Fangst og lagring av CO2 er i ferd med å bli en realitet. For Bellona betyr dette at mer enn tiårs kamp nærmer seg en seier for miljøet, men også for norsk økonomi er dette gode nyheter.

De rød-grønne lot seg overbevise av tall fra Bellona og andre aktører, og forpliktet seg i Soria Moria-erklæringen til å etablere en verdikjede for CO2. Et år etter Regjeringens tiltredelse er Gassco, Petoro og Gassnova godt i gang med å legge grunnlaget for denne etableringen.

Like viktig er imidlertid Statoil og Shell sitt prosjekt for fangst av CO2 fra Tjeldbergodden, og bruk av CO2 til meroljeutvinning på Draugen og Heidrun. De to selskapene har blitt overøst med ros for sine ambisjoner, men enkelte kommentatorer har festet seg mer ved forbeholdet om statlig bidrag. Jeg vil her belyse hvorfor statlig engasjement i verdikjeden for CO2 er nødvendig og fornuftig, og peke på en mulig innretning av dette engasjementet.

I rapporten ”CO2 til EOR på norsk sokkel” foreslo Bellona at staten kunne ta initiativet til en verdikjede for CO2. Forslaget gikk i korthet ut på at staten gjennom et eget selskap tar investeringene i infrastruktur for CO2, og i tillegg opererer som kjøper og selger av CO2. Når staten selger CO2 til oljeselskapene, kan prisen på CO2 følge oljeprisen, slik at bruk av CO2 til meroljeutvinning blir lønnsomt for selskapene også ved lavere oljepriser. Staten tar noe av risikoen knyttet til oljeprisfall, og vil kunne ende opp med å selge CO2 med tap. Staten kan likevel gjøre dette, fordi brorparten av verdiskapningen fra meroljutvinningen tilfaller staten. Eventuelle statlige tap i CO2-handelen vil mer enn oppveies av skatteinntekter fra den ekstra oljen som genereres ved CO2-injeksjon, og av reduserte kostnader til kjøp av CO2-kvoter. Våre beregninger viser at staten med en slik forretningsmodell vil oppnå en positiv kontantstrøm, selv ved oljepriser ned mot tjue dollar per fat.

I den generelle næringspolitikken er det ikke vanlig å tenke slik. Men petroleumspolitikk er ikke bare næringspolitikk. Petroleumspolitikken har som formål å maksimere det norske samfunnets petroleumsformue, innenfor miljømessig og samfunnsøkonomisk forsvarlige rammer. Oljeselskapene betaler grunnrenteskatt, fordi ressursene tilhører samfunnet. Staten og selskapene har ikke nødvendigvis felles interesser. For oljeselskapene er hovedmålet å sikre en størst mulig avkastning på investert kapital. Investeringer i meroljeutvinning fra modne oljefelt konkurrerer med investeringer i nye områder og i andre land. For staten, som eier av all olje på norsk sokkel, er det ønskelig at mest mulig av oljen i hvert felt utvinnes. Når et felt stenges ned, representerer den gjenværende oljen en tapt verdi for samfunnet. Det er derfor staten allerede benytter ulike virkemidler for å sikre en størst mulig utvinning før feltene avvikles, og det er derfor staten med utgangspunkt i petroleumspolitikken bør engasjere seg i meroljeutvinning med CO2.

Eventuelle statlige bidrag til verdikjeden for CO2 handler ikke om å subsidiere velfødde oljeselskaper. Det handler om en naturlig videreføring av det statlige engasjement i petroleumssektoren.

Vi snakker om betydelige investeringer – men også betydelige inntekter. Draugen, som blir førstemann ut for CO2-injeksjon, er et betydelig oljefelt. Anslaget på den totale oljemengden i reservoaret før utvinningen startet i 1993 er 1300 millioner fat olje. Av dette forventer man i utgangspunktet å kunne utvinne 63 prosent. Med injeksjon av CO2 kan utvinningsgraden økes betydelig. Internasjonale erfaringstall fra det amerikanske selskapet Kinder Morgan, som er ledende på bruk av CO2 i USA, viser at CO2-injeksjon kan gi en økning i utvinningsgraden på 8-16 prosentpoeng. Dette vil gi 100 til 200 millioner fat ekstra oljeutvinning. Med dagens oljepris representerer dette 40 til 80 milliarder kroner i brutto verdiskapning. Oljedirektoratet la i sin rapport fra fjor til grunn en økt utvinningsgrad på 5 prosent. Dette ville gitt en verdiskapning på 26 milliarder, men dette er altså basert på konservative anslag, sammenlignet med internasjonale erfaringer. Det Statoil-opererte Heidrun-feltet står for tur når CO2-injeksjon på Draugen avsluttes. Heidrun er i samme størrelsesorden som Draugen feltet.

Men også klimapolitikken gir økonomiske motiver for statlig engasjement i en CO2-verdikjede. I EUs kvotesystem, som blir gjeldende for Norge fra 2008, tildeles 95 prosent av utslippskvoten gratis til bedriftene. Begrunnelsen for denne innretningen er at man ønsker å unngå at CO2-utslipp og arbeidsplasser flyttes til land utenfor Kyoto-avtalen. Norge slipper ut langt mer enn vår Kyotoforpliktelse, og staten vil måtte importere utslippskvoter for 3-4 millarder per år. Dersom gasskraftverket på Tjeldbergodden realiseres uten CO2-håndtering, vil dette gi staten en kvotekostnad på om lag en halv milliard kroner per år, med dagens kvotepris.

Klimapolitikken gir altså staten et forretningsmessig motiv for økonomisk engasjement i en verdikjede for CO2. Men viktigst for det globale miljø, er det at Norge bidrar til å utvikle og framskynde en sentral del av løsningen på klimaproblemet. Når utslippene av klimagasser skal reduseres med 60-80 prosent, kommer vi ikke utenom fangst og lagring av CO2. Inntektene fra meroljeutvinning skal kick-starte et globalt miljøprosjekt. Paradoksalt? Kanskje – men klimaproblemet er for alvorlig til at vi kan tillate oss å være dogmatiske.

Oljeforbruket vil ikke øke som følge meroljeutvinning med CO2, fordi oljen vil erstatte annen olje i markedet. Verden vil dessverre forbruke olje i lang tid framover, og for miljøet er det bedre å tømme felt i produksjon, enn å åpne nye.