Mathiassen hevder at de grønne sertifikater gir et økt tilbud av kraft som ikke matches av en tilsvarende økning i etterspørselen. Hun angriper også industrien for at de får i både pose og sekk gjennom en kompensasjon for CO2-påslaget i norske kraftpriser, samtidig som prisene faller. Til sist hentyder Mathiassen at de grønne sertifikatene ble introdusert for å kunne legge kabler til Europa og at Europas storsatsing på fornybar energiutbygging er et resultat av at norsk vannkraft kan brukes som batteri.

Her er det mye å rydde i, og mye som må presiseres.

På NHO-konferansen ble «kraftoverskuddskortet» brukt av mange aktører, men til forskjellig formål. Den observante lytter hørte at statsminister Jens Stoltenberg og olje- og energiminister Ola Borten Moe sa to helt forskjellige ting fra NHOs talerstol. Statsministeren viste til at vi i «et normalår» vil ha et kraftoverskudd.  Olje- og energiministeren viste til at selv om det har regnet godt i snart to år, så betyr ikke det at vi vil ha et stort kraftoverskudd.

Bellona tror at vi går mot et kraftoverskudd. Men i motsetning til hylekoret som ser på dette som et problem, så ser vi dette som en stor mulighet.

Motivasjonen for å kjempe frem en offensiv fornybarsatsing var verken å skaffe billig strøm og varme til de norske hjem, som Borten Moe nå ønsker, ei heller å sende alt ned til kontinentet. Bakgrunnen for at Bellona ønsker en fornybarsatsing er at Norge har en kraftproduksjon der nesten 100 % er ren fornybar, men hvor over 50 % av forbruket vårt fremdeles er basert på skitne fossile brensler. Skal vi kunne bevege oss mot et nullutslippssamfunn, som verdens statsoverhoder har blitt enige om gjennom sitt mål om at den globale oppvarmingen ikke skal overstige 2 grader, må vi få til en konvertering av forbruket vårt fra fossilt til fornybart. Til det trenger vi mere fornybar kraft.

Det at Norge skal bruke deler av denne fornybare kraften til å bidra i Europas enorme fornybarsatsing er vel heller ikke urimelig. Norge står mye sterkere rustet en de fleste europeiske land for å nå målet om nullutslippssamfunnet.

Og til sist må vi kommentere sparket Mathiassen slenger ut i retning til den norske industrien, der hun hevder at industrien kun jobber for å mele sin egen kake når hun påstår at det ikke er nok med at de skal motta en kompensasjon for CO2-påslaget i kraftprisen. Dette skal de ifølge Mathiassen gjøre samtidig som prisene faller.

Det er bare én sentral ting som glipper i dette argumentet. Dette skjer ikke samtidig slik Mathiassen hevder! CO2-kompensasjonsordningen vil implementeres i inneværende år, og er en kortsiktig ordning, den gjelder kun frem til 2020. Sertifikatordningen er akkurat introdusert, så kraftoverskuddet er langt i fra materialisert. Full produksjonsøkning vil vi ikke ha før 2020, og innen den tid vil CO2-kompensasjonen være avviklet.

Mathiassen savnet sertifikatkritikernes tilstedeværelse på konferansen i går. Etter Bellonas oppfatning tar de så mye plass i den daglige debatt at det er befriende at andre stemmer blir hørt.  Godt nytt fornybart år!

En forkortet utgave av dette innlegget sto på trykk i Dagens Næringsliv lørdag 12.januar 2013.