Børge Brende skaffet seg mye kreditt da han for et snaut år siden, etter sin tiltredelse som miljøvernminister, gikk hardt ut mot Sellafield-anlegget. Med høy kølleføring varslet han at utslippene herfra skulle stanses. — Vi skal kjøre knallhardt mot Sellafield, lovte han f.eks. i Stamsund 15. januar i år. Og han var villig til å ta i bruk utradisjonelle midler.

Ville saksøke
— Jeg har i dag bedt Regjeringsadvokaten om å se på de juridiske mulighetene for å gå til sak mot Storbritannia på grunn av Sellafield-utslippene, sa han over en helside i Dagbladet 23. oktober i fjor. Ett år senere har vi hørt svært lite om det norske søksmålet. Noen er kanskje overrasket over det, men det bør de ikke være.

Det ville faktisk forundre meg mye om ikke det arbeidet som eventuelt er gjort hos Regjeringsadvokaten er gjemt nederst i en eller annen skuff. Det hører ikke med til dagens orden at en stat saksøker en annen. Særlig gjelder dette mellom stater som har et så vennligsinnet forhold som Norge og Atombritannia.

For å nå fram må man dessuten ha et juridisk og faktisk grunnlag for å reise sak. Dette grunnlaget forsøker Brende å ta livet av i Aftenposten 17. oktober 2002. Her sier han at de utslippene av technetium-99 (tc-99) fra Sellafield som Norge har protestert mot skriver seg fra et "reprosesseringsanlegg som skal legges ned om 10 år".

Spill for galleriet
Skal man nå fram med en påstand om at utslippene av tc-99 fra Sellafield er ulovlige etter internasjonal rett, vil man imidlertid måtte sannsynliggjøre skader – eller i alle fall et skadepotensiale – av betydelig omfang. Lenger er dessverre ikke internasjonal miljørett kommet.

Ifølge Brende dreier det seg om utslipp fra et anlegg som skal legges ned om 10 år. En internasjonal domstol som ville fått et norsk søksmål mot tc-99 utslippene til behandling, ville opplagt tenke at det er begrenset hvor mye skade ytterligere noen års utslipp kan påføre omgivelsene.

Nærmere en erkjennelse fra Brendes side av at fjorårets rasling med søksmålssablene kun var et spill for galleriet, er det derfor vanskelig å komme.

Et halmstrå for BNFL
Brende forsvarer også den forskningen på MOX-brensel (en blanding av plutonium og uran) som foregår ved IFE i Halden. På neste års ellers stramme statsbudsjett er det foreslått at bevilgningene til denne forskningen skal økes betraktelig. Han mener det er søkt å koble norsk MOX-forskning med Sellafield, og viser til at de utslippene Norge har protestert mot ikke stammer fra MOX-anlegget ved Sellafield.

Brende ser dermed glatt bort fra at MOX-produksjon synes å være det halmstrået den konkurstruede eieren av Sellafield-anlegget, British Nuclear Fuel, setter sin lit til for å kunne fortsette virksomheten. Han ser også bort fra at forskningen i Halden vil forlenge levetiden til en rekke atomreaktorer rundt om i verden, noe også informasjonssjef ved IFE, Viktor A. Wikstrøm anser som et dilemma (Aftenposten 16. oktober 2002).

Ved mange av disse anleggene brukes det plutonium og uran. Det skal ikke stor fantasi til for å tenke seg at nukleært materiale herfra senere vil kunne bli brukt ved MOX-anlegget i Sellafield. Dermed er det, enten Brende liker det eller ikke, en kobling mellom IFEs forskning og virksomheten ved Sellafield.

Denne virksomheten har imidlertid Brende ingenting i mot, skal vi tro Aftenposten. Det er kun utslippene av tc-99 som er problematiske, ikke det som ellers skjer ved anlegget. Brendes irske kollega, Martin Cullen, finner derimot hele virksomheten ved Sellafield svært problematisk. Og han er ikke alene.

"Moralsk og politisk støtte"
Cullens regjering har stevnet Storbritannia inn for den Permanente Voldgiftsdomstolen i Haag og FNs Havrettstribunal i Hamburg. Irene frykter at MOX-produksjonen vil føre til vedvarende utslipp fra Sellafield og økt skipstransport av radioaktivt materiale gjennom Irskesjøen. I sommer protesterte 80 stater mot skipstransport av Sellafield-MOX, som den japanske kjøperen hadde avvist, tilbake til Sellafield. Norge var ikke blant disse.

Da det i fjor ble kjent at Irland hadde reist sak mot Sellafield-anlegget, ga derimot Brende sin "fulle moralske og politiske støtte" (sic.) til republikkens søksmål (Dagbladet 30. oktober 2001). Men nå har pipen fått en annen lyd.

Nå er det britenes drift av Sellafield som har Brende støtte. Han sier det ikke rett ut, men hans uttalelse til Aftenposten om at MOX-teknologien er "en hensiktsmessig måte å ta hånd om plutonium fra både reprosesserings-anleggene og overskuddslagrene av våpenplutonium", kan vanskelig leses annerledes.

Børge er kommet hjem
Dermed ser det ut til at Børge er kommet hjem. Hans miljøpolitiske offensiv, som førte til at han langt inn i byråkratiet ble omtalt som "helt vill", er over. På mange måter er det godt å oppleve dette. Jeg skal innrømme at jeg i en periode selv var i ferd med å la meg sjarmere av Brendes friske, ja nærmest aggressive, holdning.

Men samtidig var det noe grunnleggende feil med en miljøvernminister fra Høyre som hørtes ut som en strukturert SV’er, og som endog fikk toppkarakter av Steinar Lem i Fremtiden i Våre Hender. Nå innser jeg endelig at jeg lot meg lure.

Det er da det er godt å våkne opp med Pete Townsend på laget, og skru volumkontrollen på 11:

"I’ll tip my hat to the new constitution/Take a bow for the new revolution/Smile and grin at the change all around/Pick up my guitar and play/Just like yesterday/Then I’ll get on my knees and pray/Won’t get fooled again/Meet the new boss/Same as the old boss/Won’t get fooled again!!!"