Alle er enige om at sparepotensialet for energibruk i norske bygninger er stort, mer konkret anslås det til mellom 10 og 15 TWh innen 2010. Likevel er Enovas målsetning for energisparing i byggsektoren på snaue 1,4 TWh innen 2010, noe som i beste fall kan kalles tannløst. SINTEF anslår at en revisjon av teknisk byggeforskrift alene vil gi en besparelse på 0,25 TWh/år.

Finnes det politisk vilje?
Et nytt EU-direktiv på bygningers energimessige ytelse må implementeres i norsk lov innen 1. januar 2006. Teknisk forskrift, som er én del av oppfølgingen til direktivet, vil da alene gi besparelser på rundt 1 TWh innen 2010. Dermed oppnår Enova 1 TWh av sin målsetning på 1,4 TWh innen 2010 uten å løfte en finger, og da snakker vi kun om økonomisk lønnsomme tiltak på nybygg.

Spørsmålet er om det finnes politisk vilje til å drive energisparing i Norge, eller om man fremdeles skal fortsette å rope på mer produksjon i form av konvensjonelle gasskraftverk?

Ukultur  
Aktører i byggebransjen som Bellona har vært i kontakt med har dessuten avslørt at det eksisterer en ukultur i bransjen, der man har lett for å lempe litt på kravene til energibruk under byggets levetid slik at disse ufortjent blir ”oppfylt”.

Man sparer lett investeringskostnader i energieffektivitet på bekostning av driftskostnader til energi ved å la det gå litt fort i svingene når bygget oppføres. Enkelte aktører i bransjen opplever selv at statlige byggherrer er noen av de verste når det gjelder å presse entreprenører til å tøye regelverket til det ytterste. Så lenge offentlige oppdragsgivere alltid prioriterer investeringskostnad fremfor energibruk og miljø, og presser ned prisen på anbudene, må det trikses med energiberegningene og regnes med litt hastverksarbeid for å få tilslaget.

Så hvorfor skal da private aktører oppføre seg som snilleste gutt i klassen når statlige byggherrer gir slike signaler, og så lenge det ikke eksisterer noen form for godkjenning og kontroll av energibruk fra myndighetenes side?

Dersom man ønsker at arkitekter, byggherrer og entreprenører skal profilere seg på miljøvennlighet og lavt energibruk må det være et minstekrav at offentlige oppdragsgivere begynner med seg selv, og skriver inn konkrete krav til energibruk i kontraktene slik at energieffektivitet blir en konkurransefaktor!

Dårlig oppfølging og kontroll  
Per i dag er det ingen som kontrollerer om et nybygg faktisk tilfredsstiller de energikravene som lovpålegges. Kommunene etterspør ikke energiberegningene engang ved behandling av byggetillatelse. De har ikke økonomiske midler til å hverken bruke tid på, eller å ansette nødvendig kompetanse til, å behandle energiberegninger. Noe annet kontrollorgan er ikke opprettet. Den eneste kontrollen som gjelder er egenkontrollen fra bransjen selv, og så lenge anbudsrunden styres av investeringskostnad skjønner jo alle at fokus legges her, og ikke på energibruk. Resultatet blir en rekke bygninger som faktisk ikke oppfyller kravene til minimum energibruk.

Lavenergibygg ikke en utopi 
I dag kan man oppføre bygninger i Norge med et energibehov på under 50 kWh/m² i året. Spørsmålet er derfor: Hvorfor blir da ikke slike bygninger oppført? Dette burde vært standard og ikke en kuriositet for spesielt interesserte.

I arbeidet med ny teknisk forskrift har man antydet et energirammekrav på rundt trygge og gode 140 kWh/m² for nybygg og rehabiliteringer. Man kan spørre seg om hva som oppmuntrer utbygger til å i det hele tatt legge seg på dette nivået, og ikke minst på et lavere nivå. I alle fall så lenge kun lav investeringskostnad er det som blir etterspurt av oppdragsgiver. Bellona etterlyser et lovverk som er mer i samsvar med de løsningene som finnes, og gode rammevilkår som gir fordeler til de aktørene som tar mulighetene i bruk.

Muligheter i eksisterende bygg bremses av ulogisk regelverk
Boliger fra før 1956 står for halve energibehovet innen bygningssektoren i Norge. Installasjon av systemer for energimåling og -styring kan enkelt redusere energibehovet i eksisterende bygninger med opptil 20 prosent. Hvorfor blir så ikke flere slike løsninger tatt i bruk? Jo, heller ikke slike tiltak gjøres økonomisk lønnsomme. Man opererer med en avskrivningsrente på 2% for energisparende utstyr, noe som forutsetter en levetid på omlag 50 år på innstallasjonene dersom dette skal lønne seg økonomisk. Den reelle levetiden er imidlertid fra 10 til 20 år.

I tillegg forventer Enova at man skal sette seg inn i en jungel av skjemaer og utfyllingsprosesser for å få støtte til energieffektivisering av eksisterende bygninger. For små aktører skal det ikke mye til før jobben med å sette seg inn i regelverk overgår nytten og støttebeløpet man sloss om.

Bellona vil ukulturen til livs 
Bellona vil sette fokus på de problemene som finnes i norsk byggenæring og jobbe mot de gode løsningene sammen med bransjen selv og myndighetene. Tirsdag 20. april går startskuddet for denne satsningen med et energiforummøte i Bellonas regi hvor målsetningen er å komme til enighet om hvilke ordninger og rammevilkår som trengs for at energieffektivisering i bygninger skal bli et satsningsområde. Effektivisering i bygninger kan bli løsningen på strømkrisa, men dette krever politisk vilje og ressurser til oppfølging. Her har både Kommunal og regional- og Olje- og energidepartementet en oppgave foran seg. Still krav og få med bransjen på de gode energiløsningene! Kunnskapen hos bransjen er der! Man venter bare på politiske signaler og gode rammevilkår for de riktige løsningene for å komme ukulturen til livs!