Bellona tok et oppgjør med plastmyter i Dagsavisen 29.01. Responsen på innlegget vitner om at mytene er dypt forankret og lever i beste velgående.

Farlige forenklinger

En av de grunnleggende plastmytene er at resirkulert plast kan defineres som fossilfri. Dette blir som å påstå at en pelskåpe som kjøpes brukt ikke lenger er laget av pelsdyr: Resirkulert plast baserer seg på fossil avfallsplast og forblir fossil, uavhengig av behandling.

Det er problematisk når noen tror det fossile kan vaskes bort gjennom resirkulering, fordi man da kan ende opp med å behandle fossil plast som en fornybar energikilde. Vi ser allerede aktører som vil selge plastbasert diesel under dekke av å være en klimaløsning. Verden mangler ikke diesel, og skal man først utnytte energien i plasten så er dieselmotorer noe av det minst effektive. Plastbasert diesel er derfor en avsporing som kan hindre oss i å nå klimamålene.

Figur 1: Også plastbasert drivstoff gir fossile utslipp – det går bare gjennom noen ekstra ledd på veien.

Klimavennlig forsøpling er fremdeles forsøpling

En annen myte er at bioplast er like bra som resirkulert plast. Det er nemlig en vesentlig forskjell: Bruk av resirkulert plast øker verdien på plastavfallet, og bidrar dermed til å hindre at den havner i havet. Bioplast blir på sin side bare en klimavennlig måte for hvalen å dø på – den er like skadelig for livet i havet som fossil plast. Begge varianter kan redusere klimabelastningen, men hovedproblemet med plast i dag er forsøpling, og tiltakene må prioriteres deretter.

Nedbrytbart – men ikke i naturen

Bellona deler ønsket om å gjøre noe med plastproblemet. Samtidig ser vi at iveren etter å handle får mange til å gripe etter tvilsomme løsninger, slik som såkalt nedbrytbar eller komposterbar plast. UNEP og Miljødirektoratet har påpekt at heller ikke denne plasten brytes ned i naturen, og den vil faktisk fungere som en forurensning hvis den sendes til resirkulering. I et komposteringsanlegg kan den etterlate seg mikroplast, og komposteringen kan til og med være dårligere for klimaet enn forbrenning. Oppsummert løser komposterbar plast verken utfordringene med forsøpling eller klimaavtrykk. På toppen av det hele kan det nedbrytbare navnet forlede folk til å kaste mer plast i naturen. Inntil man finner frem til en standardisert plast som er reelt nedbrytbar, er dette derfor bare en blindvei.

Den nye palmeoljen?

Plastens klimaavtrykk er betydelig. På sikt må råvaren endres fra fossilt til biologisk materiale. Biomasse er likevel ikke en magisk ingrediens som gjør ethvert produkt klimavennlig. Palmeoljefadesen burde ha lært oss dette – hele livsløpet må vurderes før man konkluderer. Selv om bioplast ikke lages av palmeolje i dag ser produsentene muligheter for fremtiden, og biologisk råstoff er heller ingen garanti mot en fossil verdikjede. Bioplast-lobbyen har utvilsomt frekkhetens nådegave når et produkt kan kalles bioplast selv med over 90 % fossilt råstoff.

Det er lett å la seg lede inn i biofristelsen – og vi må planlegge for en bærekraftig plast i fremtiden –men tro ikke at fremtiden allerede er her.

Fremtidens resirkulering

Slitasje og miljøgifter kan gjøre det vanskelig å resirkulere plast. Derfor mener Bellona at myndighetene må jobbe for en internasjonal avtale som forplikter produsentene til å ta ansvar for hele plastens livsløp. Dette vil bidra til bedre design, men også til forbedret teknologi for prosessering og gjenvinning, slik at selv vanskelig plast kan gjenvinnes. Vi ser allerede at aktører som BASF har pilotprosjekter på dette. Noe plast vil likevel måtte brennes, og Bellona har i over 20 år jobbet for karbonfangst og -lagring, som kan gjøre dette klimavennlig. I tillegg vil noe plast havne på avveie, og dette må håndteres gjennom gode systemer for innsamling og opprydding.

Plasten har en åpenbar klimautfordring. Men vi kan ikke redusere debatten til å handle om fossilfritt råstoff – da er vi på et sidespor som aldri vil løse problemet med marin plastforsøpling.

Skrevet av Martin Melvær. Denne kronikken ble først publisert av Dagsavisen.