Nyheter

Videre forskning hindrer ikke handling

d46bba83efd6b2f931fcefc6810de318
Norske forskere mener videre forskning på fangstteknologier for CO<sub>2</sub> ikke er til hinder for handling nå. <BR>

Publiseringsdato: 22. desember, 2005

Skrevet av: Helle Veiersted

CO2-håndtering:
I desemberutgaven av norsk tidsskrift for klimaforskning, ”Cicerone”, skriver Nils A. Røkke , leder for Gassteknisk Senter NTNU-SINTEF og Ola Maurstad, postdoktor ved NTNU, at videre forskning på fangstteknologier for CO2 ikke er til hinder for handling nå.

I artikkelen "Teknologier for CO2-håndtering – hvor er vi?" skriver forskerne at ”En videre satsning på forskning bør likevel ikke bli til hinder for de mulighetene vi nå ser med bruk av dagens teknologi.”

Bellona er svært glade for at forskerne deler organisasjonens syn på denne saken. – Vi er glade for at forskerne nå er på banen og uttrykker at dette ikke er noen motsetning, sier Beate Kristiansen, leder for Bellonas energiavdeling. – Bellona støtter klart behovet for forskning og utvikling. Man forventer imidlertid ikke et paradigmeskifte innen fangstteknologi som vil redusere kostnadene vesentlig med det første. Skal klimamålene nås slik FNs klimapanel anbefaler, har vi bare dagens teknologi med noe inkrementell utvikling å benytte. Det trengs vesentlige reduksjoner i klimagssutslipp allerede om 20 år, og i det tidsperspektivet er det ikke realistisk å vente noe teknologiske sprang eller gjennombrudd som vil redusere kostnadene vesentlig. Derfor er det også viktig å gå videre basert på dagens teknologi, sier hun.

Behov for praktisk erfaring
I følge Kristiansen er det sentrale spørsmålet i det videre arbeidet med CO2-håndteringsteknologier, hvordan man kan fremme den nødvendige utviklingen. – Basert på studier av utvikling- og innovasjonsprosesser ser vi at nærhet til produksjon og praktisk erfaring ofte er et suksesskriterium, sier hun.

Den nødvendige teknologien for CO2-håndtering eksisterer allerede i dag. Anlegg for rensing av CO2 har i lengre tid vært i bruk for industrielle formål, og det finnes flere leverandører på markedet. Teknologisk er det derfor mulig å bygge slike anlegg for etterrensing av avgass fra fyrte kraftverk. Renseanleggene har imidlertid stort sett vært optimalisert for andre prosesser enn for rensing av røkgass fra kraftverk. Det ligger derfor en betydelig økonomisk gevinst i å samordne og forbedre designen av kraftverket og CO2-renseanlegget til de nye forutsetningene. Dette krever endringer av design, men ikke nødvendigvis av teknologi. Renseanlegget vil kunne bestå av kjente komponenter, men ofte satt sammen på en litt ny måte. Den største endringen vil, i de fleste tilfellene, være å tilpasse utstyret til å behandle avgass i andre volumer og ved andre trykk enn opprinnelig forutsatt. Dette betyr imidlertid at man har en såkalt ”proven technology in an unproven consept”, noe som kan føre til at leverandører ikke er villige til å gi de samme prosessgarantiene som ved tradisjonelle leveranser. Det er dermed viktig at man tar hensyn til dette ved utforming av virkemidler og incentiver i verdikjeden.

Bellona mener videre at det må implementeres frittstående renseanlegg i forbindelse med eksisterende kraft- og industrianlegg, der driften av kraftverket ikke avhenger av renseanlegget. I tillegg bør det, ved nye anlegg, i større grad vurderes å integrere kraftproduksjonsdelen med CO2-fangstdelen. Begge løsningene er sentrale for å få til en rask og effektiv reduksjon av CO2-utslippene.

Optimalisering viktig
Bellona mener det nå er viktigst å utvikle fangstteknologien for å oppnå lavest mulig kostnad og å få sikrere kalkyler for kostnadene. I følge Kristiansen synes det å være bred enighet om at den beste måten å tilrettelegge for videre optimalisering av fangstteknologi er gjennom realisering av fullskala-anlegg. Dette vil gi relevant operasjonell erfaring som kan brukes for å forbedre teknologien og for å oppnå kostnadsreduksjoner. Bellona mener det først og fremst er gjennom såkalt ”learning by doing” at man vil kunne oppnå redusere kostnader. Det er altså i hovedsak engineering og praktisk erfaring – og ikke forskning – som skal til for å få på plass rimeligere, tilpasset design og drift av renseanlegg. Dette illustreres blant annet ved at de største fremskrittene på kostnadssiden den siste tiden har skjedd i ingeniørmiljøene, eksempelvis AkerKværner/GassTEK, Sargas/Siemens og CCP (Carbon Capture Project), og i mindre grad ved forskningsinstitusjonene.