Politisk analyse

Et eksempel er Nordsjøkonferansen i Bergen i mars, der den britiske miljøvernministeren Michael Meacher lovet reduksjoner i technetium-99 (Tc-99) utslippene fra Sellafield. Siden den gang har det britiske Sellafield-anlegget pumpet ut over 60 Terrabecquerel (TBq) Tc-99 til Irskesjøen. Det tilsvarer over 600 kubikkmeter flytende atomavfall.

I går var det Meacher sin kollega, Margaret Beckett, som lovet utslippsreduksjoner. ”Vi trenger bare litt mer tid til å vurdere mulige renseteknologier”, sa Beckett.

Kjøpte seg mer tid
Vi har hørt argumentene før. Men gang på gang har det vist seg at nordmennene er holdt for narr. Slik er det sannsynligvis denne gangen også, for snart er det ikke mere Tc-99 avfall igjen å rense.

De største utslippene av Tc-99 fra Sellafield stammer fra et aldrende tankanlegg, som man begynte å tømme på sjøen i 1994. Den gang var det over 10.000 kubikkmeter flytende atomavfall på dette tankanlegget. Bellona anslår at over 8000 kubikkmeter allerede er tømt på sjøen. Det tilsvarer omtrent 800 TBq Tc-99. De totale mengdene Tc-99 som er sluppet ut er antakelig enda større.

Photo: Foto: Thomas Nilsen

Det er ingen grunn til å applaudere det dokumentet Beckett la fram i går. I praksis har britene bare kjøpt seg enda mere tid, til å dumpe det som er igjen av lagret avfall. Likevel er vår egen miljøvernminister Børge Brende strålende fornøyd over å ha fått et nytt papir han kan vifte med.

Forslagene fra det britiske miljøverndepartementet er ikke annet enn en resirkulering av de tiltakene som i fjor høst ble foreslått av det britiske miljødirektoratet. Environmental Agency (EA) foreslo da å rense Tc-99 med såkalt Tetrafenylfosforbromid (TPP). Denne teknikken krever ikke at det bygges et nytt renseanlegg, og er dermed en billig løsning som kan innføres raskt. Ifølge EA vil TPP-rensing ikke koste mer enn 3 millioner pund, inklusive utviklingskostnader.

TPP-prosessen medfører imidlertid at man får et par tusen ekstra ståltønner med sementert Tc-99 avfall. Ettersom Tc-99 er en relativt mobil radionuklid er det reist tvil om sementen vil klare å binde nukliden ved en langvarig, framtidig deponering. Nirex, det britiske selskapet med ansvar for å planlegge et framtidig atomdeponi i Storbritannia, har derfor ikke villet godkjenne denne måten å behandle avfallet. Innføres TPP-teknologien må man derfor også utvikle en metode som bedre binder avfallet i en fast form.

I tillegg vil bruk av denne renseteknikken føre til utslipp av noe TPP til miljøet. TPP er et giftig stoff, som selv i svært små konsentrasjoner er skadelig for det marine miljøet.

Dette er likevel ingen unnskyldning for ikke i det hele tatt å utvikle teknologien. For det er vårt felles matfat som får unngjelde. Overvåkningsresultater viser at konsentrasjonene av Tc-99 i sjøvann fortsetter å øke. Utenfor Hillesøy i Nord-Norge har konsentrasjonen i sjøvann økt hele 4 ganger fra 1997 til 1999. I fjor sommer tok Bellona prøver av hummer fra området utenfor Kvitsøy i Rogaland. Den høyeste aktiviteten ble målt i til 33 Bq/kg (våtvekt).

Det er over ett år siden EA anbefalte at man undersøkte om TPP kunne være en effektiv rensemetode. Det var derfor British Nuclear Fuels (BNFL) i sommer skulle gjøre storskala eksperimenter med TPP. Men av ukjente årsaker mottok EA aldri noen søknad fra BNFL om å gjennomføre eksperimentet. Dermed ble det heller aldri noe av.

Det er også årsaken til at man ikke er kommet lenger i rensearbeidet, enn man var for ett år siden. Dermed faller også vår engen miljøvernminister Børge Brende sin argumentasjon på steingrunn. I Dagbladet for en ukes tid siden argumenterte Brende med at det var på tide å dempe støynivået noe i Sellafield-saken, slik at britiske myndigheter fikk arbeidsro.

Nye utfordringer
Dermed er tiden i ferd med å løpe fra oss som ville stanse Tc-99 –utslippene. Klarer britene å drøye tiden i to til tre år til, vil det nemlig i praksis ikke være mer avfall igjen å rense.

Bellona ser likevel ingen grunn til å gi opp arbeidet mot Sellafield. Det er fremdeles tid til å hindre at 300 nye TBq med Tc-99 slippes på sjøen. Vi skal heller ikke glemme at Sellafield-anlegget også slipper ut en rekke andre radioaktive spaltningsprodukter som ikke hører hjemme i det marine miljøet. Det er ikke lenge siden British Nuclear Fuels (BNFL) fikk blankofullmakt til å fortsette driften av det snart førti år gamle B205-anlegget fram til 2012. B205 er antakelig det mest forurensende atomanlegget i Europa.

–> Analyser som BNFL selv har gjort viser at utslippene av blant annet americum-241 de nærmeste årene vil kunne overstige eksisterende utslippstillatelser med over 20 prosent, og ende på 1710 Gigabecquerel (GBq). I tillegg anslår BNFL at utslippene av blant annet cecium-137 og strontium-90 vil stige de nærmeste årene. BNFL anslår også at utslippet av alfagivende nuklider totalt vil kunne øke dramatisk. Årsaken er økende reprosessering de nærmeste årene.

Technetium-problematikken er derfor bare en del av Sellafield-bildet. Skal norske myndigheter få større gjennomslag i sitt arbeid mot Sellafield, må man også være villig til å bidra med løsninger på de utfordringene britene står ovenfor. Ifølge OSPAR-konvensjonen skal utslippene fra Sellafield nærmest være redusert til ett null-nivå innen 2020. Det gir Norge gode kort på hånden. Men vi må likevel spille kortene riktig, og ikke bare vifte med de papirene Meacher eller Beckett mailer over til det kontoret i myntgata som kalles Det kongelige norske miljøverndepartement.