Statens Strålevern
Postboks 55
1332 Østerås

Klage på utslippstillatelse for Institutt for Energiteknikk (IFE)

Vi viser til deres utslippstillatelse gitt til Institutt for Energitieknikk (IFE), og sendt som brev, datert 19. Desember 2002. Bellona mottok dette brev 06. Januar 2003, og vår klage er derfor sendt innen fristen på tre uker.

Sammendrag
 
Bellona klager med dette på utslippstillatelse gitt til Institutt for Energiteknikk (IFE). Klagen er i hovedsak fundert i at IFE ikke har gjort nok for å imøtekomme krav om å redusere sine utslipp, samt krav om å benytte best mulig teknologi. Bellona framhever følgende:

* Forutsetning for IFEs utslippstillatelse har vært at bedriften skal redusere sine utslipp til miljøet med nær nullutslipp som målsetting. Disse kravene er ikke imøtekommet av IFE. I stedet har utslippet av en rekke radioaktive isotoper gått i været. De totale utslippene fra Kjeller-anlegget til Nitelva økte fra 171 MBq i 2000 til 210 MBq i 2001. Fra Haldenreaktoren økte de totale utslippene fra 1996 til 2000 med 70 prosent, fra 1004 MBq i 1996 til 1706 MBq i 2000.

* At utslippene øker tyder på at bevisstheten i organisasjonen om miljø- og strålevernmessige tiltak ikke er god nok. Rrelativt enkle grep kan redusere utslippene fra IFE. IFE har derfor ikke imøtekommet kravene til bruk av best mulig teknologi (BAT).

* Statens Strålevern er som kontrollorgan ansvarlig for at utslipptillatelsen overholdes. At utslippene fra IFE likevel får lov til å øke viser at Strålevernet ikke er sitt ansvar bevisst. På denne bakgrunn krever Bellona at utslippstillatelsen trekkes tilbake inntil en ny og grundig gjennomgang av saken er gjennomført.

* Forutsetningen for en ny tillatelse må være at IFE utreder et program for å redusere utslippene til luft og vann fra sine anlegg både i Halden og på Kjeller, med nullutslipp som mål. I tillegg må IFE årlig rapportere om implementering av et slikt program.

* Denne klagen må gis oppsettende virkning inntil klagen er ferdig behandlet.

Krav til utslippsreduksjoner
 
Det har lenge vært et krav at IFE skal redusere sine radioaktive utslipp fra anleggene på Kjeller og i Halden. Allerede i utslippstillatelse av 1. november 1984 er det tatt inn krav om at utslippene fra IFE skal reduseres så langt det er praktisk mulig. Kravet ble gjentatt i tillatelse av 4. desember 1992

Disse kravene er siden forsterket. I IFEs utslippstillatelse av 31. mars 2000. Her framkommer det under punkt 8: «Bedriften skal til en hver tid bestrebe seg på å benytte den teknologi som gir et så lavt utslipp av radionuklider til miljøet som det er rimelig å oppnå.» Dette understrekes også i tillatelsens forarbeider. I Statens Stråleverns kommentarer til høringsuttalelsene gitt til denne tillatelsen, skriver Statens Strålevern: Statens Strålevern ser det som en forutsetning at IFE arbeider for å redusere sine utslipp til miljøet med nær nullutslipp som målsetting. Målet er at utslippet til vann skal være så lavt som mulig.

Økte utslipp
 
Disse kravene er ikke imøtekommet av IFE. Tvert imot framkommer det i utslippstall fra IFE at instituttet har økt utslippene av en rekke radioaktive stoffer. Fra 1997 til 2001 økte utslippet av Cobolt-60 fra Kjeller-anlegget med over 460 prosent. Utslippet av radioaktivt tritium (H-3) har blitt mer enn doblet siden 1996 og mer enn femdoblet siden 1992. Utslippene av radioaktivt jodd til luften rundt Kjeller har også vært økende. Til tross for kravene i utslippstillatelsen om at IFE skulle redusere utslippene økte også IFE de totale utslippene fra Kjeller-anlegget til Nitelva, fra 171 MBq i 2000, til 210 MBq i 2001. Dette uten at vi har tatt med den voldsomme økningen i tritium-utslippene.

Utslippet fra Haldenreaktoren har også vært økende. Fra 1996 til 2000 økte de totale utslippene fra reaktoren med 70 prosent, fra 1004 MBq i 1996 til 1706 MBq i 2000. Dette er de høyeste utslippene fra Haldenreaktoren siden 1994. IFE har siden hevdet at utslippene igjen er redusert (til 1996-nivå) men Bellona har ikke mottatt tall som kan verifisere dette.

Det er tydelig at IFE ikke tar Strålevernets anbefalinger på alvor. I motsetning til andre forskningsvirksomheter i Norge, reguleres ikke virksomheten til IFE ut i fra miljøkravene satt av myndighetene, men ut ifra hvilket aktivitetsnivå IFE selv bestemmer seg for å legge seg på. Økt aktivitet burde bety strengere kontroll med utslippene. Likevel har Statens Strålevern bestemt seg for å fornye instituttets utslippstillatelse, uten å stramme inn på grenseverdiene.

I september 2001 rapporterte IFE i tillegg om en unormal hendelse ved Nalfa-ledningen på Kjeller i tidsrommet 21- 25. september. Ved en feiltakelse og uten autorisasjon og uten at radavfallsanlegget ble informert ble en ventil på rørledningen fra reaktoren JEEP 2 åpnet. Uhellet førte til et at 16 kubikkmeter radioaktivt vann rant ut i grunnen på IFE sitt område, med en aktivitet på rundt 50 MBq ¹²⁵ I. Hendelsen førte ikke til noen formell reaksjon fra Statens Strålevern.

Best mulig teknologi

Gjennom tidligere utslippstillatelser er IFE også pålagt å bruke best mulig teknologi for å holde de radioaktive utslippene på lavest mulig nivå. Allerede i tillatelsen fra 1992 er det gitt forutsetninger om en instituttet til en hver tid skal holde utslippet på et lavest mulig nivå. Prinsippene om Best Available Technology (BAT) er også fastslått i den gjeldende utslippstillatelsen, hvor det under punkt 8 er fastslått at bedriften til en hver tid skal bestrebe seg på å benytte den teknologien som gir et så lavt utslipp av radionuklider til miljøet som det er rimelig å oppnå. Dette punktet skal også tolkes som et krav om at IFE skal arbeide for å redusere utslippene. Det fastslo Statens Strålevern i brev 31. Mars 2001: «Statens Strålevern ser det som en forutsetning at IFE arbeider for å redusere sine utslipp til miljøet med nær nullutslipp til vann som målsetting.»

Enkel teknologi kan redusere utslippene fra IFE. Ved å lagre det flytende avfallet på tank i ett års tid før utslipp til miljøet vil eksempelvis innholdet av I-131 bli eliminert, innholdet av S-35 redusert til en fjerdedel, og innholdet av Cs-134 halvert. Det bør også finnes filtre som kan rense ut større mengder av avfallet.

At utslippene fra Haldenreaktoren og Kjeller-anlegget likevel øker tyder imidlertid på at bevisstheten i organisasjonen om miljø- og strålevernmessige tiltak ikke er god nok. Forholdsvis enkle rengjøringstiltak kan antakelig redusere mange av de radioaktive utslippene. Blant annet kan tøy destrueres istedenfor å vaskes. Ifølge IFE har en begynt å innføre slike tiltak ved Haldenreaktoren. At IFE nå vurdere slike tiltak er bra, men viser samtidig at mange utslipp fra IFE gjennom en årrekke har vært unødvendige og skyldes slurv og dårlig strålevern.

Miljøstiftelsen Bellona minner om at IFE sitt grunnlag for utslippstillatelse (dose grunnlag til den mest utsatte befolkningsgruppen) har vært uendret siden denne type utslippstillatelse første gang ble gitt i 1984. Det betyr i realiteten at det ikke har vært noen innstramning i den formelle utslippstillatelsen på nesten 20 år.

På denne bakgrunn burde reguleringsmyndigheten ha grepet inn. Norge er dessuten forpliktet gjennom OSPAR-konvensjonen til å redusere utslippene fra sine atomanlegg til en «nær null nivå».

Nye grenseverdier

Sett ut i fra dagens dosegrenser, og IFE sitt beregningsgrunnlag for egne utslippsgrenser, ligger dagens utslippstillatelse himmelhøyt over de grenseverdiene IFE i realiteten behøver. Dermed fungerer ikke utslippstillatelsen etter sitt formål og fører ikke til at IFE reduserer sine utslipp. Tvert i mot vil instituttet med dagens utslippstillatelse kunne mer enn femdoble utslippene, uten å nå verken varslingsnivåene, satt av Statens Strålevern, eller de utslippsgrensene de selv har regnet seg fram til.

Dette vises blant annet ved at IFE ved flere anledninger har hatt større uregelmessigheter ved driften uten at dette har fått betydning for deres totale utslippstillatelse. I 1993 hadde IFE eksempelvis en alvorlig lekkasje fra en hanskeboks i Met.lab 2, med relativt store utslipp av Sr-90 og Cs-137. Likevel lå alle utslipp innenfor gjeldende tillatelser. I 1986 var det en større lekkasje fra primærkjølekretsen på JEEP 2, med et utslipp på over 780.000 MBq H-3. Likevel lå utslippene under det som var tillatt.

Dagens utslippstillatelse er basert på IFE sine egne dose-modeller og beregningsmetoder, og gir IFE stort rom til selv å regulere utslippet av isotoper slik det passer dem. Øker utslippet av en isotop kan de redusere utslippet av en annen.

IFE sin konkurrent i Sverige, Studsvik, har i en årrekke utgitt en egen «Miljö- och Säkerhetsredovisning» hvor instituttet skriver ned sine årlige utslipps-målsettinger. De har lykkes med å redusere utslippene betraktelig de seneste årene.

I 2000 innførte Statens Strålevern varslingsnivåer for enkelte isotoper. Disse er ikke endret siden. Så lenge Strålevernet ikke regulerer utslippet av enkeltnuklider fra IFE vil heller ikke tillatelsne fungere etter sitt formål, og IFE vil selv kunne regulere utslippet på bakgrunn av beregnede stråledoser. Bellona krever at det innføres utslippstillatelse for hver enkelt isotop og fra hvert enkelt atomanlegg på Kjeller og i Halden.

Konklusjon

På denne bakgrunn ber Bellona departementet om at det gjennomføres en ny gjennomgang av IFE sin utslippssøknad. Erfaring har så langt vist at den gjeldende utslippstillatelsen ikke fungere etter sitt formål og verken presser IFE til å innføre ny teknologi, eller til å redusere sine radioaktive utslipp. Når utslippene fra Haldenreaktoren har vært nærmest uendret i snart ti år, og utslippene fra Kjeller-anlegget igjen er på veg oppover ser vi at forutsetningene for tillatelsen er brutt.

Forutsetningen for en ny tillatelse bør derfor være at IFE utreder et program for å redusere utslippene til luft og vann fra sine anlegg både i Halden og på Kjeller, med nullutslipp som målsetting. IFE må årlig rapportere om implementeringen av dette programmet og om innføringen av BAT. Inn til IFE sitt utredningsprogram for nullutslipp er ferdig og godkjent må det innføres et moratorium på utslippene. Dette kan oppnås ved innkjøp av en ny lagringstank for flytende avfall. Utslippene kan også reduseres ved periodevis å trappe ned på forskningsaktiviteten ved Metallurgisk laboratorium 2 (Met.Lab. 2).

Bellona påpeker at det er Statens Strålevern, og i siste instans Sosial- og helsedepartementet som har ansvar for å regulere utslippene fra IFE. Når IFE ikke oppfyller de krav som ligger i utslippstillatelsen må Statens Strålevern gripe inn. Dette innebærer at tilsynsorganet også har et ansvar for å holde seg oppdatert på hva slags teknologi som finnes tilgjengelig på markedet for rensing av utslipp. Strålevernet må så vurdere om IFE har gjort nok for å innføre denne teknologien ved sine anlegg. Bellona kan ikke se at Strålevernet her har gjennomført sine oppgaver slik de skal, og påklager derfor tillatelsen til departementet.

Bellona krever at denne klagen får oppsettende virkning, og at utslippene fra IFE stanses under klagebehandlingen.