Erna, Siv, Tord & Tine virker alle godt fornøyd med å gjøre Klimafondet 9,25 milliarder større i statsbudsjettet for 2015. Totalt er fondet nå på over 50 milliarder kroner, og regjeringen planlegger at det skal bli 8,5 milliarder kroner høyere enn ambisjonen i Klimaforliket. Med såpass store beløp på bordet burde jo klimautfordringen være langt på vei løst – eller?

Realiteten er at disse milliardene er stillestående penger, flyttet fra én sparekonto til en annen. Det er avkastningen og hva den brukes til som betyr noe. Enova er hovedvirkemiddelet for energiomlegging og energieffektivisering i byggsektoren og industrien. I 2014 var avkastningen fra Klimafondet til Enova på 1216 millioner kroner. Med et nytt innskudd på 9,25 milliarder øker denne med skarve 202 millioner til Enova.

I tillegg har regjeringen gitt Enova flere oppdrag: De skal betale ut 150 millioner i rettighetsbasert enøk-støtte til husholdningene. I tillegg skal de overta Transnova sitt arbeid innen transportsektoren. Dette koster i år 70 millioner kroner. Økningen er altså ikke nok, og Enova har i realiteten fått et kutt.

Penger på bok er altså ikke nok, selv om regjeringen liker å fremstille det sånn. Tine Sundtoft sier selv at vi ligger 8 millioner tonn CO₂ bak skjema dersom vi skal nå klimamålene for 2020. Fra 2015 må vi altså kutte ytterligere 1,3 millioner tonn årlig utover allerede vedtatt politikk. Å oppnå klimamålet krever at vi tar i bruk kjente miljøteknologier, i tillegg til å utvikle nye. Klimafondet kan gjøre nettopp dette, forutsatt at det frigjøres nok midler.

Det er to måter å frigjøre midler fra Klimafondet på. Det ene er å øke kapitalinnskuddene, slik regjeringen gjør. Den andre måten er å øke renten og dermed øke avkastningen. Vi i Bellona har foreslått å sette renten lik Oljefondet: 4 prosent. Dette er et enkelt grep Høyre selv ønsket da de var i opposisjon, og fortsatt tilsynelatende står ved.

Også Venstre vil øke renten til 4 prosent, og i samarbeidsavtalen står målet om økt avkastning i klartekst. Men selv om målet er det samme, har den blå-blå regjeringen foreløpig valgt den mest passive arbeidsmetoden: å øke størrelsen, ikke renten. Regjeringens fremstilling av egen innsats for å overgå ambisjonene for Klimafondet er i beste fall tallmagi.

Nå er det opp til samarbeidspartiene, med et grønt Venstre i spissen, å sørge for at Klimafondet blir et tydelig klimapolitisk virkemiddel, og ikke bare et godt kommunikasjonsverktøy for regjeringen.