Det er ikke hver dag Bellona får mulighet til å ta Jens Stoltenberg i forsvar på det klimapolitiske feltet. Men det er helt på sin plass etter Kjetil Alstadheims hudfletting av regjeringens CO2-kompensasjonsordning i DN 12. september.

Alstadheim henger seg opp i uvesentligheter når han påpeker at Stoltenberg har omtalt økte strømpriser for industrien som «en utilsiktet virkning» av kvotesystemet. Selvfølgelig så statsministeren dette komme. Med litt større velvilje kan Stoltenberg imidlertid tolkes slik: Økt strømpris for kraftkrevende industri kan ha uheldige konsekvenser i form av nedleggelser og karbonlekkasje.

Kvotesystemet er en sentral del av klimapolitikken. Høyere priser på fossil energi bedrer konkurranseforholdene for den fornybare, og kan stimulere til en nødvendig omlegging av energiproduksjonen. Høyere kraftpris vil også gi oss insentiver til å redusere vårt energiforbruk, hvilket også er god klimapolitikk.

Men fordi vi ikke har et globalt system så har også våre statsledere nå innrømmet av verden ikke er perfekt, og at vi må vurdere løsninger som i den perfekte verden ikke ville vært optimale. Den kraftkrevende industrien konkurrerer på et globalt marked, ikke på et lukket europeisk marked. Derfor blir denne tildelt gratiskvoter og derfor er det nå også bestemt å innføre en kompensasjon for CO₂-påslaget i kraftprisen. Her er det ikke snakk om å betale forurenser, men å refundere en ekstra utgift industrien har blitt ilagt fordi vi i Europa har valgt å ha en mer offensiv holdning til klimaproblemet.

Utfordringen til Regjeringen og Klima- og forurensingsdirektoratet (Klif) blir å utforme denne refusjonsmekanismen på en måte som sikrer at prispåslaget virker ved at refusjonen ikke knyttes direkte opp til antall kWh forbrukt i hver enkelt bedrift. Bedrifter som er lite energieffektive sammenlignet med konkurrenter vil f.eks. kunne også straffes gjennom mindre refusjon.

Det er ikke helt klart om Alstadheim mener at faren for karbonlekkasje og industriflukt er overdrevet, eller om han egentlig er uenig i EUs klimapolitikk, men vi er helt enig med han i at olje- og gassindustrien ikke vil forlate Norge selv om de pålegges både kvoter og CO₂-avgift. Når oljeindustrien får gratiskvoter er det trolig intens lobbyisme som ligger bak beslutningen. CO₂-kompensasjon for industrien er derimot god klimapolitikk.

Vi kan heller ikke forstå oss på argumentet om at det er usolidarisk å innføre CO₂-kompensasjon når fattigere europeiske land kanskje ikke har økonomien til å gjøre det samme. Den enes død er ikke et argument for at det bør gå like ille med den andre. I knallhard konkurranse med for eksempel Kina har vi ikke råd til å gi vår egen industri store ulemper. Man trenger ikke store kunnskaper om kinesisk næringspolitikk for å finne grunn til å frykte at deres industri kan bli støttet for å overta ytterligere markedsandeler.

Janne Stene,
leder for Bellonas klima- og energiarbeid

Dette innlegget sto på trykk i DN lørdag 15. september.