Når Europakommisjonen forbereder seg til det neste forumet for industriell karbonhåndtering i oktober, øker fokuset på CO₂-infrastruktur, inkludert sammensatt transport av CO₂ – hvor havner kan få en nøkkelrolle som mellomledd i verdikjeden for karbonfangst og -lagring (CCS).

I januar 2024 publiserte Carbon Capture and Storage Association (CCSA) og Zero Emissions Platform (ZEP) rapporten «Achieving a European market for CO2 transport by ship».

Bellona Europa har gjort et intervju med forfatterne av rapporten om CO₂-transport med skip. Deres innsikt fremhever den uunnværlige rollen som CO₂-transport med skip spiller og gir strategiske anbefalinger om nødvendige tiltak for at havner skal kunne akselerere avkarbonisering av vanskelig avkarboniserbare industrier.

Hvorfor trenger vi CO₂-transport med skip?

– Noen utslippskilder er rett og slett for langt unna potensielle lagringssteder til at en rørledning er en levedyktig løsning (f.eks. utslipp i Finland eller Tyskland). En rørledning er en betydelig investering som krever et langsiktig engasjement for å sikre nok CO₂ til å fylle rørledningen, noe som ikke er sannsynlig i de tidlige årene av CCS. Det nåværende europeiske markedet for CO₂, hovedsakelig for drikkevareindustrien og drivhus, anslås å være rundt 3 millioner tonn årlig. Vi må bringe det til en helt annen skala – sannsynligvis transportere 50-100 millioner tonn årlig innen 2040, sier Ian Phillips.

– Alle transportmodaliteter må vurderes for CC(U)S-prosjekter, og valget av transportmodalitet vil til slutt avhenge av utslippskildens beliggenhet, avstanden til planlagt eller eksisterende infrastruktur, løsningens miljøpåvirkning, avstanden til lagringsstedet eller destinasjonen, og volumene som skal transporteres, sier Haije Stigter.

Hva er hovedfunnene i rapporten som dere forfattere vil at beslutningstakere på EU- og nasjonalt nivå skal ta hensyn til?

– Skipstransport er en nøkkelkomponent i CCS-verdikjeden som i stor grad har blitt oversett av myndighetene. Rederier har design og vilje til å investere i skip, men de trenger 15-20 år lange charteravtaler for å rettferdiggjøre investeringen, så vi trenger langsiktig støtte for «ende-til-ende»-CCS-prosjekter, sier Phillips.

– Prosjekter må utvikles synkront med utslippskilder, transportører og lagringssteder. Vi ser at transport- og lagringsløsninger henger etter fangstprosjektene. Politikere bør stimulere og organisere den nødvendige multimodale infrastrukturen for å lagre den fangede CO₂ på en sikker og effektiv måte. Det er for tiden en tendens til å favorisere rørledninger som den foretrukne løsningen, mens skipstransport ofte kan være et konkurransedyktig og mer fleksibelt alternativ, med mindre påvirkning på marine økosystemer og flere lokale arbeidsplasser. Det er også viktig å erkjenne at «én størrelse passer ikke alle», og overregulering eller overstandardisering bør unngås, sier Stigter.

Hva betyr den forventede utviklingen av maritim CO₂-transport for havner?

– Vi ser behovet for tekniske spesifikasjonskrav for utvikling av CO₂-infrastruktur, inkludert systemer for innsamling og oppsamling av CO₂ – enten gjennom rørledningsinfrastruktur rundt en havn, eller via vei- eller jernbanetransport. I tillegg vil store volumer av flytende CO₂ måtte lagres under lavt, middels eller høyt trykk, avhengig av skipene, før lasting i skipene. Et annet stort volum lagringskapasitet for flytende CO₂ vil være nødvendig ved avlasting før injeksjon, sier Phillips.

Les original versjon: Bellona EU