Oslo Kommune
Renovasjonsetaten v/ Anita Bore
Postboks 4533, Nydalen
0404 Oslo

Høringsuttalelse avfallsplan for Oslo Kommune 2005-2008

Det vises til plandokumentet av første oktober d.å. med høringsfrist 10. november.

Bellona mener det forelagte forslaget til avfallsplan gir en bred gjennomgang av de historiske og faktabaserte forholdene som ligger til grunn for Oslo kommunes avfallspolitikk. I denne høringsuttalelsen har Bellona valgt å konsentrere kommentarene til følgende forhold:

1. Et annet overordnet regime for avfallspolitikken enn avfallshierarkiet.
2. Deponi.
3. Avfall og energi, herunder behandling av våtorganisk avfall.
4. Innsamlingsløsninger.
5. Strategiske forhold.

1) Et annet overordnet regime for avfallspolitikken enn avfallshierarkiet
I avfallsplanen legges det opp til å følge det klassiske hierarkiet som prioriterer avfallsreduksjon, ombruk og materialgjenvinning foran forbrenning med energiutnyttelse. Dette er et godt prinsipp når forutsetninger er til stede for at materialgjenvinning og ombruk ikke bidrar til økt forurensing. Norsk og europeisk avfallspolitikk støtter seg til dette virkemiddel-hierarkiet for avfall som innebærer:

1. Avfallsminimering
2. Ombruk
3. Materialgjenvinning
4. Forbrenning med energiutnyttelse
5. Forbrenning uten energiutnyttelse
6. Deponering

Dette tradisjonelle hierarkiet er ikke lenger dekkende for de alvorlige problemene som avfallsfeltet må løse. I menneskenes bevissthet fortrenges oftest at det meste av avfallet faktisk ikke er emballasje, papir og matrester med svært kort levetid fra produsert produkt og til avfall. 70 prosent av alt avfall i Oslo er BA-avfall med langt tidsrom fra vugge til grav.

Det stadig økende tilfanget av tilsettingsstoffer og miljøgifter i våre produkter innebærer etter Bellonas mening krav til økt vektlegging av produktdesign og behovet for destruksjon som et middel til å fase ut miljøfarlige stoffer. Vi opplever at «farlig-avfall-historien» med DDT, tungmetaller og PCB gjentar seg, men med nye farlige stoffer som stadig dukker opp.

Ny viten har konkludert at i første rekke bromerte flammehemmere er et raskt økende miljøproblem. Dette har også ført til forbud mot å benytte en del av disse i produkter. Dette gjelder først og fremst penta-BDE og octa-BDE hvor øvre grense for tillatt mengde er 0.1 %. SFT har også besluttet at avfall som inneholder mer enn 0.25 % av de 5 mest benyttet flammehemmere, skal defineres som farlig avfall. Disse vedtak som har sin opprinnelse fra i første rekke utenlandske undersøkelser, refererer blant annet til undersøkelser av opptak av tungt nedbrytbare bromerte forbindelser i mennesker. Mengden bromerte forbindelser morsmelk fordobles hvert 5 år ifølge svenske undersøkelser.

Bromerte forbindelser i nye produkter utgjør årlig en mengde av mellom 300 og 600 tonn pr år. Hovedmengden finnes i elektronisk og elektrisk utstyr, men også i bygningsmaterialer og i transportutstyr som innredning i biler og i tekstiler. Våre naboland Sverige og Danmark har gode beskrivelser om typer og mengder i produkter. Ut fra statistiske data kan en anslå at mengden bromerte forbindelser i avfall i Osloregionen vil være i størrelsesorden 30 – 60 tonn per år.

Det er Bellonas mening at en plan for utfasing av miljøfarlige, tungt nedbrytbare forbindelser bør inngå i avfallsplanen for Oslo. I den sammenheng vil en prioritering av materialgjenvinning og ombruk av avfall som inneholder bromerte flammehemmere og andre skadelige tilsettingsstoffer/miljøgifter være feil strategi. Det anbefales at denne type avfall skal gå til destruksjon med energigjenvinning som eneste farbare løsning. Omfanget av tilsettingsstoffer gjør at Oslo kommunes avfallsplan må erstatte det tradisjonelle avfallshierarkiet med følgende, grunnleggende forståelse for en framtidig avfallspolitikk som ivaretar et overordnet før-var-prinsipp;

1. Produktdesign
Det må stilles krav til produktenes utforming, slik at de kan gjenvinnes og inngå i kretsløpet uten fare for skadelige utslipp. Ettersom varestrømmene ikke begrenses av Oslo kommunes grenser og norske landegrenser er dette et langsiktig mål som må ha internasjonale føringer. For Oslo kommune vil et verdifullt tiltak være å gjennomføre en streng produktklassifisering for egne innkjøp basert på livsløpstenking.

2. Materialgjenvinning og ombruk
De produktene som skal gjenvinnes må ikke medføre en potensiell fare for utslipp av miljøfarlige stoffer.

3. Destruksjon med ressursutnyttelse
Et overordnet perspektiv på, og kunnskap om den forurensingen som nå gjør seg gjeldende på grunn av den historiske samt den økende bruken av tilsettingsstoffer og miljøgifter, krever ny bevissthet om behovet for omfattende destruksjon som virkemiddel i avfallshåndteringen. Samtidig må denne destruksjonen innebære at ressursene i avfallet nyttiggjøres.

Forskjellen mellom det tradisjonelle avfallshierakriet og Bellonas forslag til nytt grunnlag for avfallspolitikken er illustrert i figur 1 og figur 2.

2) Deponi
Å deponere avfall innebærer å akseptere at ressurser er på avveie. Avfallsplanens forutsetninger om nedleggelse av Grønmo og samarbeid med nabokommuner om framtidig deponidrift må etter Bellonas mening forutsette at Oslo kommune i avfallsplanen knesetter et deponiforbud. Dette gjøres uavhengig av statlige myndigheters tidsplan (foreløpig 2009). Et deponi – uavhengig av sikringstiltak og gassoppsamlingsanlegg – representerer fare for utlekking av miljøgifter og klimagasser.

3) Avfall og energi, herunder behandling av våtorganisk avfall
Oslo kommunes praksis med og fortsatte planer for omfattende energiutnyttelse av avfallet må forholde seg til følgende problemstillinger:

1. Forbrenning/energiutnyttelse kun av utsortert, brennbart avfall.

2. Forbrenning/termisk behandling skal ivareta behovet for destruksjon med ressursutnyttelse.

3. Forbrenning/energiutnyttelse skal ikke medføre fare for utslipp og skade på mennesker og miljø.

Bellona krever at Oslo kommune innfører utsortering av våtorganisk fraksjon uavhengig av innføring av eventuelle EU-direktiv. Det våtorganiske avfallet representerer verdifulle ressurser i form av biogass og jordforbedringprodukter, og det har med sin negative brennverdi intet å gjøre i forbrenningsovnene. Problemene med husstandssortering som er beskrevet i rapporten, finner Bellona ingen grunn til å bestride. Derfor vil Bellona anbefale mekanisk/industriell utsortering av dette avfallet.

Våtorganisk avfall er en kilde til produksjon av biogass, som regnes som en klimanøytral energikilde. Norge har per i dag for høye utslipp av biogass i forhold til vedtatt utslippsnivå innenfor Kyoto-protokollen. Våtorganisk avfall som går til deponi eller brennes er en ressurs på avveie. I klima- og energihandlingspakken for Oslo-regionen hevdes det at man kan redusere mengdene våtorganisk avfall som går til deponi med cirka 150000 tonn i året. Dette er en betyderlig ressurs som Oslo kommune bør ta mål av seg til å skille ut og utnytte til energi- og transportformål.

EUs biodrivstoffdirektiv setter krav til at to prosent av alt drivstoff i 2005 skal være biodrivstoff. I 2010 skal andelen være økt til 5,75 prosent. Råtning av biologisk avfall for å lage biogass er et alternativ som trekker ut energien i avfallet samtidig som man oppnår en etterbruk som for eksempel jordforbedringsmiddel. På denne måten løses utfordringer knyttet til våtorganiske avfall, biodrivstoff og utslipp av klimagasser. Bellona anbefaler et samarbeide mellom Oslo Sporveier og Oslo kommune for å ta i bruk biogass produsert fra våtorganisk avfall i transportsektoren. Biogass kan også utnyttes i fjernvarmeanlegg til varmeproduksjon til bruk i eiendomssektoren. Dette er et viktig virkemiddel for å bedre lokal og regional forsyningssikkerhet og for å frigjøre kraft til industrien på nasjonal basis. Håndtering av våtorganisk avfall kan kobles opp mot både klima- og energihandlingspakken for Oslo-regionen og tiltakspakken for luftkvalitet i Oslo.

En annen kategori avfall som består av gruppen CCA-impregnert trevirke er prøvebrent i forbrenningsanlegg tilhørende Oslo kommune. Bellona er spesielt kritisk til om arsen fanges opp i tradisjonelle filtre. Hvis denne type forbrenning medfører utslipp av arsen, og at utslippskravene tilfredsstilles som følge av «fortynning», kan ikke denne behandlingsmåten aksepteres, og alternative løsninger med energiutnyttelse må benyttes.

4) Innsamlingsløsninger
En effektiv, ressurs- og miljøvennlig avfallshåndtering er avhengig av kvaliteten på de innsamlingsløsningene som er tilgjengelige. Bellona er innforstått med det framlagte forslagets skepsis til sorteringsløsninger i husholdningene i tett befolkede byområder, og ser behovet for mekaniske løsninger. Forslaget om å innføre avfallssug ser Bellona som en miljø- og byvennlig løsning som også kan kombineres med økt sortering.

Bellona mener at antallet returpunkter og gjenvinningsstasjoner må økes langt utover det som er foreslått i avfallsplanen. Tilgjengeligheten på returpunkter og gjenvinningsstasjoner vil øke innsamlingsvolumene og øke gjenvinningsgraden.

5) Strategiske forhold
Bellona vil påpeke at en bedret sortering av Oslos avfall som også innebærer at det våtorganiske avfallet sorteres, vil ha betydning for utbygging av framtidig forbrenningskapasitet og behovet for destruksjon. Ledig kapasitet vil kunne benyttes til erstatning for deponering for såvel Oslo kommune som nabokommuner.

De løsninger som Oslo kommune velger for sin framtidige avfallsbehandling vil påvirke avfallsløsningene utover Oslo kommune. Gode avfallsløsninger hvor såvel reduserte utslipp som kretsløpstankegang kan ivaretas, krever industrielle løsninger. Forståelse for at avfallet kommer fra produkter med industriell opprinnelse og krever industriell bearbeiding for å ny ressursutnyttelse, overskygges altfor ofte av en naiv, men velment avfallsretorikk. Oslo kommune vil som en stor aktør – bestiller og behandler – bidra til tilrettelegging av et avfallsregime hvor overordnede målsettinger kan ivaretas og utvikles.

Et forhold som Bellona stadig konfronteres med, er at osloborgerne ofte er «dårlige brukere» av andre kommuners kildesorteringsløsninger når de nyter sin fritid. Årsaken er at de er vante med å putte alt i samme pose. For vertskommunene medfører dette økte behandlingskostnader og dårligere miljøløsninger.

Oslo kommune har den siste tiden utarbeidet tre svært gode og omfattende planer på miljøområdet; Klima- og Energihandlingspakken for Oslo-regionen, avfallsplan for Oslo kommune 2005-2008 og tiltaksutredning for luftkvalitet i Oslo. Bellona savner en samordning av disse planene hva gjelder tankegods, strategier og foreslåtte tiltak. Bellona har engasjert seg i alle disse plandokumentene og har god kompetanse på problemstillingene man står ovenfor. Vi står til disposisjon for ytterligere diskusjon vedrørende foreslåtte tiltak og gjennomføring av avfallsplanen dersom det ønskes.

Med vennlig hilsen,