Det burde ikke være for mye forlangt å forvente en langsiktig plan for hvordan Norge skal forvalte sine energiressurser med høy klimavennlighet, økonomisk bærekraft og leveringssikkerhet. Den lenge bebudede energimeldingen fra den rødgrønne regjeringen skulle fylle dette tomrommet. Regjeringen skulle vise hva den ville med energisektoren frem mot 2050. Men i forbindelse med statsbudsjettet avlyste olje- og energiminister Ola Borten Moe hele meldingen.

Samtidig gir han politiske signaler om sentrale beslutninger som har en virketid i samme tidsperiode. På denne måten blir det en uforutsigbar, planløs politikk. Det ser ut som om Borten Moes plan er å la veien bli til mens vi går.  Den rødgrønne regjeringens olje- og energiminister velger en politisk strategi der han vinner strider i enkeltsaker, fremfor å krige frem en helhetlig, norsk energiplan. Men Norge kan ikke bare stoppe planleggingen nå, slik Borten Moe ønsker. For eksempel skal ordningen med grønne sertifikater, som skal føre til mer fornybar energi, vare frem til 2020. Bellona mener det er tvingende nødvendig at norske styresmakter ser lenger enn 2020 i et spørsmål som er så avgjørende for at vi skal oppfylle våre internasjonale klimaforpliktelser.

Grunnlaget for en Energimelding var lagt, i form av Energiutvalgets utredning fra mars i år. Energiutvalgets arbeid legges dermed som papirsøppel i resirkuleringsboksen på ministerens kontor.

Energiutvalget beskriver i sin utredning ulike scenarier. Mye av motivasjonen for å sette ned et utvalg er at utvalgets rapport skal legge grunnlag som følges opp med en visjonær stortingsmelding med konkrete veivalg. Dette er åpenbart for krevende for tre partier å bli enige om.

I Brussel er situasjonen annerledes. Her kommisjonen laget et veikart «Energy Roadmap» om veien frem til 2050. Behovet for en slik plan er ikke særlig mindre her i Norge. Siden Ola Borten Moe og den rødgrønne regjeringen åpenbart sliter med innholdsfortegnelsen og dermed legger stortingsmeldingen på is, ønsker Bellona at en energimelding belyser tre viktige spørsmål:

• Hva er målet med norsk energipolitikk?

• Hvordan skal Norges energibruk og energiproduksjon være i 2050?
• Hvordan ser Norge for seg å bidra i Europas storsatsing på fornybar energi?

Etter Bellonas syn må togradersmålet, verdenssamfunnets målsetning om maksimalt to graders global oppvarming, være den langsiktige, overordnede målsetningen for en slik energimelding. Mye av den fornybare energiproduksjonen som verden trenger, skal erstatte dagens fossile energikilder. Likevel er det sånn at fossil energiproduksjon er den suverent største globale subsidievinneren.

Derfor er det ytterst bemerkelsesverdig at Borten Moe bruker mye tid og politisk kapital på å fortelle at norske subsidier til fornybarindustrien bare er en hjertestarter, og at subsidier vil ødelegge morgendagens energimarked dersom de skulle få fortsette.

Et moment som ikke trekkes frem i subsidiediskusjonen, er at de fossile konkurrentene ikke har en pris som inkluderer alle kostnadene. Fossile energikilder påfører samfunnet kostnader som energiprodusentene ikke betaler for. For det første er subsidiene knyttet til fossil energi betydelig større enn hva vi i dag har på fornybart. For det andre er ikke kostnadene knyttet til utslipp av CO2 reflektert i energiprisen. Kvotesystemet i EU har bidratt til at en har fått en pris på CO2, men det er ikke engang i nærheten av å være nok. I mangel av en slik CO2-pris er det naturlig å subsidiere den fornybare teknologien.

Man besluttet å innføre de grønne sertifikatene vel vitende om at det ville medvirke til et kraftoverskudd. Utfordringen nå er å sørge for at fornybarsatsingen bidrar til å realisere togradersmålet, ved at den rene energien erstatter fossil energibruk. Elektrifisering av sokkelen er et viktig element her, og det er langtfra sikkert at dagens CO2-avgift og ETS-kvoter er tilstrekkelig for å utløse dette. Det Norge trenger er en lengre strategi som ser de store, kostbare investeringene i en større sammenheng. Statsråden hadde muligheten til å få i stand en slik plan, men nå lar han den gå fra seg. Det vil stå igjen som en av hans mest alvorlige unnlatelsessynder.

Denne kronikken sto på trykk i Stavanger Aftenblad 9. november 2012.