Denne dokumentasjonen har vært viktig både for norsk fiskeeksport og for norske konsumenter av fisk og sjømat.

I tillegg til eksport av fisk blir norske fiskeprodukter brukt som fiskefor ved oppdrettsanlegg. Fiskefôr beregnet til dette formål består av forskjellige produkter, der mellom 60 % og 70 % er marine produkter som hovedsakelig stammer fra fisk som lodde, sild, tobis, øyepål etc. Disse fiskeartene fiskes bl.a. i Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet.

Er norsk marint miljø og fisk forurenset av radioaktivitet?



De kildene som i størst grad har bidratt til forurensning av disse farvannene er globalt nedfall fra prøvesprengninger av atomvåpen i atmosfæren utført på femti- og sekstitallet, nedfall fra Chernobyl-ulykken (1986) og radioaktive utslipp fra Sellafield. Det er imidlertid viktig å understreke at både naturlig nedbryting og fortynning i store vannmasser har ført til at de radioaktive nivåene i sjøvann, fisk og sjømat fra disse historiske kildene generelt er lave.



Nylig offentliggjorte resultater (basert på prøver samlet inn i 1999) fra det Nasjonale overvåkingsprogrammet for radioaktivitet i marint miljø, RAME, kan oppsummeres som følger: Konsentrasjonen av cesium-137 (Cs-137) i overflatevann i det sørlige Barentshavet, ti forskjellige norske fjorder og i Kattegat varierte fra 3 til 23 Bq/m³. (Den høyeste konsentrasjonen ble registrert i Kattegatt.)

Konsentrasjonene av Cs-137 målt i fiskearter som torsk, polartorsk, hyse, lodde, uer, flatfisk, sild, makrell etc. fanget i Barentshavet, Norskehavet og ni norske fjorder var generelt lave, med en maksimumskonsentrasjon på 1 Bq/kg (våt vekt). Konsentrasjonen av strontium (Sr-90) i fiskekjøtt varierte fra 9 til 25 mBq/kg (våt vekt)

Konsentrasjonene av Cs-137 i reker, krabber, hummer og blåskjell var svært lave (eller under deteksjonsgrensen), med en maksimumskonsentrasjon på 0,4 Bq/kg (våt vekt).

Ut i fra disse resultatene og tidligere publisert data kan en si at nivåene av radioaktiv forurensning i det nordlige marine miljø jevnt over er lavt. Det samme gjelder for nivåene i fisk og annen sjømat. Spesielt tydelig blir dette hvis vi sammenligner med grenseverdiene for inntak av Cs-137 gjennom næringsmidler anbefalt av EU-myndigheter og norske myndigheter (600 Bq/kg i matprodukter med unntak av melk og barnemat som er 370; og 3000 Bq/kg for vilt, reinsdyr og vill ferskvannsfisk).



Det at eksisterende nivåer av radioaktiv forurensning generelt sett er lave blir ytterligere understreket når man sammenligner de høye nivåene av Cs-137 som ble registrert i overflatevann i Nordsjøen på slutten av 70-tallet som overskred 120 Bq/m³.

Selv om de radioaktive utslippene fra Sellafield har blitt redusert siden de høye utslippene på midten av 70-tallet, så har utslippene av technetium-99 (Tc-99) økt betraktelig siden midten av 90-tallet. Som et resultat av dette har British Nuclear Fuels Ltd. (eierne av Sellafield-anlegget) og britiske miljøvernmyndigheter møtt kraftig opposisjon fra norsk side om krav til stans av utslippene til sjø.

Dette fremmer spørsmålet om de økte utslippene av Tc-99 fra Sellafield har resultert i økt radioaktivitet i våre marine omgivelser.



Økte nivåer av Tc-99 i overflatevann i Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet ble rapportert av det Nasjonale overvåkingsprogrammet RAME, og satt i direkte sammenheng med de økte utslippene av Tc-99 fra Sellafield. Konsentrasjonene varierte fra 0,1-7 Bq/m³, hvorav de høyeste ble målt i Nordsjøen.

Ut av alle prøver som ble tatt på krepsdyr og bløtdyr ble Tc-99 kun registrert i blåskjell og hummer. De høyeste konsentrasjonene med Tc-99 ble målt i hummer, og varierte fra 12-26 Bq/kg (våt vekt).

I 2001 kunne imidlertid Bellona dokumentere en maksimumskonsentrasjon på 33 Bq/kg (våt vekt) målt i hummer fanget utenfor kysten av Sør-Norge. I 1998 rapporterte Statens Strålevern en maksimumskonsentrasjon av Tc-99 målt i hummer på hele 42 Bq/kg (våt vekt).

De økte utslippene av Tc-99 fra Sellafield de siste årene har også ført til meget høye konsentrasjoner i tang. I 1999 ble det målt konsentrasjoner av Tc-99 på opp til 510 Bq/kg (tørr vekt) i tang tatt utenfor sørlandskysten.

Konklusjon



Selv om både norske farvann, fisk og sjømat generelt anses for å være rent, kan ikke det samme sies om hummer og tang. Dette viser tydelig miljøproblemene som dukker opp i kjølvannet fra utslippene fra Sellafield, og det burde ikke eksistere noen tvil om at kilden til denne forurensningen må stoppes.

At forurensningssituasjonen generelt er lav er delvis et resultat av alt arbeidet som har blitt gjort for å redusere de radioaktive utslippene fra Sellafield og for å avsløre kildene til den radioaktive forurensningen i russisk Arktis. Bellona har jobbet med disse problemstillingene i mer enn ti år. Selv om dagens nivå av radioaktiv forurensning generelt er lav, avhenger den fremtidige radioaktive situasjonen av hvordan internasjonale myndigheter behandler disse temaene i tiden fremover.

Kilder:

NRPA Bulletin, 2002. StrålevernInfo 2002:6. Statens strålevern. Østerås, Norge, 2002.

Radioactivity in the marine environment 1999. StrålevernRapport 2001:9. Statens strålevern og havforskningsinstituttet. Østerås, Norge, 2001.

Grøttheim S., 2000. Artificial radionuclides in the Northern European Marine Environment in 1995. Distribution of radiocaesium, plutonium and americium in sea water and sediments. StrålevernRapport 2000:1. Statens strålevern. Østerås, Norge, 2000.

Brown J. et al., 1998. Technesium-99 contamination in the North Sea and in Norwegian coastal areas 1996 and 1997. StrålevernRapport 1998:3. Statens strålevern. Østerås, Norge, 1998.

Kershaw and Baxter, 1995. The transfer of reprocessing wastes from north-west Europe to the Arctic. Deep-Sea Research II, Vol. 42, No.6, pp. 1413-1448, 1995. Elsevier Science Ltd.