Likestrømsforbindelse:
Både i Norge, Nederland og Tyskland er kraftledningsnettet basert på vekselstrøm. Ved kraftoverføringer hvor det anvendes lange sjøkabler, som for eksempel mellom Norge og kontinentet, er det nødvendig å benytte likestrøm for å transportere kraften. Dette skyldes tekniske forhold. For å knytte en likestrømsforbindelse til vekselstrømsnettet gjøres vekselstrøm om til likestrøm og motsatt i et strømretteranlegg. Monopolar/bipolar likestrømsforbindelse:

Elektrodeanlegg:
Et tradisjonelt elektrodeanlegg består av 50-60 elektrodeelementer som er lagt på sjøbunnen nær land. Hvert elektrodeelement består av en grafittstav i en kasse med koks, og er knyttet til et koblingshus på land via en kabel. Arealbehovet er ca. 100×200 meter. En alternativ elektrodeløsning er bruk av titannett.

Når elektrodeanlegget er i bruk og strømmen flyter fra elektrodeanlegget og ut i sjøen, vil elektrodeelementene drives som anoder. Reaksjoner mellom sjøvannet og anoden kan da medføre dannelse av klorgass i sjøen. Gjennom klorgassens reaksjoner med sjøvannet, anoden og stoffer i sjøbunnen kan videre en rekke andre giftige halogenforbindelser, herunder klorerte og bromerte organiske forbindelser (organohalogenforbindelser) dannes. En har imidlertid liten kunnskap om eksakt hvilke organohalogenforbindelser og hvor mye av de ulike forbindelsene som dannes.

Massekabel:
Den vanligste sjøkabeltypen. Kabelen har bare en leder, slik at en ved en bipolar likestrømsforbindelse er avhengig av to kabler dersom massekabel skal brukes. En bipolar massekabelforbindelse vil som regel ha et elektrodeanlegg som reserve. Elektrodeanlegget muliggjør da drift på halve anlegget selv om det er feil på en av kablene.

Flatkabel:
En kabeltype som har to ledere atskilt av solid isolasjon. Som isolering brukes olje og oljeimpregnert papir. Ved kabelbrudd vil noe isoleringsolje lekke ut i sjøen. Når flatkabel brukes i en bipolar forbindelse, vil det ikke være aktuelt med et elektrodeanlegg da en kabelfeil alltid vil medføre feil på begge lederene. Miljømessig er det gunstig å unngå bruk av elektrodeanlegg, da både forurensning og naturinngrep derved reduseres. Et annet miljømessig fortrinn er at magnetiske felt langs en flatkabel i bipolar drift er sterkt svekket i forhold til hos en massekabel. Flatkabel kan imidlertid også benyttes i en monopolar forbindelse, slik at strømmen går en vei igjennom kabelen og returstrømmen går via elektrodeanlegg og gjennom sjøen/sjøbunnen.

Organohalogenforbindelser:
Kjemiske forbindelser som er dannet ved reaksjoner mellom halogener (klor, brom, iod eller fluor) og organiske forbindelser (karbonholdige forbindelser). Mange av disse forbindelsene er miljøgifter som har alvorlige gifteffekter spesielt ved lengre tids eksponering, og er lite nedbrytbare i miljøet, fettløselige, og oppkonsentreres i organismer og i næringskjeden. Blant de mest skadelige organohalogenforbindelsene vi kjenner er PCB og dioksiner. Endel organohalogenforbindelser er kun menneskeskapte, mens andre også dannes i naturen blant annet av alger i havet og ved forbrenning.