Romerike Politikammer
Att: Jourhavende
Jonas Liesgt. 20
2000 Lillestrøm

Anmeldelse av IFE for diverse lovbrudd

Miljøstiftelsen Bellona viser til vedlagte brev fra Statens Strålevern (SSV) til Institutt for Energiteknikk (IFE), 13. januar 2000, der det med umiddelbar virkning nedlegges midlertidig forbud mot utslipp av radioaktive stoffer til vann fra IFEs anlegg på Kjeller. Årsaken til forbudet er at en antar at utslippsrørets (NALFA-ledningens) tekniske tilstand «ikke er tilfredsstillende».

Bellona antar at IFE med dette kan ha overtrådt konsesjonsvilkår gitt 4. desember 1992 i medhold av forskrift 23. januar 1976 om tilsyn med og bruk av anlegg, apparater, materiell og stoffer som avgir ioniserende eller annen helsefarlig stråling (tilsynsforskriften), jf. lov 18. juni 1938 nr. 1 (røntgenloven), samt internkontrollforskriften gitt 6. desember 1996 i medhold av en rekke lover.

1. Konsesjonsvilkårene
Siden SSV med øyeblikkelig virkning har nedlagt forbud mot utslipp av radioaktive stoffer til vann fra IFE fordi en fastslår at utslippsrøret ikke er i forsvarlig teknisk stand, ser tilsynsmyndigheten åpenbart alvorlig på det inntrufne. Det er videre klart at IFE har hatt meget dårlig oversikt over situasjonen. 6. januar 2000 rapporterte IFE til SSV at «undersøkelser var foretatt og at den tekniske tilstanden var god». Etter at IFE 11. januar hadde fjernet pluggingen av utslippsrøret, måtte en imidlertid 12. januar erkjenne at rørets tilstand «ikke var så god som tidligere antatt» og at det var observert flere lekkasjer fra utslippsrøret av lavaktivt avfall.

Bellona antar at forholdet innebærer et brudd på konsesjonsvilkårenes punkt 2, hvoretter IFE «til enhver tid [skal]sørge for å holde utslippet på lavest mulige nivå «. Vi vil særlig vise til at det 11. januar under en test av utslippsrøret med 5 m3 rent vann ble oppdaget indikasjoner på lekkasje. Til tross for dette valgte IFE å begynne utpumpingen av til sammen 50m3 vann inneholdene lavaktivt avfall fra to oppsamlingstanker. Dermed kan en ikke sies å ha opptrådt i samsvar med den konsesjonsfestede plikten til å holde utslippet av lavaktivt avfall på et så lavt nivå som mulig. Det er i den forbindelse også grunn til å peke på at mye tyder på at utslippet 11. og 12. januar 2000 ikke er noe engangstilfelle, men at det også før 14. oktober 1999, da røret ble plugget, har skjedd utslipp av lavaktivt avfall som er forårsaket av at utslippsrørets tekniske stand har vært utilfredsstillende.

Dagens konsesjonsvilkår er gitt 4. desember 1992 i medhold av forskrift 23. januar 1976, som i sin tur har hjemmel i røntgenloven § 1. Etter forskriftens § 5 er eier av anlegg, apparater og stoffer som omfattes av forskriften ansvarlig for å etterkomme de plikter som er gitt med hjemmel i loven og forskriftene. I den grad IFE har overtrådt konsesjonsvilkårene, har en dermed også overtrådt de plikter en er pålagt etter forskriftens § 5. Siden forskriften er hjemlet i 1938-loven, foreligger det også en objektiv overtredelse av bestemmelser «gitt i medhold av denne lov». Ifølge lovens § 5 straffes slike overtredelser med bøter eller fengsel i inntil 3 måneder.

Straffebestemmelsen i røntgenloven § 5 sier ikke selv noe om hvilken skyldgrad som kreves for at noen kan ilegges straffansvar, men bestemmelsen har en maksimal strafferamme på 3 måneders fengsel. Følgelig er det tale om en forseelse, jf. straffeloven § 2. Forseelsen består i at IFE har unnlatt å overholde sine konsesjonsfestede plikter. Forholdet faller dermed under straffeloven § 40, 2. ledd, slik skyldkravet i utgangspunktet er uaktsomhet.

IFE er dessuten omfattet av reglene om foretaksstraff i straffeloven §§ 48 a og 48b som objektiviserer skyldkravet i betydelig grad, jf. Ot.prp. nr. 27 for 1990-91 s. 17 der det fremgår at foretakets ansvar som hovedregel er objektivt, med unntak av hendelige uhell og force-majeure. Her er imidlertid ikke unntakene aktuelle, og det forhold at IFE har begynt å slippe ut lavaktivt avfall gjennom utslippsrøret selv om en hadde indikasjoner på at røret ikke var tett, gjør det nærliggende å konkludere med at utslippet er forårsaket ved (grov) uaktsomhet.

2. Internkontrollforskriften
Bellona antar at IFE også har overtrådt forskrift om systematisk helse, miljø- og sikkerhetsarbeid i virksomheter (internkontrollforskriften) gitt 6. desember 1996 i medhold av bl.a. arbeidsmiljøloven.

Vi legger til grunn at IFE hører med blant de virksomheter forskriften gjelder for (§ 2), og vil særlig vise til § 5 som stiller konkrete krav til virksomhetens internkontroll. En skal «kartlegge farer og problemer og vurdere risiko, samt utarbeide tilhørende planer og tiltak for å redusere risikoforholdene» (pkt. 6), «iverksette rutiner for å avdekke, rette opp og forebygge overtredelser av krav fastsatt i eller i medhold av helse-, miljø- og sikkerhetslovgivningen» (pkt.7) og «foreta systematisk overvåking og gjennomgang av internkontrollen for å sikre at den fungerer» (pkt. 8).

Ut fra det som har skjedd, virker det imidlertid som om IFE verken har kartlagt farer og problemer i tilstrekkelig grad, iverksatt forsvarlige rutiner eller foretatt god nok overvåking og gjennomgang av internkontrollen. Hadde en oppfylt disse kravene ville en også oppdaget at utslippsrørets tekniske tilstand ikke var tilfredsstillende – og unngått å slippe ut lavaktivt avfall til omgivelsene.

Det er også grunn til å minne om at da Bellona i oktober 1999 tettet utslippsrøret, gikk IFE ut i VG og slo fast at vi hadde «tettet feil rør», men allerede dagen etter måtte en erkjenne at Bellona hadde rett. I vår anmeldelse av IFE 25. oktober 1999, antar vi at dette innebærer et brudd på internkontrollforskriften, fordi en ikke kan ha oppfylt kravene i forskriften når en ikke har hatt kjennskap til hvor utslippet av lavaktivt avfall faktisk har tatt veien. Siden en ikke har hatt kjennskap til dette, er det som nevnt ovenfor, også grunn til å anta at utslippet 11. og 12. januar 2000 bare er det siste i en rekke tilsvarende utslipp, som er forårsaket av at en har sluppet ut lavaktivt avfall gjennom et rør som ikke har vært tett. Bellona antar derfor at en kan stå overfor et vedvarende brudd på internkontrollforskriften, og trolig også på vilkårene i utslippstillatelsen.

Forskriftens § 10 fastslår at bestemmelsene om «straff som fremgår av helse-, miljø- og sikkerhetslovgivningen» kommer til anvendelse ved overtredelse av forskriftens bestemmelser. Det er ikke grunn til her å gjennomgå hvilke straffebestemmelser som kan komme til anvendelse, men siden de aktuelle bestemmelsene også rammer uaktsomme overtredelser og en er innenfor virkeområdet for straffelovens regler om foretaksstraff, antar Bellona at IFE oppfyller de subjektive vilkårene for å straffes for overtredelse av internkontrollforskriften.

3. Konklusjon. Begjæring om påtale
Bellona anmoder Romerike Politikammer om å etterforske saken, og krever IFE straffet for overtredelse av røntgenloven § 5, jf. § 1 og tilsynsforskriften § 5 og punkt 2 i konsesjon gitt av Statens Strålevern 4. desember 1992, jf. straffeloven § 48 a, samt internkontrollforskriftens § 10.

Også 25. oktober 1999 anmeldte Bellona IFE for overtredelse av konsesjonen (punkt 5) og internkontrollforskriften (sak 17523/99). Denne saken er ennå ikke påtalemessig avgjort, men vi vil understreke at også Statens Strålevern har påpekt at IFE har overtrådt det nevnte punktet i konsesjonen, jf. rapport til Sosial- og helsedepartementet 11. november og brev til IFE 23. november. Videre viser vi til det som er fremholdt i ovennevnte anmeldelse om Riksadvokatens generelle holdning til miljøkriminalitet og om bøtenivået i sammenlignbare saker.

Siden utslippet 11.-12. januar føyer seg inn i lang rekke kritikkverdige og ulovlige forhold ved IFEs virksomhet, jf. også vår anmeldelse av IFEs datterselskap Isopharma 13. januar 2000, er det på høy tid at IFE ilegges en kraftig strafferettslig reaksjon. En slik reaksjon synes påkrevd for at den miljøkriminelle virksomheten ved IFE skal bringes til opphør.

Vedlegg:
1. Statens Strålevern: Midlertidig forbud mot utslipp av radioaktive stoffer til vann fra IFEs anlegg på kjeller, 13. januar 2000.

2. IFE: brev til Statens Strålevern 13. januar 2000 (redegjørelse for utslippet fra NALFA-ledningen).