Romerike Politikammer
Jonas Liesgt. 20
2000 Lillestrøm
Att: Jourhavende

Anmeldelse av Institutt for Energiteknikk Kjeller

Bellona anmelder herved Institutt for Energiteknikk Kjeller (IFE) for brudd på vilkår fastsatt i konsesjon gitt av Statens Strålevern (SSV) 31. mars 2000 i medhold av lov om bruk av røntgenstråler og radium 18. juni 1938 nr. 1 med forskrift 23. januar 1976 (endret 15. februar 1978) om tilsyn med og bruk av anlegg, apparater, materiell og stoffer som avgir ioniserende eller annen helsefarlig stråling. Anmeldelsen gjelder også brudd på forskrift om systematisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid i virksomheter, gitt ved kgl. res. 6. desember 1996 med hjemmel i en rekke lover.

1. Faktiske forhold
I brev til SSV datert 28. september 2001, rapporterer IFE om en «unormal hendelse» ved bruk av Nalfa-ledningen ved IFE i tidsrommet 21. til 25. september.

Ifølge rapporten startet Radavfallsanlegget 21. september tømming av tank nr. 241-150 inneholdende 28 m3 radioaktivt avfallsvann fra Isotopbygget, med en total aktivitetsmengde av 125I i hele utslippet på 91 MBq. Til tross for at en på forhånd hadde spylt Nalfa-ledningen med rent vann for å sjekke at alt var i orden, ble det etter tømmingen oppdaget at inntil 60 % av avfallsvannet ikke hadde passert nederste kum ved Nebbursvollen (kum 1334) slik som forutsatt. Det antas at vannet i stedet har rent ut i grunnen ved kum 1489, midt inne på IFEs område, under jordoverflaten.

Den etterfølgende inspeksjonen av Nalfa-ledningen avdekket at hendelsen ble forårsaket av at ventilene på rørledningen fra reaktoren JEEP II til kum 1019 «ved en feiltakelse uten autorisasjon, og uten at Radavfallsanlegget ble informert«, ble åpnet vel en uke før tømmingen startet. Det vises ellers til den beskrivelsen av hendelsen som er gitt i IFEs brev til SSV.

2. Overtredelse av vilkår i utslippstillatelse 31. mars 2000

2.1 IFEs objektive straffeansvar
Ifølge punkt 3.2 i utslippstillatelsen gitt av SSV 31. mars 2000 skal IFE bl.a. «sørge for at prosessavløpsvannet føres ut i resipienten på en slik måte at innblandingen i vannmassene blir best mulig». Videre slår tillatelsens punkt 6 fast at IFE «plikter, så langt det er mulig, å hindre at unormale driftsforhold som forårsaker forhøyede utslipp oppstår».

Når et utslipp av radioaktivt materiale er forårsaket ved «en feiltakelse», er plikten til så langt som mulig å hindre at forhøyede utslipp oppstår, ikke er oppfylt, jf. for så vidt at feiltakelser er noe det er mulig å hindre. Heller ikke kravet i punkt 3.2 synes å være overholdt. Det er følgelig liten tvil om at det foreligger en objektiv overtredelse av kravene i utslippstillatelsen.

IFEs utslippstillatelse er gitt i medhold av den da fortsatt gjeldende lov om bruk av røntgenstråler og radium 18. juni 1938 nr. 1 (røntgenloven) § 1, jf. forskrift 23. januar 1976 om tilsyn med og bruk av anlegg, apparater, materiell og stoffer som avgir ioniserende eller annen helsefarlig stråling (tilsynsforskriften). Forskriftens § 3 pålegger SSV å føre tilsyn med alle anlegg, apparater, materiell og stoffer som frambringer ioniserende eller annen helsefarlig stråling, og med avfall og utslipp av slike stoffer. Etter forskriftens § 5 er eier av anlegg, apparater og stoffer som omfattes av forskriften ansvarlig for å etterkomme de plikter som er gitt med hjemmel i loven og forskriften.

I den grad IFE har overtrådt kravene i utslippstillatelsen har en dermed også overtrådt de plikter en er pålagt etter tilsynsforskriften § 5, jf. § 3. Siden forskriften er hjemlet i 1938-loven foreligger det dermed en objektiv overtredelse av bestemmelser gitt «i medhold av denne lov». Ifølge lovens § 5 straffes dette med bøter eller fengsel i inntil 3 måneder. Det kan også bemerkes at Økokrim i 1996 og 2000 etter anmeldelser fra Bellona, ila Statens Strålevern og IFE forelegg på hhv. kr. 400.000 og kr. 300.000 for brudd på plikter fastsatt i bestemmelser gitt i medhold røntgenloven og forskriften. Det er følgelig ikke tvilsomt at brudd på vilkårene i utslippstillatelsen er sanksjonert med straff.

Dette gjelder for øvrig også etter at lov om strålevern og bruk av stråling 12. mai 2000 nr. 36, avløste røntgenloven ved sin ikrafttreden 1. juli 2000. Ifølge strålevernloven § 24 skal forskrifter og andre bestemmelser og vedtak gitt i medhold av røntgenloven fortsatt gjelde, og ifølge § 23 er overtredelse av bestemmelser eller pålegg gitt i medhold av strålevernlovgivningen straffbart.

2.2 IFEs subjektive straffansvar
Straffebestemmelsen i røntgenloven § 5 sier ikke selv noe om hvilken skyldgrad som kreves for at noen kan ilegges straffansvar, men det er tale om en forseelse (maksimal strafferamme er fengsel i inntil 3 måneder, jf. straffeloven § 2) som består i en unnlatelse av å overholde en konsesjonsfestet plikt. Forholdet faller dermed under straffeloven § 40, 2. ledd om at «[f]orseelse, der bestaar i Undladelse, straffes, ogsaa naar den er forøvet av Uagtsomhed, medmindre det modsatte er udtrykkelig bestemt eller utvetydig forudsat». Det siste er ikke tilfellet, slik at det for å kunne straffes for overtredelse av bestemmelser gitt i eller i medhold av røntgenloven, er tilstrekkelig å ha opptrådt uaktsomt. Det samme er for øvrig nå uttrykkelig bestemt i strålevernloven § 23.

Dertil kommer at IFE er omfattet av reglene om foretaksstraff i straffeloven §§ 48 a og 48b, som åpner for at et foretak kan bøtelegges for et lovbrudd selv om ingen enkeltperson i dets tjeneste kan straffes for overtredelsen. Et foretak kan således også straffes for anonyme og/eller kumulative feil, jf. også Ot.prp. nr. 27 for 1990-91 s. 17 der det fremgår av foretakets ansvar er objektivt, med unntak av hendelige uhell og force-majeure tilfeller. Her dreier det seg imidlertid om et uhell som ifølge IFE selv skyldes «en feiltakelse», og dermed ikke om et hendelig uhell eller force-majeure.

Bellona er ellers innforstått med at omstendighetene rundt IFEs straffeskyld først vil bli avklart etter nærmere etterforskning. Det faktum at hendelsen ble forårsaket av en feiltakelse, og at åpningen av ventilene skjedde uten autorisasjon og uten at Radavfallsanlegget ble varslet, er imidlertid tilstrekkelig til at en kan fastslå at også de subjektive vilkårene for straffeansvar er oppfylt.

3. Internkontrollforskriften
Bellona antar videre at hendelsen på IFE kan være et brudd på forskrift om systematisk helse, miljø- og sikkerhetsarbeid i virksomheter (internkontrollforskriften), gitt 6. desember 1996 i medhold av bl.a. arbeidsmiljøloven. Vi formoder at IFE hører med blant de virksomheter forskriften gjelder for (§ 2), og vil særlig vise til forskriftens § 5 der det framgår at virksomhetens internkontroll bl.a. skal:

· iverksette rutiner for å avdekke, rette opp og forebygge overtredelser av krav fastsatt i eller i medhold av helse-, miljø- og sikkerhetslovgivningen (§ 5, punkt 7).

Siden det har skjedd en overtredelse som er forårsaket av en feil og manglende kontroll over egen virksomhet, må det antas at kravet om at en skal iverksette rutiner for å forebygge overtredelser av krav fastsatt i eller i medhold av Helse-, miljø- og sikkerhetslovgivningen kan være overtrådt.

Internkontrollforskriftens § 10 fastslår at bestemmelsene om «straff som fremgår av helse-, miljø- og sikkerhetslovgivningen» kommer til anvendelse ved overtredelse av forskriftens bestemmelser. Det er ikke grunn til her å gjennomgå hvilke straffebestemmelser som er aktuelle, men siden de aktuelle lovbestemmelsene i spesiallovgivningen gjennomgående også rammer uaktsomme overtredelser og en dessuten er innenfor virkeområdet for reglene om foretaksstraff i straffeloven § 48 a flg, antar Bellona at IFE også oppfyller de subjektive vilkårene for å straffes.

4. Begjæring om påtale
Bellona anmoder med dette om at saken etterforskes, og krever IFE straffet for overtredelse av den ovennevnte lovgivningen. Vi antar ellers at regelen i den nye strålevernlovens § 23 siste ledd om at offentlig påtale der en overtredelse kun har «ført til ubetydelig skade eller ulempe» bare skjer etter begjæring av tilsynsmyndigheten (SSV), ikke kommer til anvendelse. Dette fordi saken gjelder et brudd på vilkår gitt i medhold av den tidligere loven, som ikke hadde en slik påtalebegrensning.

Vi tillater oss ellers å minne om at det aktuelle forholdet føyer seg inn i en lang rekke av tidligere irregulære hendelser ved IFE, og viser også til at Riksadvokaten har lagt opp til at miljøkriminalitet skal prioriteres høyt. Se Rundskriv R 1145/89 og Rundskriv 14. januar 1999 (Del II nr. 1/1999) der alvorlig miljøkriminalitet nevnes som ett av fire prioriterte saksområder som skal «etterforskes med særlig grundighet og i høyt tempo». I brev til Bellona 4. juni 1999 (R 99-408 IF/GEK) understreker Riksadvokaten at heller ikke mindre alvorlige saker eller formalovertredelser «kan ignoreres».

Det kan videre bemerkes at påtalemyndigheten i saker som gjelder uforsvarlig håndtering av radioaktivt materiale har lagt seg på et betydelig bøtenivå, jf. de ovenfor nevnte sakene, der Økokrim ila Statens Strålevern og IFE forelegg på hhv. kr. 400.000 og 300.000. Også Høyesteretts praksis i andre miljørelaterte saker viser at det ilegges til dels betydelige bøtestraffer selv uten at det er voldt skader. Se f.eks. Rt. 1989 s. 843 der en bedrift i Bergen ble idømt en bot på kr. 500.000 for brudd på forurensningsloven, til tross for at det ikke var «påvist konkrete skader».

Med vennlig hilsen
Miljøstiftelsen Bellona