Bellona anmelder Isopharma AS

Romerike Politikammer
Jonas Liesgt. 20
2000 Lillestrøm

13/01-2000

Anmeldelse av Isopharma AS

Miljøstiftelsen Bellona anmelder herved Isopharma AS for brudd på straffeloven § 332 ved at selskapet uten påkrevd offentlig tillatelse har sluppet ut radioaktivt avfall fra sitt produksjonsanlegget på IFE, Kjeller til Nitelva. Vi vil nedenfor redegjøre for de grunner anmeldelsen bygger på.

1. Bakgrunn
Isopharma AS produserer medisiner til norske sykehus i lokalitetene til Institutt for Energiteknikk (IFE) på Kjeller. Selskapet, som ble opprettet i 1996, har eget styre og er eid 50 % av IFE og 50 % av Nycomed. Det er dermed et selvstendig rettssubjekt som må ha særskilt tillatelse etter røntgenloven 18. juni 1938 nr. 1, jf. forskrift 23. januar 1976 om tilsyn med og bruk av anlegg, apparater, materiell og stoffer som avgir ioniserende eller annen helsefarlig stråling, for å slippe ut radioaktivt avfall som følge av dets produksjon av medisiner.

Den tillatelsen som i dag gjelder for disse utslippene ble gitt 4. desember 1992 i medhold av ovennevnte forskrift/lov, og ble nylig forlenget fram til og med 31. mars 2000. Tillatelsen tilligger imidlertid ikke Isopharma AS, men IFE. En kan dermed slå fast at utslippene av radioaktivt avfall fra produksjonen av medisin på Kjeller siden Isopharma AS ble etablert i 1996, har skjedd i regi av et selskap som ikke har formell tillatelse til å foreta slike utslipp.
 

2. Isopharmas objektive straffansvar
Det klare utgangspunktet i norsk rett er at en konsesjonshaver, i dette tilfellet IFE, ikke har adgang til å overføre sin konsesjon til andre rettssubjekter. Se Eckhoff, Forvaltningsrett, 6. utg. 1997, s. 345. Utslippene til virksomheten til Isopharma AS må dermed anses som ulovlige, ettersom de har skjedd uten at det rettssubjektet som står bak dem har hatt nødvendig tillatelse. Forholdet er dessuten straffbart. Se straffeloven § 332, første ledd første alternativ som har følgende ordlyd:

”Med Bøder eller med Fængsel indtil 3 Maaneder straffes den, som uden offentlig Bemyndigelse eller Tilladelse udøver en Virksomhed, til hvilken saadan kræves, …”.

Bestemmelsen setter et generelt forbudt mot å iverksette noe som krever særskilt tillatelse uten at slik tillatelse er gitt, og også den som overskrider grensene for en tillatelse eller utgir seg for å ha en tillatelse vedkommende ikke har kan straffes, jf. Eckhoff, s. 351-352.

Utslippene av radioaktivt avfall fra produksjonen av medisiner ved Isopharma AS krever særskilt tillatelse etter røntgenloven og 1976-forskriften, noe selskapet ikke har hatt. Det må videre legges til grunn at også utslipp av radioaktivt avfall er ”virksomhed” i lovens forstand, jf. at dette uttrykket ikke bare omfatter næringsvirksomhet, men også annen virksomhet (Ot. prp. nr. 24 for 1898-99 s. 40). Følgelig er det lite tvilsomt at det objektivt sett foreligger en overtredelse av § 332.

Det kan også spørres om det forhold at virksomheten er drevet uten gyldig tillatelse utgjør en overtredelse av røntgenloven § 5, hvoretter den som overtrer ”de bestemmelser som gis i medhold av denne lov, straffes med bøter eller fengsel inntil 3 måneder”. I så fall kommer trolig bare denne straffebestemmelsen og ikke § 332 til anvendelse, jf. Rt. 1918 s. 7 som taler for at § 332 ikke kan anvendes i konkurrens med vedkommende relevante straffebestemmelser i spesiallovgivningen.

Brudd på plikter statuert i tillatelse gitt i medhold av tilsynsforskriften av 1976 og røntgenloven er straffesankjonert, jf. at Økokrim våren 1996 etter at Bellona hadde anmeldt forholdet, ila Statens Strålevern et forelegg for blant annet å ha overtrådt bestemmelser gitt i medhold tilsynsforskriften og røntgenloven. I den foreliggende saken er det imidlertid ikke Isopharma AS, men IFE som er konsesjonshaver. Isolert sett er det dermed bare IFE som er pliktig til å overholde vilkårene i tillatelsen, og selv om Isopharma har drevet ulovlig (uten tillatelse) kan det etter dette vanskelig ha overtrådt røntgenlovens straffebestemmelse. Det legges derfor til grunn at Isopharmas forhold ikke rammes av røntgenlovens § 5, slik at straffeloven § 332 dermed kommer til anvendelse.

3. Isopharmas subjektive straffansvar
Straffeloven § 332 sier ikke selv noe om hvilken skyldgrad som kreves for at noen kan ilegges straffansvar. Siden det dreier seg om en forseelse som ikke består i en unnlatelse, men i en aktiv handling (utøvelse av virksomhet uten nødvendig tillatelse fra det offentlige) må det legges til grunn at skyldkravet er forsett, jf. straffeloven § 40, 1. ledd samt Rt. 1911 s. 923 og Rt. 1962 s. 897.

Om en står overfor en forsettelig lovovertredelse vil nødvendigvis måtte avklares gjennom den nærmere etterforskningen. Bellona vil imidlertid understreke at det må være innlysende for enhver aktør hvis drift er avhengig av offentlig tillatelse at denne tillatelsen tilligger det rettssubjekt som virksomheten til enhver tid drives i regi av. Det er derfor en klar forsømmelse at de ansvarlige ved Isopharma ikke sørget for å bringe forholdene i orden da selskapet ble opprettet i 1996. Vi vil videre anta at en har vært oppmerksom på at den gjeldende tillatelsen tilligger IFE og ikke Isopharma, og at en har vært seg bevisst at virksomheten siden 1996 har skjedd i regi av et rettssubjekt som ikke har tillatelse, men at en likevell har valgt å forsette virksomheten uten å søke om ny tillatelse.

Dette trekker i retning av at forholdet er forsettelig. Vi vil videre understreke at det kun er unnskyldelige rettsvillfarelser som fritar for straff etter straffeloven § 57. Dersom en aktør ikke kjenner til de særlige lovregler som gjelder på det livsområdet vedkommende aktør operer innenfor, er villfarelsen ikke unnskyldelig, jf. Andenæs, Alminnelig strafferett, 4. utg. 1997 s. 240. Isopharma kan derfor ikke høres med en eventuell påstand om at en har vært i unnskyldelig rettsvillfarelse.

Skulle det vise seg at ingen enkeltperson kan straffes for forholdet, vil for øvrig foretaket likevel kunne straffes etter bestemmelsen om foretaksstraff i straffeloven § 48a, jf. Bratholm og Matningsdal (red.), Straffeloven med kommentarer. Tredje Del Forseelser, 1998, s. 39.

4. Konklusjon. Begjæring om påtale
Bellona anmoder på bakgrunn av det overstående Romerike Politikammer om å etterforske saken, og krever Isopharma AS straffet for overtredelse av straffeloven § 332, jf. straffeloven § 48 a.

Selv om forholdet til en viss grad vil måtte bedømmes isolert, tillater vi oss å minne om at det føyer seg inn i en rekke av kritikkverdige forhold med tilknytning til atomreaktoren på Kjeller. Se f.eks. Bellonas anmeldelse av IFE 25. oktober 1999 for brudd på vilkår fastsatt i tillatelse gitt av Statens Strålevern 4. desember 1992 i medhold av tilsynsforskriften av 1976 og røntgenloven av 1938. Også Statens Strålevern har i rapport 11. november 1999 fremholdt at IFE har brutt vilkårene i utslippstillatelsen fra 1992, jf. også brev til IFE 23. november. Dette tilsier at saken bør prioriteres, og vi vil minne om at påtalemyndigheten i saker som gjelder uforsvarlig håndtering av radioaktivt materiale har operert med betydelig bøter. I den foran nevnte saken ble f.eks. Statens Strålevern ilagt et forelegg på kr. 400.000 for utslipp av en ubetydelig mengde radioaktiv væske.

Med vennlig hilsen
Miljøstiftelsen Bellona

____________________
Nils Bøhmer
atomfysiker

____________________
Jon Gauslaa
juridisk rådgiver

Bellona

info@bellona.no