For få uker siden ga britiske myndigheter grønt lys for produksjonen av MOX-brensel (en blanding av plutonium og uran for bruk i sivile atomkraftverk) ved Sellafield-anlegget.

Intenst sinne i Dublin

Beslutningen har fått den irske regjeringen til å se rødt. Ifølge ‘the Irish Times’ har de britiske planenes forutsetninger om import av uran og plutonium fra en rekke stater og transport av farlig nukleært materiale i Irskesjøen, frambrakt et «intenst sinne» i Dublin.

Irske myndigheter har lenge vært bekymret for virksomheten ved Sellafield, som ligger vel 100 km fra Dublin, men har tidligere ikke ønsket å angripe denne med rettslige midler. Britenes beslutning har imidlertid nå altså framprovosert et søksmål. Siden MOX-produksjonen er et potensielt terrormål, har også de siste månedenes økte fokus på trusselen fra terrorister, bidratt til å tippe vektskålen i favør av søksmål.

En rekke konvensjonsbrudd

Da den irske regjeringen sist uke overleverte sine juridiske dokumenter til den britiske, uttalte utenriksministeren Joe Jacob at britene krenket en rekke bestemmelser i FNs Havrettskonvensjon (se konvensjonens artikkel 192 flg.).

— De har ikke konsultert Irland før MOX-produksjonen ble tillatt igangsatt, ikke avklart produksjonens miljøeffekter og heller ikke oppfylt sine forpliktelser til å beskytte det marine miljøet.

Saken vil bli behandlet av the International Tribunal for the Law of the Sea som har sete i Hamburg. Irland søker i første omgang at tribunalet skal utferdige en midlertidig forføyning slik at MOX-produksjonen ikke kan igangsettes så lenge saken er til behandling. Dette spørsmålet vil komme opp 9. november 2001. En endelig avgjørelse i saken vil imidlertid neppe foreligge før et godt stykke ut i 2003.

Tribunalet vil måtte ta stilling til de irske anklagene om at Storbritannia ikke har truffet forsvarlige tiltak for å forhindre forurensning fra anlegget; ikke i tilstrekkelig grad har vurdert risikoen for terroristangrep og sikret anlegget mot slike angrep; ikke har samarbeidet med og delt informasjon med irske myndigheter; og ikke har gjennomført en fullstendig utredning av miljøeffektene av MOX-produksjonen.

Under dobbelt ild?

Hamburg er ikke den eneste arenaen hvor britiske myndigheter for tiden må forsvare driften av Sellafield-anlegget. Saken der vil pågå parallelt med en voldgiftssak som ble igangsatt av Irland i Juni 2001 under OSPAR-konvensjonen, for å få tilgang til informasjon som den britiske regjeringen hittil ikke har villet frigi om MOX-anlegget. Irland vurderer dessuten å reise sak mot Storbritannia for EU-domstolen, med påstand om at virksomheten ved Sellafield er i strid med Euratom-traktaten.

I Norge har som kjent miljøvernminister Børge Brende bedt Regjeringsadvokaten og UD om å vurdere det rettslige grunnlaget for et eventuelt norsk søksmål mot Storbritannia. I Dagbladet 30. oktober gir Brende sin fulle moralske og politiske støtte til den irske republikkens søksmål, men legger til at en eventuell norsk sak vil bli besluttet etter en uavhengig norsk vurdering.

Dette er i utgangspunktet en fornuftig holdning. MOX-produksjonen, som er det faktiske grunnlaget for Irlands søksmål, har neppe det samme skadepotensialet for norske som for irske interesser. Et norsk søksmål må trolig primært baseres på de skader norske interesser blir og kan bli påført som følge av utslippene av Technetium-99 fra Sellafield.

Det betyr imidlertid ikke at MOX-saken er irrelevant sett med norske øyne. Norske myndigheter bør også merke seg irenes innfallsvinkel, der de tar i bruk Havrettstraktatens bestemmelser om vern mot marin forurensning, i stedet for de lite håndfaste prinsippene om miljøbeskyttelse som er utviklet i den folkerettslige sedvaneretten.