Elendig fokus i boligpolitikken fra KRD

På Kommunal- og regionaldepartementets hjemmesider heter det at «Regjeringen vil medvirke til at bolighus og andre bygninger skal ha god kvalitet, der det er tatt hensyn til miljø og tilgjengelighet». Utfra et slikt perspektiv er det utrolig at den politiske ledelsen i departementet gjennomgående velger å fokusere på lavere byggekostnader i boligpolitikken. Det nyetablerte programmet skal foreslå tiltak for å redusere kostnader gjennom forbedrede byggeprosesser. Dette skal imidlertid ikke gå på bekostning av kvalitet, og skal også sees i sammenheng med behovet for driftseffektive bygg. Erfaringsmessig gir krav til økt produktivitet og lavere byggekostnader så og si uten unntak dårligere kvalitet, høyere strømutgifter og større utfordringer når bygget skal håndteres som avfall. Derfor er det rart at ikke Regjeringen velger lavere livsløpskostnader som fokus for sin boligpolitikk, dersom målet er kvalitet og lav miljøbelastning.

Solberg løper bransjens ærend
Statsråd Erna Solberg er opptatt av at lavere byggekostnader vil gjøre det lettere for førstegangsetablerere å komme seg inn på boligmarkedet. Problemet er at kravet til lave byggekostnader fører til hastverksarbeid og ikke er forenlig med kravet til kvalitet og lave driftskostnader. Det er heller ikke nødvendigvis slik at en reduksjon av byggekostnader vil komme forbrukerne til gode. Det er dessuten naivt å tro at entreprenører og byggherrer vil bruke statens velsignelse av en slik kostnadsreduksjon til å tilby folket kvalitetsboliger til lav pris. Resultatet av Solbergs boligpolitikk blir at selskapene øker sin profitt på bekostning av kundens fremtidige utgifter til energi.

Bellona mener at fokus på livsløpskostnader må være et minimum i enhver regjerings bolig- og byggepolitikk. Lavere livsløpskostnader er overhodet ikke med i mandatet til utvalget. Dette til tross for at de ekstrainvesteringene som må gjøres ved bygging av energieffektive bygninger betaler seg i løpet av få år. Ved å velge et slik grunnlag for bolig- og byggepolitikken løper kommunalministeren byggebransjens ærend på bekostning av samfunnet som helhet. Huseierne må regne med høyere energikostnader, og vi kan regne med mindre fokus på materialvalg og muligheter for gjenvinning. Det er i både samfunnets og forbrukerens interesse at energiforbruket i bygningsmassen reduseres og at ressursene som bindes opp i bygningsmassen kan brukes på nytt når byggene avhendes. Da blir det helt feil å legge lavere byggekostnader som grunnlag for landets boligpolitikk.

EU fokuserer på lave energikostnader og kvalitet
EU har valgt et litt annerledes fokus for bygningssektoren. Gjennom EU-direktivet om bygningers energimessige ytelse søker man å redusere energiforbruket i bygningsmassen. Direktivet skal implementeres i Norge innen januar 2006. I Norge vil dette direktivet bli implementert blant annet gjennom endringer av energirammekravene i Teknisk Byggeforskrift. Sannsynligvis vil kravene til tillatt energibruk i bygninger bli vesentlig innskjerpet. Det skulle vært interessant å vite hvordan det nyetablerte Byggekostnadprogrammet ser på koblingen mellom strengere krav til tillatt energiforbruk og kravet til lavere byggekostnader. Programmet tar ikke hensyn til føringer fra EU og hvordan disse vil virke inn på Byggekostnadsprogrammets mandat.

En statsråd med ansvaret for landets boligpolitikk skal ivareta samfunnets og folkets beste over tid. Da er det lite gjennomtenkt med en politikk som gir boligprodusenter muligheter for å fraskrive seg ansvaret for produktet sitt etter at det står ferdig oppført. Det gir heller ikke særlig mening å basere boligpolitikken på lave byggekostnader fordi dette bare lemper kostnadene over på forbrukerne i driftstiden og avfallsaktørene når byggets levetid tar slutt. Boligpolitikken må legge livsløpskostnader til grunn for beslutningene som tas. Noe annet er uansvarlig og meningsløst.

Gunnar Grini