Dagsavisens kommentator Hege Ulstein mener Regjeringens CO2-renseprosjekt ved Mongstad er i ferd med å krasjlande. Mye kan gå galt. Ulsteins regnestykker er neppe noen trussel, men hvis hennes holdning til teknologiutvikling er smittsom, kan det definitivt bli trøbbel for både Mongstad-prosjektet og for klimaet.

Motforestillinger mot Mongstad-prosjektet har hatt trange kår, mener Ulstein. Vi opplever derimot det motsatte. En rask opptelling av medieoppslag om prosjektet, viser at kritiske vinklinger er godt representert. Kritikken mot Mongstad-prosjektet, framsatt av Hege Ulstein, er dessverre full av feil.

For det første: Det er plass til CO2-lagring. Ifølge Ulstein kan CO2 ikke pumpes ned i hullene de fossile brenslene kommer fra, fordi den tar mer plass enn det fossile brenslet. Siden 1996 har en million tonn CO2 fra Sleipnerfeltet årlig blitt lagret i Utsiraformasjonen, som altså ikke er et gassfelt, men en akvifer under havbunnen. Sintef-forskere publiserte i april i år forskning som viser at Utsira har et lagringspotensial på tusen ganger Norges totale årlige klimagassutslipp.

For det andre: Det er mye fossil energi igjen. Ulstein ytrer bekymring for at vi har så lite fossil energi igjen, at det ikke er behov for renseteknologi. Dessverre er det nok kullreserver igjen i verden til å ødelegge klimaet mange ganger. Mange land vil heller ikke nøle med å benytte disse.

For det tredje: CO2 kan lagres sikkert. Sikker lagring er en utopi, skriver Ulstein. Publiserte forskningsresultater viser at sikker lagring stiller store krav til stedsvalg og metoder, men er ikke utopisk. Ulstein er bekymret for lekkasjeraten i år 3020. Vi, og et tusentalls klimaforskere, er mer bekymret for lekkasjeraten i år – som er 100 prosent. Ingen kan garantere sikker lagring i tusen år, men sannsynligheten for lekkasjer er ekstremt liten, og minker over tid.

For det fjerde: Det blir lavere utslipp med CO2-rensing. Ulstein skriver at en tredjedel av energien går med til å pumpe CO2 tilbake under jorda, og at dette bidrar til å øke utslippene. Det korrekte tallet er heller ti prosent. Og dette vil ikke øke utslippene, slik Ulstein tror, men redusere dem med 80-90 prosent.

For det femte: Det er uetisk å la være. Ulstein mener det er uetisk å etterlate CO2-deponier til kommende generasjoner, fordi overvåkning er veldig dyrt. Dette er feil. Overvåkning utgjør en liten del av kostnadene, men det viktigste er hvorvidt vi trenger CO2-håndtering. Utslipp av klimagasser må kuttes 85 prosent de neste førti årene. Selv med en eksponentiell vekst i produksjon av fornybar energi, er det usannsynlig at verdens energibehov kan dekkes av fornybar energi allerede i 2050. Det er laget mange scenarier for utslippskutt. Felles for scenariene er at det ikke mulig å kutte utslippene med 85 prosent uten fangst og lagring av CO2.

For det sjette: Rensing gjør kullkraft dyrere. Ulsteins påstand om at rensing gjør kullkraft mer lønnsomt, og bidrar til å øke utvinningen av fossile brensler er feil. Et krav om rensing av kullkraftverk vil gjøre kraftproduksjon vesentlig dyrere, og føre til at mange kullkraftverk mister sin konkurransekraft sammenlignet med fornybar energi. CO2-rensing er ingen billig snarvei til lave utslipp, men en nødvendig bro inn i fornybarframtiden.

Til syvende og sist: De årlige investeringskostnadene på Mongstad tilsvarer omtrent 1 dags netto kontantstrøm til staten fra petroleumsvirksomheten. Ulstein er dessverre ikke alene om å mene at vi ikke har råd til å løse klimaproblemet, og den gjerrigheten er kanskje den aller største trusselen mot både månelandinger og det globale klimaet

Dette innlegget er trykt i Dagsavisen 23. september.