NOAH, den danske avdelingen av Friends of the Earth, har lansert en rapport der de kritiserer troen på karbonfangst- og lagring (gjerne forkortet CCS) som klimaløsning. I ”An assessment of cumulative CO2 reductions from carbon capture and storage at coal fuelled plants in a carbon constrained world” fra argumenterer de for at CCS ikke vil gjøre nok for å holde utslipp av CO₂ fra kullkraftverk innenfor det “CO₂-utslippsbudsjettet” som gir oss en god sjanse til å begrense global oppvarming til 2°C.

Rapporten kommer til denne konklusjonen basert på en rekke diskutable premisser, hvorav tre er spesielt oppsiktsvekkende når de brukes av en anerkjent miljøorganisasjon som NOAH.

For lave klimamål

For det første, gjennom å legge det internasjonale energibyråets (IEAs) scenario til grunn, aksepterer NOAH at totale CO₂-utslipp i 2050 vil være over halvparten av hva de er i dag. Det gir oss en minimal sjanse til å begrense global oppvarming til 2°C. Og det gir selvsagt mer kullkraft enn hva som er forsvarlig. Det virkelige budskapet i NOAHs rapport er derfor ikke at CCS er utilstrekkelig, men at IEAs klimascenario ikke er ambisiøst nok.

For det andre argumenterer NOAH med at det som teller, er hvor mye CCS kan redusere utslipp fra kull totalt i løpet av perioden frem til 2050. Fordi det vil ta tid før rensing av CO₂ vil være like vanlig som rensing av svoveldioksid og nitrogenoksider fra kullkraftverk, vil vi naturligvis i de første 10-20 årene oppnå relativt små reduksjoner av CO₂-utslipp. Så selv om teknologieksperter regner med at 90 prosent av CO2 fra kullkraftverk kan fanges og lagres i 2050, viser nødvendigvis totalregnskapet for CO₂-utslipp i perioden 2010-2050 at CCS vil spille en mindre rolle. Men NOAH glemmer at dette gjelder for alle nye klimateknologier. For eksempel er konsentrert solkraft eller flytende vindmøller  teknologier med stort potensial, men som ikke vil ha nevneverdig effekt før lenge etter 2020. Vi håper inderlig ikke at NOAH er motstander av den grunn?

Et effektivt virkemiddel

For det tredje beskriver NOAH CCS som en teknologi som kun gjelder for kull. Det er nettopp dette kullindustrien ønsker at folk skal tro. Men Bellona jobber for å fase ut kull- og fossil gasskraft så raskt som mulig gjennom fornybar energi og energieffektivisering. CCS er et virkemiddel for å få bukt med de til enhver tid gjenværende store punkutslippene.

For å gi en verden med ni milliarder mennesker i 2050 en anstendig levestandard uten CO₂-utslipp, må vi nemlig bygge ufattelige mengder av vindmøller, solkraftverk og togskinner. Det vil kreve uhorvelige mengder stål og sement. Videre behøver bønder i mange u-land mer kunstgjødsel for å øke avlingene. Disse tre varene – stål, sement og kunstgjødsel – er eksempler på hvordan enkelte industriprosesser skaper store mengder CO₂-utslipp gjennom selve foredlingen av råvarene – såkalte prosessutslipp – uavhengig av fabrikkenes energiforsyning. Disse utslippene er det kun CCS som kan unngå.

Alle gode tiltak må iverksettes

Ikke bare må vi eliminere våre CO₂-utslipp. Forskerne påpeker at i andre halvdel av dette århundret må verden – og i særdeleshet rike land – til og med ”suge” CO₂ tilbake fra atmosfæren, fordi vi ikke vil bli ”karbon-nøytrale” før CO₂-konsentrasjonen er blitt farlig høy. Vi må derfor bli ”karbon-negative” gjennom å binde CO₂ vi tidligere har sluppet ut. Gjenskoging er selvsagt en måte å gjøre dette på, men det er begrenset hvor stort landareal som er tilgjengelig gitt den kraftige befolkningsøkningen i de neste tiårene. FNs klimapanel IPCC peker derfor på nye generasjoner biomasse som brennes i kraftverk med CCS som den mest lovende storskala ”karbon-negative” metoden. Vattenfall ønsker å brenne biomasse sammen med kull på Nordjyllandsværket og lagre den samlede CO₂. Slike prosjekter er et første steg mot slik karbon-negativ kraftproduksjon.

Klimakampen er den tøffeste og viktigste kampen vår sivilisasjon står foran. Alle lovende virkemidler må testes ut. Det er forståelig om bedrifter argumenterer for sine egne teknologier og mot andres. Men det er trist når våre venner i andre miljøorganisasjoner retter sitt skyts mot mulige løsninger. I sær når de som NOAH gjør dette basert på premissene til vår felles fiende, kullindustrien.

Eivind Hoff,
Bellona Europa