Atombritannia 1 – Irland 2

6b08bbdc558c0f10cde6397cd1373b24.jpeg Photo: Photo: Thomas Nilsen

Analyse:

Bakgrunnen for det irske kravet er at britiske myndigheter 3. oktober 2001 åpnet for produksjon av MOX-brensel ved gjenvinningsanlegget for atomavfall i Sellafield, med planlagt driftsstart 20. desember. Irland varslet 25. oktober Storbritannia om at man i samsvar med artikkel 287 (c) i FNs Havrettskonvensjon fra 1982 ville reise sak for en internasjonal voldgiftsdomstol med påstand om at britenes beslutning er et brudd på flere bestemmelser i konvensjonen (artiklene 123, 192, 193, 194, 197, 206, 207, 211 og 213).


Saken kommer etter planen opp til realitetsbehandles i februar 2002 og vil neppe bli avgjort før mot slutten av 2002. Signalene fra London har entydig gått i retning av at den britiske regjeringen ikke vil la seg påvirke av det irske saksanlegget. Irland anmodet derfor 9. november det internasjonale Havrettstribunalet i Hamburg om å pålegge britene å utsette driftsstarten for MOX-anlegget inntil det foreligger en realitetsavgjørelse i saken. Denne anmodningen ble avvist, men Irland fikk medhold på flere andre viktige punkter.


Irlands krav

Det irske kravet var basert på havrettskonvensjonens artikkel 290 (5). Foruten å kreve utsatt driftsstart, la Irland ned subsidiær påstand om at britene måtte pålegges å iverksette tiltak for å minske risikoen forbundet med produksjonsanlegget. Irene krevde også at Storbritannia garanterer at det inntil saken er avgjort ikke skal transporteres radioaktivt materiale relatert til MOX-anlegget gjennom britiske farvann.


Kravene er bl.a. begrunnet med at produksjon av MOX, som består av en blanding av uran og plutonium, vil øke den radioaktive forurensningen av Irskesjøen. Det ble videre framholdt at produksjonen vil medføre en betydelig risiko i form av økt transport av farlig nukleært materiale i Irskesjøen, og også være et potensielt terrormål.


Storbritannia: “Uendelig små utslipp”

I sitt tilsvar 15. november avviste Storbritannia de irske kravene. I et 87 siders dokument hevdet britene saken ikke er omfattet av Havrettskonvensjonen, og at den derfor ikke vedkommer havrettskonvensjonens organer for tvisteløsning.


Den britiske regjeringen anførte videre at utslippene fra Sellafield er “uendelig små” og overhodet ikke utgjør noen miljøskade. Det hevdes også at sjøtransport av radioaktivt materiale er forbundet med “svært liten risiko”, og at det er tatt hensyn til terrortrusselen. Det ble også anført at det vil ha store negative finansielle konsekvenser for Storbritannia dersom MOX-produksjonen ikke kan starte som planlagt.


Kort sagt bærer britenes tilsvar preg av at man anser virksomheten ved Sellafield som et intern anliggende som verken internasjonale domstoler eller andre lands regjeringer har noe med å blande seg opp i. Som en naturlig konsekvens av dette synet, krevde man at Irland måtte dekke Storbritannias kostnader i forbindelse med søksmålet.


MOX-anlegget omfattet av konvensjonen

Tribunalets avgjørelse forelå 3. desember 2001 og er sammen med sakens øvrige dokumenter tilgjengelig på dets hjemmesider http://www.tiddm.org og http://www.itlos.org.


Tribunalet tok først stilling til Storbritannias påstand om at en ikke hadde kompetanse til å behandle saken fordi tvisten ikke er omfattet av Havrettskonvensjonen, men av ulike regionale traktater. Dette kravet som var basert på havrettskonvensjonens artikkel 282, ble avvist. Tribunalet la til grunn at tvistens kjerne nettopp gjelder tolkningen og anvendelsen av havrettskonvensjonen, og ikke andre traktater.



Storbritannia hevdet også at vilkårene i artikkel 283 som krever at sakens parter må utveksle synspunkter før sak reises, ikke var oppfylt. Også dette ble avvist. Tribunalet bemerker at en stat ikke plikter å fortsette med å utveksle synspunkter med motparten, etter at det er klarlagt at mulighetene for å komme til enighet synes uttømt.


Situasjonen ikke akutt

Etter å ha slått fast at Havrettskonvensjonens organer for tvisteløsning har jurisdiksjon til å realitetsbehandle saken, gikk tribunalet over til å behandle Irlands krav om utsatt driftsstart for MOX-anlegget.



For å kunne pålegge Storbritannia å utsette driftsstarten er det etter artikkel 290 (1) et vilkår at havrettstribunalet prejudisielt (prima facie) finner at konvensjonsorganene har jurisdiksjon til å ta saken til realitetsbehandling. Dette ble ansett oppfylt, jf. ovenfor.


Utsettelsen må videre enten anses som nødvendig for å ivareta tvistepartenes rettigheter eller for å forhindre alvorlig skade på det marine miljøet [“to preserve the respective rights of the parties to the dispute or to prevent serious harm to the marine environment”].


Tribunalet fant at situasjonen fram til saken kommer opp til realitetsbehandling i februar 2002, ikke ville være tilstrekkelig akutt til at vilkåret er oppfylt. En la her særlig vekt på Storbritannias forsikringer om at det tidligst sommeren 2002 vil bli transportert radioaktivt materiale til eller fra Sellafield med tilknytning til MOX-anlegget, og at beslutningen om produksjonsstart ikke var irreversibel.


Det ble imidlertid påpekt at artikkel 290 (5) gir hjemmel til når som helst å utstede en midlertidig forføyning dersom situasjonen tilsier det. Selv om situasjonen i dag ikke ble ansett som tilstrekkelig presserende, åpnet man derfor for å komme tilbake til spørsmålet dersom situasjonen skulle tilspisse seg i løpet av de nærmeste månedene.


Plikt til samarbeid

Tribunalet understreker videre at plikten til å samarbeide er et prinsipp av fundamental betydning i kampen for å hindre marin forurensning, både etter Havrettskonvensjonen og etter alminnelig folkerett. Man la til grunn at det er etablert rettigheter og plikter som er omfattet av konvensjonens artikkel 290, og påla de to statene å iverksette følgende midlertidige tiltak i påvente av at saken får en realitetsavgjørelse:


“Irland og Storbritannia skal samarbeide og starte konsultasjoner for å:

a) utveksle informasjon vedrørende mulige konsekvenser for Irskesjøen som følge av at MOX-produksjon påbegynnes;

b) overvåke hvilken risiko og hvilke effekter driften av MOX-anlegget får for Irskesjøen;

c) planlegge passende tiltak for å forhindre forurensning av det marine miljøet som følge av driften av MOX-anlegget.”


Tribunalet besluttet dessuten at Irland og Storbritannia innen 17. desember 2001 skal framlegge hver sin foreløpige rapport om gjennomføringen av de nevnte tiltakene. Dets president, Rao Chandrasekhara, ble også bemyndiget til i nødvendig utstrekning, å be om ytterligere informasjon etter denne datoen. Også Storbritannias krav om at Irland måtte bære saksomkostningene ble avvist. I stedet måtte hver part bære sine egne omkostninger.


Flere delseiere for Irland

Den overstående gjennomgangen viser at Irland vant flere delseiere, selv om man i denne omgang ikke vant fram med det prinsipale kravet. Saken kan likevel vise seg å være et gjennombrudd i den rettslige kampen mot Sellafield-anlegget.


· Det ble fastslått at saken, i motsetning til hva Storbritannia hevdet, er omfattet av Havrettskonvensjonen og at konvensjonsorganene har jurisdiksjon til å behandle den. Dette fordi:


· Saken er, også i motsetning til hva Storbritannia hevdet, moden for realitetsbehandling;


· Irland fikk ikke medhold i kravet om utsatt driftsstans fordi situasjonen ikke ble ansett som tilstrekkelig akutt, men tribunalet så ikke bort fra at MOX-produksjonen kan føre til betydelig miljøskade;


· Avgjørelsen slår fast at plikten til internasjonalt samarbeid for å forhindre forurensning av det marine miljøet er et fundamentalt folkerettslig prinsipp. Dette er viktig, særlig fordi samarbeid med andre stater ikke er det som hittil har preget Storbritannias holdning til de internasjonale protestene mot Sellafield;


· Partene måtte dele saksomkostningene, hvilket innebærer at tribunalet mener at Irland har en prosedabel sak og ikke en åpenbart grunnløs sak, slik Storbritannia hevdet.


Intet internt anliggende

Irland led dermed nederlag kun på ett punkt. Tribunalet anså ikke situasjonen fram til februar 2002 som så alvorlig at midlertidig forføyning var nødvendig. Dette var imidlertid basert på britenes forsikringer om at deres beslutning ikke er reversibel, og at det tidligst sommeren 2002 er aktuelt med transport av radioaktivt materiale til og fra MOX-anlegget.


Dersom slik transport senere iverksettes vil saken komme i et annet lys. Spørsmålet om å nedlegge et midlertidig forbud mot fortsettelse av driften kan da vurderes på nytt. Siden tribunalet ikke hadde behøvd å si noe om denne muligheten i sin begrunnelse, kan utsagnet kanskje leses som en oppfordring til Irland om på nytt å fremsette et slikt krav mot MOX-produksjonen dersom transporten kommer i gang.


Tribunalets avgjørelse gir ellers lite grunnlag for spekulasjoner om sakens endelige utfall. Det er imidlertid slått fast at virksomheten ved og utslippene fra Sellafield ikke er et intern britisk anliggende, men underlagt internasjonal rett. Samtidig er det fastslått at den britiske regjeringen har en folkerettslig plikt til å samarbeide med sine irske kolleger for å begrense miljøfarene som følge av virksomheten.


Den irske Regjeringsadvokaten Michael McDowell, som prosederte saken i Hamburg, var derfor godt fornøyd med avgjørelsen. Til ‘the Irish Times’ 4. desember uttalte han at britene måtte gi flere “svært viktige innrømmelser for å unngå en beslutning om driftsstans” og at avgjørelsen gir Irland “en utvetydig rett” til å bli involvert i og konsultert i forhold vedrørende Sellafield. — For første gang har Irland oppnådd en internasjonal rettsavgjørelse som erkjenner at Irland har en legitim interesse hva angår forurensningen i Irskesjøen, sa McDowell.


Irland har dermed fått adskillig uttelling for å bringe saken inn for Havrettstribunalet, og styrket sin posisjon ved å angripe beslutningen om å igangsette MOX-produksjon ved Sellafield rettslig. Det bør man også merke seg på norsk hold, siden man her vurderer å reise sak mot Storbritannia på grunn av utslippene av Technetium-99 fra Sellafield.


Kampen fortsetter

Oppmuntret av Havrettstribunalets avgjørelse er for øvrig irene mer bestemte enn noen gang på å føre videre den rettslige kampen mot Sellafield.


Til ‘Irish Times’ uttaler en regjeringskilde at man, når MOX-saken kommer opp i februar 2002, vil bruke store ressurser på å dokumentere de miljøfarene anlegget representerer. Irland vil også forsette sin sak etter OSPAR-konvensjonen, der man krever å få tilgang på diverse sikkerhetsrelatert informasjon. Samtidig forberedes en sak for EU-domstolen i Luxembourg, der det vil ble anført at MOX-fabrikken er økonomisk ulønnsom og dermed i strid med Euratom-trakaten.


Ifølge Irish Times vil den irske regjeringen fortsette kampen helt til Storbritannias regjering “slutter med å forurense Irskesjøen, foretar en adekvat vurdering av miljøeffektene av MOX-produksjonen og legger opp til et langt bredere samarbeid enn i dag”. Hvor lang tid det vil ta å nå dette målet er det naturligvis vanskelig å si noe om. Alle med kjennskap til irsk historie vet imidlertid at irene ikke har for vane å gi seg, og spesielt ikke når motstanderen er Storbritannia.


“For eight hundred years, we’ve fought you without fear”, ljomer det fra irske puber verden over. lang tid vil det neppe ta å stoppe utslippene fra Sellafield – der imidlertid selv åtte hundre år blir kort tid sett i forhold til at utslippene vil forbli i naturen i hundretusener av år…