Bellona arbeidsnotat nr. 2:2001

Vi har aldri generert så mye avfall som i dag. Søppelberget vokser i takt med økt velstand og den økonomiske utviklingen. Hver nordmann kaster over 300 kg søppel i året, (314 kg pr innbygger i 1999, SSB). Tilsvarende kastet en gjennomsnittlig nordmann i 1950 bare 25 kg. Vi har forbrukt like mye varer og tjenester i de siste 50 årene som alle generasjoner tidligere. Bare de fem siste årene har hver enkelt innbyggers avfallsmengde økt med over 20% [SSB Statistikk].

Avfallshierarkiet (minimering, gjenvinning, energiutnyttelse, deponering) skulle være rådende for mål, tiltak og virkemidler innenfor avfallssektoren. Fakta viser imidlertid at dette ikke har fungert særlig godt. Det genereres stadig mer avfall per person – nasjonalt og globalt, i tillegg til at befolkningen vokser. Med andre ord blir det mer og mer avfall. Resultatet er at deponiene blir større – særlig globalt, og at miljøgifter og klimagasser slippet ut til naturmiljøet. Men en slik utvikling kan og må stoppes. Det er to muligheter, og begge bør benyttes: Avfallsmengdene må reduseres, og avfallet må håndteres på en måte som forhindre irreversible miljøskader.

Bellona har som mål å skape et fornybart samfunn med null utslipp og null skade på mennesker og miljø. I dette ligger det blant annet at ressursene skal brukes effektivt. Deponi er den avfallshåndtering der ressursene går helt til spille for all fremtid, og der utslipp og skadevirkninger vil foregå i årtier framover.

Bellona har som mål å skape et fornybart samfunn med null utslipp og null skade på mennesker og miljø. I dette ligger det blant annet at ressursene skal brukes effektivt. Deponi er den avfallshåndtering der ressursene går helt til spille for all fremtid, og der utslipp og skadevirkninger vil foregå i årtier framover.

Våre generelle krav til behandlingen av avfall er derfor:

• Null skade på mennesker og miljø
• Maksimal energi- og ressursutnyttelse
• Null avfall til deponi

Deponering
Deponering av avfall er etter Bellonas syn den minst bærekraftige formen for behandling av avfall. Det er mange som har sagt at avfall er ressurser på avveie, og avfall som ligger på deponier har utvilsomt ingen ressursmessig verdi. Tvert i mot utgjør de rundt 150 aktive avfallsdeponier i Norge en betydelig forurensningskilde.

Skal man ha kontroll over utslippene fra et deponi som ikke er lukket, må man samtidig ha oversikt over avfallets innhold. Hvert år lages det et stort antall nye organiske forbindelser som inngår i en rekke produkter. Disse produktene vil med dagens avfallspolitikk før eller siden havne på et deponi. Forbindelser som man i dag hverken har kunnskap om, eller målemetoder for, vil om noen år kunne få et helt annet fokus når kunnskapen har kommet lenger. Fordi man hele tiden øker dette kunnskapsnivået om forskjellige stoffers egenskaper og hvilke farer de representerer ved utlekking i naturen, vil et deponi sannsynligvis aldri slutte å gi oss negative overraskelser i form av utslipp av naturfiendtlige forbindelser til jord, luft og vann.

Forbrenning av avfall
Forbrenning av avfall medfører utslipp av skadelige gasser, men utslippene er redusert betraktelig de siste årene Utslippene representerer en prosentvis liten del av de totale utslippene til luft i Norge, dersom en ser bort fra dioksiner, bly og kadmium. Disse utslippene representerer forsatt en betydelig andel av de nasjonale utslippene.

Når alle norske avfallsforbrenningsanlegg har oppgradert røykgassrensingen vil dioksinutslipp fra avfall utgjøre under 1 % av kjente norske utslipp, dersom vi går ut fra at anleggene som skal oppgraderes oppnår en standard på linje med anleggene som tilfredsstiller de nye kravene.

Et vanlig argument mot etablering av nye forbrenningsanlegg er at anleggene vil være til hinder for en avfallsreduksjon og at forbrenning vil være i konflikt med materialgjenvinning. Med en dobling av forbrenningskapasiteten vil vi i Norge fremdeles bare brenne ca. 20% av generert avfallsmengde. Selv om vi oppnår mål om avfallsminimering og materialgjenvinning, vil det aldri bli problem å finne annet brensel til norske forbrenningsanlegg. Norge har store mengder uutnyttet biobrensel og bioavfall, tilsammen 80 TWh/år, hvorav kun 14 TWh er utnyttet. Tilsvarende er brutto energimengde i potensiell mengde avfall til forbrenning ca. 5 TWh.

Avfallsforbrenning er en viktig del av avfallshåndteringssystemet og en nødvendig sluttbehandlingsmetode i et økoeffektivt avfallssystem. Utslippskontrollen ved Norske forbrenningsanlegg er under stadig forbedring. Det er etter Bellonas vurdering langt større usikkerhet knyttet til utslippene fra avfallsdeponier, både på kort og lang sikt. Med Bellonas mål om null deponering er det en forutsetning at det stilles strenge krav til utslipp og energiutnyttelse, og høye forventninger til utvikling av miljøforbedrende forbrenningsteknologi.

Materialgjenvinning
Så lenge materialgjenvinning erstatter bruk av jomfruelige råvarer vil dette i utgangspunktet gi stor miljønytte. Materialgjenvinning kan også være en energikrevende prosess med tilhørende utslipp.

For avfallsfraksjoner som tekstiler, trevirke, plast, papp og papir mv. bør en oppnå en så høy gjenvinningsgrad som mulig når dette er miljømessig riktig. Fakta basert på grundige undersøkelser om produkters livssyklus (total miljøbelastning inkl. transport), ressursregnskap og kostnader må legges til grunn for valg av håndteringsløsning. For å gjøre dette trengs et konkret beslutningverktøy for kommuner og næringsliv som må utarbeides på nasjonalt nivå. Beslutningsverktøyet må være så konkret at det hjelper avfallsbesitter med å komme fram til den mest økoeffektive håndteringen. Verktøyet bør også være fulgt av visse krav, som f.eks. at tettsteder med over x antall innbyggere skal avfallet sorteres i følgende fraksjoner, der gitte fraksjoner skal materialgjenvinnes med mindre transportlengden til gjenvinningssted er over y antall km. Beslutningsverktøyet må være databasert, og inneholde alle miljøvirkningene av de ulike håndteringsløsningene samt miljøvirkningene av eventuell transport.