsk avfallspolitikk ved å innføre et utsorteringspåbud for matavfall. Det er bred enighet om at Thorbjørn Berntsen skapte en avfallspolitikk for fremtiden. Regjeringens kommende avfallsstrategi må revitalisere avfallspolitikken og sørge for innføring av et nasjonalt krav om utsortering av matavfall fra husholdninger og næringsliv i 2016. De som argumenterer mot dette, vil fortsatt sørge for avfall på avveie med argumenter på avveie.

Denne kronikken sto på trykk i Nationen tirsdag 9. juli.