Vi ser det ofte: I studio sitter fagforeningsledere og industriledere – tilsynelatende i hard kamp mot grønne politikere eller miljøvernorganisasjoner. – ”Vi må erstatte skitten og gammeldags industri med nye, rene arbeidsplasser”, sier politikeren fra SV eller Venstre. Fagforeningslederen går i skyttergraven: ”Norsk industri er verdens reneste. Strengere miljøkrav blir dødsdommen for arbeidsplassene.”  

Denne dramaturgien gir nok mange medieoppslag, men utslippskutt blir det lite av. Ikke fordi industrifløyen vinner debattene, men fordi begge parter taper. Vinnerne kan bli samfunnsøkonomene, som er skeptiske til både utslippskutt og industri. Deres oppskrift finner vi i NOU 2009:16 ”Globale miljøutfordringer – norsk politikk”. Her anbefales det å droppe det meste av satsninger, reguleringer og investeringer som kan kutte utslipp. Helst skal det kjøpes kvoter, men skal det på død og liv gjøres noe i Norge skal det skje i form av høye avgifter, som er mest egnet til å flytte utslipp til andre land og ta knekken på distriktsnorge i samme slengen.

I høringsrunden er utredningen blitt slaktet av både Framtiden i våre hender og Norsk Industri. Med forskjellig vinkling, naturligvis, men har man felles fiender, er man på sett og vis venner. Selv om utredningen blir latterliggjort som forkvaklet kvasivitenskap med tung ideologisk slagside, har den også mektige forsvarere. Statssekretær Kjetil Lund i Finansdepartementet, har Aps blogg sagt seg enig i at den internasjonale karbonprisen bør styre norsk klimapolitikk. I det samme blogginnlegget uttrykte Lund moralske betenkeligheter (!!) ved å kutte utslipp i Norge, så lenge det finnes et mulig tiltak i utlandet som er billigere.

Det er dette vi sloss i mot. Finansdepartementet har, under skiftende politisk ledelse, motarbeidet grønne sertifikater, CO2-rensing, avgiftslette for elbiler, biodrivstoff, fornybardirektivet, hybridbiler, energieffektivisering og teknologiutvikling. Det lille som skjer i norsk klimapolitikk skjer mot deres vilje. Hvis SV’ere, venstrefolk og andre ”grønne” politikere skal ha den minste sjanse til å vinne over samfunnsøkonomene til Jens, trenger de sterkere venner enn oss i miljøbevegelsen. Hvis de kommer ut av skyttergraven, vil de finne slike venner i fagbevegelsen, blant industriledere, investorer og distriktsordførere, og ikke minst i Norges befolkning.

I vårt daglige arbeid opplever vi at Bellona og andre miljøorganisasjoner ofte står sammen med næringsliv og fagbevegelse i sentrale klimasaker. Både miljøvernere og industri ønsker endring, satsning og handling. Vi ønsker investeringer i fornybar energi, CO2-håndtering, jernbane og miljøteknologi. Vi vil gjøre norsk prosessindustri konkurransedyktig ved å skape et godt investeringsklima for utslippskutt. I Bellonas klimamelding, ”En helhetlig klimaplan for Norge”, tar vi til orde for en ny tilnærming til industriens klimautfordringer.Vi trenger en balanse mellom pisk og gulrot som stiller krav til industrien, samtidig som vi skaper grunnlag for langsiktige investeringer i teknologiutvikling. Industrien er klar for å forplikte seg til utslippkutt, hvis de tilbys riktige rammevilkår.

Ingen arenaer gir oss større handlingsrom for næringsutvikling enn klimapolitikken. Dette ser både industrien og fagbevegelsen – vel og merke når de ikke ser rødt, eller grønt om du vil, av politikere som vil gjøre Norge til foregangsland bare ved å ha høyere avgifter enn EU.