30. mai 1997

Likestrømsforbindelser fra Feda og Tonstad og ut til grunnlinjen – høringsuttalelse fra Bellona

Likestrømsforbindelsene vil, slik de er beskrevet i søknaden, innebære store inngrep i verneområder og vesentlig forurensing fra elektrodeanleggene. Bellona mener de opprinnelige planene må endres slik at det tas tilstrekkelig miljøhensyn på disse punktene før søknaden innvilges.

Innhold

• Omsøkte elektrodeanlegg og kabelforbindelser
• Ny informasjon framlagt på orienteringsmøte 05.05.97
• Flatkabel kan løse miljøproblemene
• Grunnlag for høringsuttalelsen
• Kabeltraséer
• Ilandføring over Lista verneområde
  • Husebysanden-Krågenesvannet
  • Alternative traséer
• Elektrodeanleggene
  • Utforming og lokalisering av eventuelle elektrodeanlegg
  • Konsesjons- og meldeplikt i.h.t. Forurensningsloven
  • Mangler i konsekvensutredning
  • Kjemiske reaksjoner ved anodedrift
    • Persistente organohalogener
      • Fortynning løser ikke alle problemer
    • Kjemiske undersøkelser påkrevet
  • Giftvirkninger utilstrekkelig vurdert
• Konklusjon

Statnett SF, Viking Cable AS, Eurokabel AS og Sira-Kvina kraftselskap har i felles søknad av 16.10.96 søkt om konsesjon, ekspropriasjon og forhåndstiltredelse for likestrømsforbindelser fra Feda og Tonstad ut til grunnlinjen. Likestrømsforbindelsene vil, slik de er beskrevet i søknaden, innebære store inngrep i verneområder og vesentlig forurensing fra elektrodeanleggene. Bellona mener de opprinnelige planene må endres slik at det tas tilstrekkelig miljøhensyn på disse punktene før søknaden innvilges.

Det er imidlertid ved høringsfristens utløp den 01.06.97 uavklart hvilke konkrete løsninger det nå faktisk søkes konsesjon for både når det gjelder type kabelforbindelser, valg av kabeltraséer og antall/lokalisering av eventuelle elektrodeanlegg. Samtidig er miljøeffektene av de ulike løsningene svært mangelfullt utredet. Saken må derfor ut på ny høring etter at det er avklart hvilke konkrete løsninger det søkes konsesjon for og etter at miljøkonsekvensene av omsøkte og alternative løsninger er tilstrekkelig utredet.

Spesielt må det avklares hvorvidt det dannes tyngre persistente organohalogenforbindelser ved anodedrift av elektrodeanlegg. Drift som medfører dannelse av slike forbindelser kan ikke aksepteres. Bipolar flatkabel eliminerer behovet for elektrodeanlegg og ledning tilknyttet disse og bør derfor velges for alle tre forbindelsene så sant dette er teknisk mulig og miljømessig forsvarlig med hensyn på risikoen for oljelekkasjer fra kabelen. Ilandføringen av kabler over Lista vil medføre store negative konsekvenser for de unike naturverdiene og verneområdene her. Bellona kan derfor ikke akseptere at det gis tillatelse til landkabel over Lista slik som omsøkt. Alle sjøkablene bør i stedet føres inn Fedafjorden.

Omsøkte elektrodeanlegg og kabelforbindelser
I søknaden av 16.10.96 søkes det konsesjon for bygging og drift av inntil tre elektrodeanlegg, nærmere bestemt inntil to i Breivika (Flekkefjord), inntil to ved Bugdøy (Farsund) og inntil ett ved Kaldvika (Farsund). Ved eksport av strøm vil elektrodene kontinuerlig (v/monopolar forbindelse) eller tidvis (v/bipolar forbindelse) bli drevet som anoder. Når elektrodene drives som anoder, vil det produseres klorgass og giftige halogenforbindelser ved anodene. NIVA har beregnet at det med den strømstyrke og elektrodetype som er gitt i søknaden kan produseres opptil 600 mg Cl₂/s per anlegg ved anodedrift (2.16 kg Cl₂/time). For bipolare forbindelser er drift av elektrodeanlegg oppgitt å være aktuelt ved feilsituasjoner, ujevn lastfordeling mellom de to kablene og ved vedlikehold.

Det søkes lagt en til to landkabler inn Husebysanden (Farsund) og en kabel inn Fedafjorden (Kvinesdal). Det søkes videre om elektrodeledning fra Bugdøy og Kaldvika gjennom Spind (Farsund) til Feda og fra Breivika (Flekkefjord) til Feda. Landkabel fra Husebysanden over Lista vil ha negative konsekvenser for et av Sør-Norges viktigste verneområder og sanddynelandskap. Elektrodeledningen fra Breivika til Feda vil ha negative konsekvenser for et område som er foreslått vernet i St.meld. 62 (1991-92) "Forslag til nye nasjonalparker".

Ny informasjon framlagt på orienteringsmøte 05.05.97
På et orienteringsmøte for likestrømsforbindelsene arrangert av konsesjonssøkerne og NVE den 05.05.97 (Hotell Caledonien, Kristiansand), ble det lagt frem nye opplysninger vedrørende likestrømsforbindelsene. Det ble opplyst at det var inngått forhandlinger om et felles elektrodeanlegg for Eurokabel og Viking Cable, slik at antallet elektrodeanlegg reduseres fra 3 til 2. Lokaliseringen for disse skal da være enten to i Breivika eller ett i Breivika og ett i Spind. Videre ble det opplyst at man nå arbeider for å få i stand en avtale om en felles bipol-forbindelse for EuroKabel og Viking Cable. De mange involverte parter gjør imidlertid forhandlingene kompliserte, og man er usikker på om en slik avtale vil bli inngått.

Flatkabel kan løse miljøproblemene
Det ble videre på samme møte 05.05.97 informert om at konsesjonssøkerene hadde inngått en avtale med det danske selskapet NKT for videreutvikling av en bipolar flatkabel for bruk til NorNed-forbindelsen. Denne typen kabel består av to ledere i samme kabel, slik at en bipolar forbindelse oppnås ved bruk av denne ene kabelen. En slik kabelforbindelse gjør elektrodeanlegg, og følgelig også ledning tilknyttet disse, unødvendig. NKT skal nå undersøke om kabeltypen lar seg anvende ved de dyp som er aktuelle (ned til ca. 400m), da den tidligere kun har vært brukt ned til ca. 100m. Konsesjonssøkerene ønsker å anvende denne kabelen dersom den viser seg egnet for formålet. For NorNed-forbindelsen er det altså mulig at problemet med elektrodeanlegg blir eliminert, men dette er foreløpig uavklart.

Flatkabelen inneholder en tyntflytende syntetisk olje som vil lekke ut i sjøen ved eventuelle brudd eller feil på kabelen. Etter forespørsel fra Bellona blant annet vedrørende sammensetning av denne oljen og risikoen for lekkasjer, avholdt Statnett den 28.05.97 et informasjonsmøte for Bellona og Naturvernforbundet. Vi ble presentert for viktig informasjon som ikke har vært tilgjengelig for andre høringsparter innen fristen. For å kunne trekke en endelig konklusjon om hvorvidt vi vil anbefale denne kabelen, er vi imidlertid avhengig av å kunne gå igjennom skriftlig dokumentasjon vedrørende oljens sammensetning, risikoen for oljelekkasjer og miljøkonsekvenser av eventuelle lekkasjer. Slik dokumentasjon vil ikke bli gjort tilgjengelig før etter høringsfristen.

Dersom Bellona ved gjennomgang av slik dokumentasjon finner at anvendelse av flatkabelen er miljømessig forsvarlig, vil Bellona anbefale at flatkabel brukes for alle tre forbindelsene.

Grunnlag for høringsuttalelsen
Det er ved høringsfristens utløp den 01.06.97 uavklart hvilke konkrete løsninger det faktisk søkes konsesjon for både når det gjelder type kabelforbindelser, valg av kabeltraséer og antall/lokalisering av eventuelle elektrodeanlegg. Dette fremgår både av søknaden og ikke minst informasjon framlagt av søkerene i etterkant av søknaden om inngåelse av og forhandling om avtaler som kan innebære vesentlige endringer på disse punktene. Samtidig er miljøeffektene både av omsøkte og andre nyere tilkommede løsninger så mangelfullt utredet at det ikke er mulig å ta endelig stilling til hvilke løsninger som er å foretrekke miljømessig sett.

Bellona ber derfor om at saken sendes ut på ny høring etter at det er avklart hvilke konkrete løsninger det faktisk søkes konsesjon for, etter at tilstrekkelige alternativer til disse er utredet, og etter at miljøkonsekvensene av både de omsøkte og alternative løsninger er tilstrekkelig utredet. Bellona redegjør i det følgende for manglene i miljøkonsekvensutredningene, og gir også en foreløpig vurdering av hvilke løsninger som miljømessig er å foretrekke. Men vår endelige uttalelse i saken vil først foreligge etter at saken er sendt ut på ny høring slik som beskrevet over.

Kabeltraséer
Delrapportene som er laget for å belyse konsekvensene ved de omsøkte kabeltraséene tilfredsstiller ikke kravene til en konsekvensanalyse (KU). De gir kun en beskrivelse av traséene, og redegjør ikke for hvilke mulige konsekvenser traséene kan ha på miljøet. Det er heller ikke gitt noen beskrivelse av de naturverdier som blir berørt.

Ilandføring over Lista verneområde
Ilandføring over Lista vil skade både et landskapsverneområde som planlegges utvidet til plantefredningsområde og et naturreservat som står på den norske Ramsar-listen.

Listastrendene ligger ekstremt eksponert mot sør. Her finner vi det nest største sanddyneområdet i Sør-Norge. Vegetasjonen i sanddynene på Lista er sammensatt av en mengde vegetasjonstyper som er tilpasset de varierende fuktighets- og næringsmessige forhold, og området har høy internasjonal verneverdi som havstrandsområde. Sanddynesystemet er en dynamisk naturtype, hvor sand blir tilført og fjernet (erodert) i en dynamisk likevektsprosess (Lundberg -94).

Sandstrender er en sjelden og sårbar naturtype i Norge, og Listastrendene er en av de største, mest velutviklede og intakte vi har. Områdets nasjonale betydning som referanseområde for denne særpregede naturtypen har økt i vårt århundre som en følge av at andre mindre tilsvarende områder har blitt ødelagt eller sterkt redusert som en følge av blant annet slitasje og utbygging.

Husebysanden-Krågenesvannet
Husebysanden er et sanddyneområde som er vernet som landskapsvernområde og foreslått utvidet til plantefredningsområde. Området er allerede belastet med en utslippsledning fra Elkem Aluminium Lista, og det er også planer om en kommunal kloakkledning her.

Traséområdet fra Husebysanden til Kråkenesvannet er blant de rikeste planteområdene i Sør-Norge med hensyn på rødlistearter (Pedersen, O. 1995 og Pedersen, O. Pers. med. 1997). Statnett beskriver ikke konsekvensene av å legge kabelen i de vegetasjonstypene som finnes på Husebysanden. Statnett gir heller ingen forklaring på hvordan de skal restituere området, eller redegjørelse for problemene som kan oppstå ved at dette er et dynamisk landskap som endres av vær og vind. Det planlegges en betonghelle over kabelen for å hindre ødeleggelser. Hvilke konsekvenser dette kan få for sanddynenes dynamiske virkning er ikke beskrevet. Å hindre landskapet å utvikle seg slik sanddyneområder gjør, vil ha stor negativ virkning på Husebysanden landskapsvernområde.

Krågenesvannet er sammen med Hanangervannet et landskapsvernområde som er en del av Lista våtmarkssystem. Dette våtmarkssystemet består av 10 våtmarker som alle er innlemmet i Ramsarkonvensjonen. Områdene er kjent for sitt rike plante- og dyreliv. Her finnes noen av de høyeste antall trekkende fugler i Norge. Den geografiske plassering og de varierte naturtypene med grunne sjøområder, strender med akkumulert tang, sanddyneområder og vegetasjonsrike innsjøer er grunnlaget for dette rike fuglelivet. Flere vegetasjonstyper og plantearter i verneområdene er regnet som sjeldne i nasjonal sammenheng. For enkelte arter vannfugl forekommer og trekker samlet mer enn 1% av den europeiske bestanden i perioder av året gjennom dette området.

I brev til Farsund kommune datert 28.05.96 (96/3690-ØS) skriver DN: "I alt 10 av lokalitetene på ytre del av Lista-landet ble den 19.3.1996 erklært som internasjonalt viktig for bl.a. trekkende våtmarksfugler, her inngikk ikke Lundevågen. Dvs. de ble underlagt Ramsarkonvensjonen som gir føringer for hvordan disse områdene skal forvaltes med sikte på en bevaring av nåværende status. (…) I de tilfeller verneverdiene står i fare plikter norske myndigheter å legge fram en plan for avbøtende tiltak."

Konsekvensutredningen nevner kun området som landskapsvernområde, og nevner ikke at det er internasjonalt vernet på grunn av det rike fuglelivet. Botaniske verdier er heller ikke tatt hensyn til.

I vannkanten, fra 0.5 m til et par meters dyp, vokser mjukt havfruegrass, som er en vannplante som står på den norske Rødlista og er betegnet som direkte truet. Dette er den eneste kjente lokalitet som fortsatt eksisterer i Norge. Arten står også på Bern-konvensjonens liste over truede plantearter. I konsekvensutredningen skrives: "I vernesonen ved Kråkenesvannet kan det bli behov for sprengning av grøft under skrenten over en kortere lengde. Det antas at dette kan utføres uten å ødelegge vegetasjonen nær vannet og at terrenget langt på vei kan gjenskapes." En antakelse som her gir ikke grunnlag for en vurdering av mulige konsekvenser for det rike plantelivet i vannkanten nær traséen.

Alternative traséer
I rapporten om alternativ trasé inn Fedafjorden, har ikke Statnett vurdert de fulle konsekvenser av trasévalg over Lista. I konklusjonen skriver Statnett: "Kostnadsøkningen ved å gå med alle kablene til Feda vil være betydelig, i størrelsesorden 290 mill. kr. En slik kostnadsøkning kan ikke forsvares og står ikke i forhold til de potensielle miljømessige gevinster løsningen gir."

Rapporten om alternative løsninger inn Fedafjorden forenkler konsekvensene ved landkabel over Lista. Den beskriver ikke Listastrendenes spesielle posisjon som havstrand- og sanddyneområde. Bellona kan ikke akseptere at det gis tillatelse til landkabel over Lista slik som omsøkt. Bellona mener alle kablene bør føres inn Fedafjorden, og at kostnadsøkningen ved dette fullt ut kan forsvares når de helhetlige miljøkonsekvenser av alternativet og de samlede kostnader ved hele prosjektet tas i betraktning.

Elektrodeanleggene
Bellona kan ikke godta at det gis tillatelse til monopolare likestrømsforbindelser som innebærer kontinuerlig drift av elektrodeanleggene. Den primære årsaken til dette er den store forurensningsbelastning dette vil innebære ved eksport/anodedrift. Bipolar flatkabel som eliminerer behovet for elektrodeanlegg bør velges for alle forbindelsene så sant dette er teknisk mulig, og såsant de miljømessige konsekvenser forbundet med faren for oljelekkasjer fra kabelen er akseptable. Bruk av flatkabel vil eliminere både forurensning fra elektrodeanleggene og de arealinngrep som elektrodeanleggene og ledning tilknyttet disse ellers ville medføre.

Bipolare forbindelser hvor elektrodeanleggene kun fungerer som reserve kan aksepteres bare dersom bruk av flatkabel skulle vise seg teknisk umulig eller miljømessig uakseptabelt på grunn av faren for oljelekkasjer. Det forutsetter imidlertid en utforming og lokalisering av elektrodeanleggene som minimaliserer miljøskader og brukerkonflikter både med hensyn på forurensing og arealinngrep, det vil si andre løsninger enn de omsøkte. Videre forutsetter det at dannelse og spredning av tyngre persistente organohalogenforbindelser ikke forekommer. Muligheten for dannelse av slike forbindelser må ved anodedrift av elektrodeanlegg må derfor avklares. I henhold til forurensingslovens §7 må det søkes utslippstillatelse for eventuelle elektrodeanlegg.

Bellona mener miljøeffektene ved anodedrift av elektrodeanlegg generelt må undersøkes nærmere. Dette må innbefatte undersøkelser av akutte og kroniske gifteffekter og ikke minst målinger av halogenerte organiske forbindelser i sjøbunnen og i organismer i området rundt eksisterende anlegg etter lengre tids anodedrift. For de omsøkte elektrodeanleggene må det utarbeides en grundigere konsekvensanalyse hvor det blant annet redegjøres for hvilke og hvor store mengder persistente organiske halogenforbindelser som kan dannes, og hvilke miljøeffekter dette kan ha. Denne informasjonen er en nødvendig forutsetning for at Statens Forurensningstilsyn skal kunne vurdere utslippstillatelse for og eventuelle krav til forurensningsbegrensende tiltak ved de omsøkte elektrodeanleggene.

Utforming og lokalisering av eventuelle elektrodeanlegg
Dersom etablering av elektrodeanlegg skal kunne godtas, mener som nevnt Bellona at dette må forutsette en utforming og lokalisering av elektrodeanleggene som minimaliserer miljøskader og brukerkonflikter både med hensyn på forurensing og arealinngrep, det vil si andre løsninger enn de omsøkte. Forhold som kan redusere forurensningsbelastningen fra elektrodeanleggene er blant annet bruk av titannett-elektrode i stedet for grafitt-elektrode og lokalisering i åpent farvann med god vannutskiftning slik at utslipp fortynnes. Sistnevnte hjelper bare for klorgass og nedbrytbare halogenforbindelser og ikke for persistente halogenforbindelser. Lokalisering i åpent farvann vil videre kunne redusere problemet med brukerkonflikter. Dersom dannelse av persistente organohalogenforbindelser forekommer, må tiltak for å forhindre dannelse og spredning av disse i vannet implementeres. Et alternativ til lokalisering i åpent farvann som kan være aktuelt spesielt i denne sammenheng, er lokalisering på land eller i et innelukket basseng. Drift som medfører dannelse av tyngre persistente organohalogenforbindelser kan overhodet ikke aksepteres.

Bellona godtar ikke at hverken elektrodeanlegg eller tilhørende ledninger legges i verneområder eller foreslåtte verneområder hverken i sjø eller på land. Et felles elektrodeanlegg for EuroKabel og Viking Cable vil kunne redusere skadeomfanget ved arealinngrep avhengig av hvor dette lokaliseres. Bellona vil spesielt påpeke at deler av området som elektrodeledningen til elektrodeanlegg(ene) i Breivika (Flekkefjord) skal gå igjennom, er foreslått vernet i St.meld. 62 (1991-92) "Forslag til nye nasjonalparker", hvor området fremheves som et viktig landskapsområde. Området omfatter ca. 54 km2. I forslaget til vernebestemmelser heter det at høyspentledninger ikke er tillatt i området. Bellona kan ikke godta elektrodeledning gjennom dette området.

Konsesjons- og meldeplikt i.h.t. Forurensningsloven
Det er ikke søkt om utslippstillatelse i henhold til Forurensingsloven for elektrodeanleggene. Dette må imidlertid gjøres i god tid før driftsstart av eventuelle elektrodeanlegg. Drift av elektrodeanleggene uten at utslippstillatelse foreligger vil være ulovlig i henhold til forurensningslovens § 6.1 og § 7, 1. ledd. Det er forurensers eget ansvar å sørge for innhentelse av slik tillatelse. Bellona mener videre mengden og typen giftige forbindelser som vil kunne dannes ved anodedrift, de nye lokaliteter som søkes tatt i bruk, og den manglende kunnskap man har om miljøeffekter av slike elektrodeanlegg generelt, tilsier at elektrodeanleggene er meldepliktige og bør underkastes en grundig konsekvensanalyse i henhold til forurensningslovens § 13.

Mangler i konsekvensutredning
Konsesjonsøkerene har i søknadens delrapport 3 gitt en konsekvensutredning av elektrodeanleggene hvor også miljøeffekter er kort gjennomgått. Vurderingene av dannelse og miljøeffekter av klorgass og andre giftstoffer ved anodene er basert på to oppdragsrapporter. NIVA (1996) har på oppdrag av Statnett gjort målinger av vannutskiftning og beregnet forventet klorkonsentrasjon på lokaliteter for elektrodeanleggene. Videre har Poleo og Harboe (1996) på oppdrag av Statnett og Viking Cable AS vurdert virkninger av likestrøms sjøkabler og elektrodeanlegg på marint liv. Disse rapportene gir imidlertid ingen fullstendig eller tilfredstillende oversikt over miljøeffektene av de giftige forbindelsene som vil bli dannet ved anodene, blant annet fordi kunnskapen om hvilke og hvor mye av de ulike forbindelser som vil bli dannet rett og slett er for liten. En del av manglene i kunnskapen og vurderingene som er gjort vil bli nærmere redegjort for i det følgende. I tillegg må bemerkes at det er visse svakheter ved vannutskiftningsberegningene i NIVA-rapporten, slik som blant annet påpekt i brev fra Fylkesmannen i Vest-Agder til Kystverket 1. distrikt av 26.02.97.

Kjemiske reaksjoner ved anodedrift
NIVA fastslår i sin rapport at man har liten kunnskap om de kjemiske reaksjonene som vil finne sted i vannet rundt elektrodene ved anodedrift. Hvilke forbindelser som dannes vil også variere med de lokale forholdene. Man vet imidlertid at produsert klorgass vil reagere raskt med sjøvannet med påfølgende dannelse av hypoklorsyre og hypokloritt. Poleo og Harboe (1997) har redegjort nærmere for de kjemiske reaksjoner som vil skje ved tilsetting av klorgass til sjøvann. Hypoklorsyre og hypokloritt vil igjen raskt oksidere tilgjengelige bromidioner slik at hypobromsyre, hypobromitt og kloridioner dannes. Klorgassen og de frie reaktive halogenforbindelsene er oksiderende og sterkt giftige. De frie reaktive halogenforbindelsene vil til en viss grad brytes ned til ufarlige halogenioner og oksygen ved tilstedeværelse av UV lys (fra sollyset). Men UV lys absorberes raskt i vannet, og dette blir derfor kun aktuelt i overflatelaget av vannmassene. Det vil også dannes en rekke andre halogenforbindelser, herunder halogenaminer, hvorav noen har meget lang levetid, og persistente organiske halogenforbindelser. Hovedvekten av halogenforbindelsene vil være bromforbindelser.

Persistente organohalogener
I lys av det alvorlige globale miljøproblem persistente organiske halogenforbindelser utgjør, og som gjenspeiles blant annet i listingen av slike stoffer i Pariskonvensjonens Annex A, del 1 og forbudet mot utslipp av slike stoffer fra petroleumsvirksomhet på norsk kontinentalsokkel, vil Bellona understreke at dannelse og utslipp av persistente organiske halogenforbindelser er spesielt uønsket. Poleo og Harboe (1997) oppgir i en oversiktsrapport om halogenforbindelser i det marine miljøet at under 5% av fritt klor som tilsettes sjøvann vil danne persistente organiske halogenforbindelser, og at hovedproduktet vil være bromoform. Videre refererer de at den naturlige produksjon av bromoform hos makroalger (tang og tare) på verdensbasis er større enn det totale utslippet fra industrien. Bellona vil fremheve at bromoformdannelse ved klorutslipp allikevel kan være et miljøproblem, slik som også konkludert av Poleo og Harboe (1997). Klorutslipp i sjøvann kan medføre en vesentlig lokal forhøyning av sjøvannets bromoformkonsentrasjon. Bromoform er persistent og bioakkumulerbart, og det kan oppstå konsentrasjoner av bromoform i organismer som kan gi skadevirkninger ikke minst over tid.

Fortynning løser ikke alle problemer
Bellona vil fremheve at fortynning og spredning i vannmassene ikke reduserer miljøproblemene for persistente halogenforbindelsers vedkommende. Disse lite nedbrytbare forbindelsene er fettløselige og oppkonsentreres derfor i næringskjedene i havet. Dette faktum står i skarp kontrast til Statnetts konklusjon i delrapport 3 (s.12, 5 avsnitt), sitat: "Dersom vannutskiftningen er god vil dette tynne ut vannet tilstrekkelig til at konsentrasjonene av de giftige stoffene ikke blir så høye at det har negative effekter på livet i sjøen", og også i noe kontrast til vurderingen av Poleo og Harboe (1996, s. 34, 4 avsnitt), sitat: "Det er derimot ganske sikkert at negative effekter av elektrolyseprodukter fra anoden, kan utelukkes dersom man velger den elektrodetypen (materiale og overflateareal) som produserer minst klor og samtidig plasserer elektroden der hvor vannutskiftningen er størst mulig". Sistnevnte sitat ville vært korrekt om man byttet ut "utelukkes" med "reduseres".

Kjemiske undersøkelser påkrevet
Mengden og typen organiske halogenforbindelser som dannes ved anodedrift vil blant annet avhenge av sammensetning av elektroden samt av sjøvannet og sedimentene på stedet. Bromoform er bare en av et stort antall persistente organiske halogenforbindelser som kan bli dannet. Muligheten for dannelse av tyngre organiske halogenforbindelser, inklusive de relativt nyoppdagede halogenerte fettsyrer, er tilstede. Reaksjoner mellom elektrodematerialet og sjøvannet og mellom produsert klorgass og sedimenter kan videre frembringe andre forbindelser enn de som dannes ved reaksjon mellom produsert klorgass og sjøvannet. Det bør særlig undersøkes hvorvidt tyngre organiske halogenforbindelser kan dannes ved reaksjon mellom elektroden og sjøvannet på elektrodeoverflaten ved de temperatur- og strømstyrkeforhold som vil foreligge.

En undersøkelse ved Skagerak-linkens elektrodeanlegg i Grosøysøyla, Kristiansand (Statnett, 1994) påviste ingen målbare endringer i rest-klor eller reaksjonsprodukter av rest-klor i vannet like over elektrodene etter 8 timers anodisk drift med en strøm på 1000 A. Det må imidlertid vurderes om undersøkelsen ble utført på en tilfredsstillende måte og under forhold som gjør resultatene representative for de planlagte elektrodeanleggene, blant annet med hensyn på omfang av anodedrift, strømstyrke og elektrodemateriale, valg av prøvested, tidsintervall undersøkt, følsomhet av analysemetoder, hvilke forbindelser som ble analysert og vannutskiftningen og vannkvaliteten på stedet. Disse faktorene vil alle påvirke resultatet av en slik undersøkelse. Målinger i vannsøylen alene vil videre ikke være nok. Det må også avklares hvorvidt halogenerte forbindelser oppkonsentreres i sjøbunnen rundt de nedgravde elektrodene og i levende organismer som bunndyr og fisk i nærområdet.

Giftvirkninger utilstrekkelig vurdert
Klorgassen og de ulike halogenforbindelsene som blir dannet kan ha ulike akutte og kroniske skadevirkninger på det marine livet. Det er imidlertid umulig å gi noen tilfredsstillende vurdering av giftvirkningene på miljøet ved anodedrift så lenge man ikke vet hvilke halogen-forbindelser som blir dannet. Etter at man har fått kartlagt hvilke forbindelser som konkret dannes ved anodedrift, bør derfor mulige skadevirkninger på miljøet gjennomgå en ny utredning.

Begrunnet med den ulike giftigheten av ulike halogenforbindelser har man i Poleo og Harboe’s konsekvensutredning (1996) relatert giftigheten til rest-klor. Dette gir imidlertid ingen dekkende vurdering av gifteffektene av de ulike halogenforbindelsene. Rest-klor er et begrep som ofte brukes inkonsekvent, og det er derfor også ofte uklart hvilke klorforbindelser toksikologiske undersøkelser av rest-klor relateres til i den vitenskapelige litteraturen (også påpekt av Poleo og Harboe, 1997). Målinger av rest-klor omfatter ofte ikke organiske klorforbindelser, som er de klorforbindelser som er mest fryktet for alvorlige langtidseffekter. Den største svakheten med å relatere giftigheten til rest-klor er imidlertid at det er bromforbindelser som utgjør hovedvekten av de giftige forbindelsene som dannes ved klorgassens reaksjoner i sjøvannet, og som dermed vil stå for de største kroniske gifteffektene.

På bakgrunn av litteraturstudier oppsummerer Poleo og Harboe at den laveste kjente verdien av rest-klor som er oppgitt å ha giftige effekter på alger, invertebrater og fisk er 0.01 mg/l. Denne konsentrasjonen er imidlertid funnet å ta livet av ørret etter 12 dager (Brungs, 1973). Forfatterene konkluderer med at man ikke kan si hvor lav konsentrasjonen av rest-klor må være for at ikke rest-klor eller de andre halogenforbindelsene skal ha negativ effekt på marine organismer. Bellona kan forøvrig informere om at anbefalte grenseverdier for rest-klor i vann som skal brukes til oppbevaring eller oppdrett av akvatiske organismer er fastsatt til < 0.003 mg/l av U.S. Environmental Protection Agency (1975) og Brungs (1976), og til < 0.0005 mg/l av APHA et al. (1975). Det bør bemerkes at disse grenseverdiene er beregnet på ferskvann, og at de ligger under deteksjonsgrensen for de analyser som brukes for rest-klor i de fleste laboratorier (Segert og Brooks, 1978).

Bellona vil også påpeke at mulig ozonreduserende effekt av elektrolyseprodukter som dannes ved anoden ikke er nevnt i Statnetts konsekvensutredning for elektrodeanleggene. En rekke flyktige organiske halogenforbindelser, såkalte halokarboner, har nedbrytende effekt på ozonlaget, og det er sannsynlig at flere stoffer med slikt potensial kan bli dannet ved anodene.

Konklusjon
Det er ved høringsfristens utløp den 01.06.97 uavklart hvilke konkrete løsninger det faktisk søkes konsesjon for både når det gjelder type kabelforbindelser, valg av kabeltraséer og antall/lokalisering av eventuelle elektrodeanlegg. Samtidig er miljøeffektene av de ulike løsningene svært mangelfullt utredet. Saken må derfor ut på ny høring etter at det er avklart hvilke konkrete løsninger det søkes konsesjon for og etter at miljøkonsekvensene av omsøkte og alternative løsninger er tilstrekkelig utredet. Basert på den informasjon som så langt foreligger, er Bellonas konklusjon som følger:

Under anodedrift av de omsøkte elektrodeanleggene dannes blant annet betydelige mengder giftig klorgass og organohalogenforbindelser i sjøen. Det må avklares hvorvidt det også dannes tyngre persistente organohalogenforbindelser. Drift som medfører dannelse av slike forbindelser kan ikke aksepteres. Elektrodeanleggene og ledningene tilknyttet disse medfører også vesentlige arealinngrep blant annet i verneområder. Bipolar flatkabel som eliminerer behovet for elektrodeanlegg og ledning tilknyttet disse bør derfor velges for alle tre forbindelsene så sant dette er teknisk mulig og miljømessig forsvarlig med hensyn på risikoen for oljelekkasjer fra kabelen. Alternativt kan bipolare forbindelser hvor elektrodeanleggene kun fungerer som reserve aksepteres. Dette forutsetter en utforming og lokalisering av elektrodeanleggene som minimaliserer miljøskader både med hensyn på forurensing og arealinngrep, det vil si andre løsninger enn de omsøkte. Videre forutsetter det at dannelse og spredning av tyngre persistente organohalogenforbindelser ikke forekommer. I henhold til forurensingslovens §7 må det søkes utslippstillatelse for eventuelle elektrodeanlegg.

Ilandføringen av kabler over Lista vil medføre store negative konsekvenser for de unike naturverdiene og verneområdene her. Bellona kan derfor ikke akseptere at det gis tillatelse til landkabel over Lista slik som omsøkt. Alle sjøkablene bør i stedet føres inn Fedafjorden. Kostnadsøkningen ved dette kan fullt ut forsvares når de helhetlige miljøkonsekvenser av alternativet og de samlede kostnader ved hele prosjektet tas i betraktning.

Bellona vil komme med en endelig uttalelse i saken når det er avklart hvilke konkrete løsninger det faktisk søkes konsesjon for og når miljøkonsekvensene av omsøkte og alternative løsninger er tilstrekkelig utredet.

Med vennlig hilsen
Miljøstiftelsen Bellona
Frederic Hauge
daglig leder

Mai Britt Knoph
prosjektleder,
fiskeribiolog,
dr. scient

Referanser: