Det er ingen tvil om at atomkraft genererer store mengder radioaktivt avfall, men så langt har det vært vanskelig å finne ut hvor mye det egentlig vil koste å rydde opp i dette. Nå har britene forsøkt å beregne hva deres atomopprydding vil koste, og det ble ikke billig; 48 milliarder pund, eller nesten 560 milliarder norske kroner må man ut med for å rydde opp i atomavfallet industrien har etterlatt. Prislappen innbefatter alt fra riving av gamle atomkraftverk til å håndtering av det radioaktive avfallet, men inkluderer ikke planlegging og bygging av noe endelig deponi. Prisen for dette vil altså komme i tillegg.

Til sammenlikning er et norsk statsbudsjett på omtrent 600 milliarder. Gjenoppbyggingen av Kosovo og Jugoslavia, etter NATOs luftkrig i 1999, er beregnet å være rimeligere; ”bare” nærmere 540 milliarder kroner.

Aktiv utbygging på 60-tallet
Atomkraften hadde sin storhetstid på 1960- og 1970-tallet og Storbritannia var ett av landene som var mest aktive. I denne perioden bygde landet nesten to atomreaktorer i året. I tillegg drev britene omfattende FoU innen atomkraft, blant annet på det omstridte Sellafield-anlegget, der det første våpenplutoniumet ble framstilt.

I løpet av 1980-tallet tok imidlertid atom-epoken slutt, og i dag er det Blair-regjeringen som må ta på seg ansvaret for oppryddingen. Allerede 1. april opprettes det et nytt statlig organ som får ansvar for å overvåke og kontrollere arbeidet med å rydde opp i atomavfallet. Organisasjonen, med det treffende navnet ”Nuclear Decommissioning Authority” (NDA), vil ha et budsjett på nærmere 300 millioner kroner i året, og skal operere fra Cumbria-distriktet. Dette er det samme distriktet som Sellafield-anlegget ligger i. Pengene til oppryddingen kommer fra staten.

Det er imidlertid delte meninger om hvor virkningsfull den nye organisasjonen vil være. EU-kommisjonen vurderer nå om hele tiltaket kan anses som en ulovlig subsidiering av atomenergien. Årsaken er at staten overtar regningen i steden for at industrien selv påtar seg ansvaret for å rydde opp. Arbeiderne i industrien er også bekymret, men det er av helt andre grunner. De ansatte på Sellafield frykter for framtidige arbeidsplasser, og som et mottrekk til nedbyggingen av anlegget lanserte de sist uke ideen om å utvikle Sellafield til et europeisk senter for forskning- og utvikling på behandling av atomavfall.

Photo: Foto: Twi.ita

Jakter på den hellige gral
Ifølge talsmannen for de ansatte, Peter Kane, behandles mer enn 80 prosent av atomavfallet i Storbritannia på Sellafield-anlegget. Dette vil de ansatte ved anlegget nå snu til sin egen fordel. I et forum-møte for Europaparlamentarikere denne uken ba Kane EU investere betydelige midler for å etablere et europeisk atomforskningsprogram på Sellafield.

– På Sellafield har vi kunnskapen og ressursene som skal til for å skape et stort, europeisk atomforskningssenter, sa Kane, ifølge den britiske avisa Business Gazette. Med enda mer økonomisk støtte, denne gangen fra Brussel, mener han Sellafield kan bli atomlobbyens Camelot; – Et slikt europeisk atomsenter på Sellafield vil kunne føre arbeidet videre med å finne atomindustriens hellige gral, sa han til avisen, og siktet til en endelig løsning på det vanskelige avfallsproblemet.

Per i dags dato finnes det ingen teknologi for å omdanne det høyaktive atomavfallet til ufarlig avfall. Ideer om å hvordan man kan omforme deler av avfallet, slik at det blir mindre radioaktivt, eksisterer, men prosessen er svært kostbar og avhengig dessuten av at avfallet reprosesseres først. Reprosessering av atomavfall er noe man driver med i Sellafield, en behandlingen som er svært omstridt og som dessuten fører til store radioaktive utslipp.

Uten nye kontrakter vil repreosesseringen kunne opphøre innen 2020, men skulle arbeiderne få gehør for sine nye forslag vil atomutslippene kunne fortsette langt utover denne tidshorisonten.

Atomanbud
Den britiske regjeringen er imidlertid mer opptatt av å reformere atomindustrien sin, enn å planlege nye investeringer. Årsakene er atomselskapenes høye kostnadsnivå. Mens den planlagte privatiseringen av British Nuclear Group (BNG), eieren av Sellafield-alegget, stadig utsettes, har det største atomselskapet, British Energy, vært på randen av konkurs siden 2002. Store statlige lån er det eneste som har holdt selskapet flytende de siste tre årene.

Regjeringen er lite lystne på å havne i samme situasjon med den statlige atomgiganten BNG. Derfor skal selskapet nå splittes opp i flere enheter, og virksomheten settes ut på anbud. Også dette har fått Sellafield-arbeiderne til å reagere. Årsaken er at utenlandske selskaper vil kunne overta virksomhet på Sellafield. Dette er noe blant annet norske Kværner har vist interesse for. I Aftenposten 17. januar sier en av Kværner-sjefene i England, Alan Cumming, at de gjerne påtar seg oppgaver med å håndtere deler av det radioaktivt avfall på Sellafield.

Photo: siemens.de

Men det er den kommersielle atomvirksomheten arbeiderne i BNG er mest bekymret for. Det gjelder behandling av brukt brensel for tyske og japanske selskaper, samt produksjon av plutoniumsbrensel, såkalt MOX. Dette er virksomhet amerikanske giganter som Bechtel Corporation og Lockheed Martin kunne tenke seg å være interessert i. Ifølge Bussiness Gazette skrev arbeiderenes representanter sist uke brev til handels- og industriminister Patricia Hewitt, der de ber om en avklaring når det gjelder framtiden til det omstridte anlegget.

Nye atomreaktorer på gang?
Midt oppe i den dramatiske økonomiske situasjonen lobber britisk atomindustri likevel hardt for å få bygge nye atomkraftverk. Fremdeles er 23 atomreaktorer i drift i Storbritannia, og til sammen står disse for omtrent 20 prosent av landets elektrisitetsproduksjon. Andelen er imidlertid synkende, og innen 2010 er 12 av reaktorene planlagt tatt ut av drift.

Men alt fokuset på oppryddingskostnader ser foreløpig ut til å ha tatt luften ut av denne atomballongen. Selv om døren fortsatt står på gløtt for nye atomkraftverk, har Blair-regjeringen i første omgang satt sin lit til en ambisiøs utbygging av fornybar energi.

I februar 2003 lanserte den britiske regjeringen et såkalt ”white paper” om energipolitikken. Der fastsatte de et mål om å redusere landets CO₂-utslipp med 60 prosent innen 2050. For å få dette til vil britene bygge ut minst 8000 Megawatt (MW) vindenergi innen 2010 og 1500 vindmøller planlegges offshore, mens 2000 vindmøller er planlagt på land. Dette tilsvarer omtrent 8 moderne atomreaktorer.

Om det eksisterer noen framtid for det nedslitte Sellafield-anlegget vil imidlertid tiden vise. 1. april begynner oppryddingsarbeidet, og det blir ingen aprilspøk.