Ingen åpenhet om norsk atomavfall

Hemmelighetskremmeriet rundt det høyaktive norske atomavfallet likner mer på nord-koreanske tilstander enn politikken i land det er mer naturlig å sammenlikne seg med – som Sverige og USA. Når "atomlageret" i Himdalen åpnes i dag, er fortsatt all informasjon om de 99,5 % av norskprodusert radioaktivitet som ikke skal til Himdalen hemmelig. Det høyaktive avfallet utgjøres av brukt atombrensel fra de to norske atomreaktorene i Kjeller og Halden.

Bellona krevde åpenhet om norsk atomavfall i et brev til Statsminister Kjell Magne Bondevik 15. september i år. Fire måneder etter at sosialministeren lovte "så stor åpenhet som mulig" i Stortinget, var fortsatt så godt som all informasjon om lagring av norsk atombrensel hemmeligstemplet. I brevet krevde Bellona at denne informasjonen måtte offentliggjøres seinest 23. september – dagen før åpningen av lageret for lav- og mellomradioaktivt avfall i Himdalen.

Sammenblander "unntatt" med "inntatt"
Om ettermiddagen 22. september fikk Bellona svar på åpenhetsbrevet – fra helse- og sosialminister Dagfinn Høybråten (strålevernet ligger hovedsakelig under HSD). Høybråten hevder at "så godt som alle opplysninger om lagring av brukt atombrensel, som Bellona etterspør, er inntatt i de nevnte 6 vedleggene". Vedleggene han refererer til kom i brev 30. juni i år, etter at Bellona hadde bedt om innsyn i konsesjonssøknadene for atomanleggene i Kjeller og Halden.

Kaster man et nærmere blikk på de omtalte vedleggene blir det klart at Høybråten må ha ment "unntatt" der han i brevet skriver "inntatt". Vedleggene preges nemlig av en rød tråd: Alle tall og andre spesifikke opplysninger er fjernet. Hele avsnitt er fjernet. Tenk deg at du sender et blankt sjølmeldingsskjema til likningskontoret: Med henvisning til Høybråtens tolkning av denslags kan du med trygghet melde til likningssjefen at "nesten alle opplysninger er oppgitt". Høybråten er kanskje vant til å bli skjønnsliknet?

Feil forskrifter
For de informasjonene Høybråten likevel innrømmer at er hemmeligholdt, argumenterer han med en forskrift fra 1984, som igjen er bygd på den internasjonale konvensjonen om fysisk beskyttelse av radioaktivt materiale, som bl.a. Sverige og USA også har ratifisert. Problemet med dette er bare at det i både Sverige og USA er en utstrakt åpenhet rundt disse problemstillingene – det er bare Norge som bruker konvensjonen som argument for hemmelighold.

Dette påpeker da også Bellona i sitt svar til Høybråten, skrevet og sendt 23. september. Bellona er ute etter informasjon om lagringen av det brukte norske atombrenselet; hva slags sammensetning dette har, hvilke mengder det er snakk om, og etter hvilke metoder det oppbevares. Uten denne informasjonen er det umulig å ta stilling til både hvor miljøsikker dagens lagring er, og hvordan et kommende norsk langtidslager for brukt atombrensel bør utformes.

Like viktig er også detaljer om selve lagrene, deres beliggenhet og konstruksjon. Slik informasjon er det full åpenhet rundt i Sverige og USA, med unntak for en del militære installasjoner og radioaktive materialer som kan brukes i våpenproduksjon. Likevel: "Det er verdt å merke seg at det foreligger mer åpen informasjon om lagring av brukt atombrensel fra de militære marinereaktorene ved anleggene i INEEL (Idaho), enn det finnes om lagringsforholdene i Norge," skriver Bellona, som også understreker at stiftelsen ikke er interessert i informasjon knyttet til terror- og tyverisikring.

Bellona avslutter dette brevet med å gratulere Statsråden med åpningen av lageret for radioaktivt avfall i Himdalen, som vil sikre omlag 0,5 prosent av den totale mengden radioaktivt avfall i Norge. "Bellona ser frem til en fortsatt god dialog om de resterende 99,5 prosent."

Runar Forseth