Biomasse er et mangfoldig konsept – litt som poteten som kan brukes til det aller meste. Poteten og alt annet vi spiser er nemlig biomasse, og den kan like gjerne brukes til å produsere drivstoff, strøm eller andre produkter. I det ligger et sterkt potensiale for konflikter. Befolkningseksplosjon, klimakrise, økende forbruk og ditto oljepris forsterker et problem vi allerede ser i dag: Det er ikke nok biomasse å ta av. Det er vi nødt til å gjøre noe med.

Over fem år har gått siden Al Gore fylte lerret verden over med sin Ubehagelige sannhet. Kort etter publiserte den anerkjente økonomen Nicholas Stern sin Review on the Economics of Climate Change, som viste de enorme kostnadene forbundet med å utsette klimatiltak. I mai 2007 kom så FNs klimapanels (IPCC) 4. statusrapport om klimaendringene. Bevisstheten rundt klimakrisen økte, ikke minst blant unge. Siden har andre kriser og verdens lederes manglende evne til handling ført til klimatretthet. Noen uker tilbake kunne Vårt Land melde at under halvparten av norsk ungdom tror på menneskeskapte klimaendringer. Det kan ikke være langt unna statistikken for USAs republikanske parti.

Så hvorfor denne oppramsingen av begivenheter? Vel, å glemme eller fortrenge et problem løser det sjelden. Polsmeltingen fortsetter; det norske Bjerknessenterets nylige, skremmende resultater viser hvordan vi er på feil kurs, veldig feil kurs. IPPCs rapport ga oss klare tall som er verdt å minne om: For å unngå destruktive temperaturøkninger må vi kutte minst 85 prosent av utslippene innen 2050 – åpenbart en enorm utfordring. Bellona tok den likefullt, brettet opp ermene, og publiserte i 2008 rapporten How to Combat Global Warming, som viste hvordan det faktisk er mulig å nå dit vi må. En krystallklar konklusjon var at CO₂-håndtering, altså fangst og permanent lagring av karbondioksid fra ulike utslippskilder, kan spille en langt større rolle enn forventet.

Årsaken er muligheten CO₂-håndtering gir til å utvikle karbonnegative løsninger i stor skala: systemer der mer CO₂ fjernes fra atmosfæren enn det slippes ut.

FNs klimapanel vil neste år offentliggjøre sin 5. rapport, som forhåpentligvis vil bidra til å rykke klimakrisen kraftig frem i folks bevissthet igjen. Vi vet allerede at et sentralt tema vil være behovet for karbonnegative løsninger. Selv Det internasjonale energibyrået (IEA) uttalte i forbindelse med sin World Energy Outlook 2011 i november at «døren er i ferd med å lukkes»: Dersom vi ikke endrer retning innen energiforsyning og -forbruk nå, så vil vi ende med utslippsnivå som medfører katastrofal oppvarming. Dommedagsprofetier har imidlertid heller aldri løst mange kriser. Samtidig med at vi gjør alt vi kan for å kutte utslippene, må vi sørge for at vi har en reservenøkkel om døren faktisk lukkes.

En slik nøkkel ligger i å kombinere CO₂-håndtering (CCS) med bærekraftig produsert biomasse som kan omdannes til energi, drivstoff, kjemikalier etc. Enkelt forklart, med et noe banalt eksempel: Treet i hagen din tar opp CO₂ fra atmosfæren når det vokser, og binder karbonet i trevirket. Om du hugger ned treet og fyrer med det, slippes karbonet ut igjen som CO₂, og vi er like langt. Om du imidlertid sørger for å plante nye trær, slik at det over tid tas opp like mye CO₂ som du slipper ut, har vi et bærekraftig, fornybart system. Dette gjelder i prinsippet for alle vekster som gror og tar opp CO₂ i prosessen, til lands som til havs. Men sett at du nå fanger karbondioksidet heller enn å slippe den ut?

Bellona har i et par år jobbet intensivt med dette på EU-nivå. I 2005 opprettet EU en rekke teknologiplattformer som bringer det ypperste av europeiske forskningsmiljøer og industri sammen med aktører fra det sivile samfunn for å gi EU-Kommisjonen anbefalinger om FoU, politikk og virkemidler for fremtidsrettede teknologier. Bellona var med på å stifte ZEP, EUs teknologiplattform for CO₂-håndtering, med Frederic Hauge som visepresident.

I 2009 kom Bellona med i styret i EUs biodrivstoffplattform EBTP, og sørget deretter for at de to plattformene opprettet en felles arbeidsgruppe for Bio-CCS for å analysere karbonnegative løsninger, og sette temaet på agendaen. Undertegnede ble i fjor invitert til IEA i Paris for å presentere dette arbeidet, og FNs klimapanel uttrykte sterk interesse under klimaforhandlingene i Durban. Frederic Hauge satt dessuten i den tolv mann sterke rådgivergruppen for EU-Kommisjonens strategiske arbeid med EUs energiveikart for 2050, der Bellona fikk inn formuleringer om potensialet for Bio-CCS og carbon negative.

Det virker for godt til å være sant: verdens el- og drivstoffproduksjon kan i teorien gå fra å være klimasynderne til å bli redningen. Så Bellona har funnet reservenøkkelen, og klimakrisen kan avblåses?

Så enkelt er det selvsagt ikke. En forutsetning for at Bio-CCS-systemer faktisk kan bli karbonnegative er at biomassen er bærekraftig, og det er langt fra en selvfølge. En ting er hvorvidt produksjonen i seg selv er fornybar, som trærne i hagen ovenfor. En annen ting er hvor biomassen produseres. Kloden har et begrenset areal som tillater vekst, og arealbruksendringer kan være problematiske. Våren 2008 advarte FNs matprogram om at USAs og EUs tiltak for økt andel biodrivstoff ville gi mer hungersnød i verden, fordi bøndene tjener mer på energiavlinger enn mat. Urskog og sårbare økosystemer må rydde vei for kortsiktig bio-profitt i mange u-land. Dette er riktignok konsekvenser som det er relativt lett å spore.

Men en debatt som har rast på EU-nivå siden 2007/2008 har etterhvert begynt å sive inn i det norske ordskiftet under betegnelsen indirekte arealbruksendringer (ILUC). Vi kan igjen benytte hageeksemplet for å forklare. Sett at du hadde en grønnsakshage, men for å holde varmen byttet den ut med bærekraftig tredyrking og -hogst. Det hørtes bra ut for klimaet, og du slapp å kjøpe ved, som nok er dyrere enn grønnsaker i butikken.

Men siden du nå kjøper grønnsaker i butikken må de produseres av andre, og sett at noen hugger regnskog i Amazonas for å frigjøre landbruksmark til det? Da går nok vinninga opp i spinninga for klima og miljø, og vel så det. EU-Kommisjonen møter nå krav fra miljøbevegelsen om å inkludere en faktor for ILUC i bærekraftsanalysen av biodrivstoff som markedsføres i Europa. Få tør imidlertid svare på hvordan dette kan måles i praksis. Dessuten mener biodrivstoffindustrien at like krav må gjelde for konkurrerende brukere av biomassen – som de som produserer varme, kraft, biogass, kjemikalier og materialer. Fair enough?

Så hva betyr dette for Bellona? Vi har forlengst innsett at konfliktene rundt arealbruk bare vil øke med en eksplosivt økende verdensbefolkning som dessuten krever mer energi, mer kjøttmat… og da har jeg ikke begynt å nevne konfliktene om ferskvann, som også trengs for å dyrke avlinger, uansett formål. Men vi vet samtidig at vi trenger enorme mengder biomasse til energi i tiårene fremover om klimaet skal reddes. Heller enn å bruke alle kreftene på å bekjempe dagens bioproduksjon, som ofte har en i beste fall tvilsom klimaeffekt, har Bellona derfor valgt å løfte blikket og sammen med ambisiøse partnere søke løsninger som omgår konfliktene.

Det er her integrerte konsepter som Sahara Forest Project i Qatar kommer inn, et Bellona-initiert prosjekt som ble lansert mandag 27. februar i statsminister Stoltenbergs resisdens med hans Qatarske kollega tilstede, og som skal stå ferdig til klimaforhandlingene i Doha i desember. Prosjektet viser at det er mulig å ta det vi har mye av i havnære ørkenområder, som solenergi og saltvann, kombinere det med noe vi har for mye av, nemlig CO₂, og produsere det vi har for lite av: avlinger (til mat og/eller energi) og ferskvann. Det gjør arealbruksendringer til noe positivt, idet ufruktbare områder blir gjort dyrkbare og omliggende områder fylles med vegetasjon som en følge av kondens fra drivhusene.

I Sahara Forest Project legges det videre opp til algeproduksjon, et annet sentralt satsingsområde for Bellona. Alger, både i form av mikrober og større organismer som sjøgress, har et svært lovende potensiale for energi- og drivstoffproduksjon, de vokser i saltvann og konkurrerer ikke med matproduksjon og urskog om begrensede landområder.

Vi er heldigvis ikke så gale i Bellona at vi sitter og venter på at døren glir igjen og tror vi har nøkkelen. Men litt galskap må man våge når man står overfor slike enorme utfordringer. For ti-femten år siden trodde mange i Brussel at CO₂-håndtering var nettopp galskap; i dag sier EU-Kommisjonen at det etter 2030 ikke får åpnes nye fossile kraftverk uten – verken kull eller gass. Få tør satse på algeproduksjon, eller på biomasse og solkraft i ørkenen i dag. Om ti-femten år håper vi det er fra slike kilder en del av energien vår kommer. Med CO₂-håndtering såklart, for fremtiden er karbonnegativ!

Jonas Helseth,
Seniorrådgiver i Bellona Europa

En forkortet utgave av dette innlegget sto på trykk i Teknisk Ukeblad 22. mars 2012.