– Nå er julenissen sint, sa en alvorlig Frederic Hauge i nissekostyme.
Bak ham, der på Trafalgar Square i London, klatret en gjeng Bellona-medarbeidere opp i den norske julegrana for å henge opp et stort banner: ”Stop Sellafield”. På bakken stod Bellonas styreleder, Olaf Brastad, og spilte ukulele. Aksjonistene hadde hatt sangøvelser på kontoret hjemme i Oslo før de dro.
– Vi er lei av at Sellafield forurenser kloden, fortsatte Hauge, mens aksjonen var i ferd med å bli en turistattraksjon. Japanske turister knipset bilder av seg selv sammen med de syngende julenissene.

Godt humør en hel dag
Daværende miljøvernminister Børge Brende humrer når han tenker tilbake på juletreaksjonen i 2001. Han mener at humor er et veldig undervurdert politisk virkemiddel.
– Det å klatre opp i julegrana i London var stort, rett og slett! Jeg tror aksjonen var veldig effektfull. Og den gjorde meg i godt humør en hel dag, sier Brende blidt, før han legger til:
– Det må sies at Bellona ikke alltid har gjort meg i særlig godt humør. Jeg glemmer ikke da Frederic Hauge krevde min avgang på selveste julaften i 2003. Han sa at Bondevik og jeg logret for oljeindustrien. Dét var ikke så morsomt.
Men i Sellafield-saken dro Bellona og Brende i samme retning. Næringsliv, miljøbevegelse, kystbefolkning og politiske myndigheter stod samlet i kampen mot utslippene av det radioaktive stoffet technetium (Tc-99). De engelske utslippene sørget for et uvanlig kystopprør i Norge, der alle for en gangs skyld var enige.

Paradokset

Gjenvinningsanlegget i Sellafield i Storbritannia har behandlet radioaktivt avfall i mange tiår, og sørget for omfattende forurensning av havet. Den verste perioden var på 70-tallet, da utslippene var enorme. Men utslippene av Tc-99, som startet i 1994, var også svært problematiske.
– Det som var spesielt med Tc-99 var at stoffet ble oppkonsentrert i enkelte organismer, som hummer og tang. I tørket tangmel var konsentrasjonen veldig høy, og tangmel brukes blant annet til helsekost og medisinske produkter. Vi visste ikke helt hvor farlig det var, og ville være føre var, forteller kjernefysiker i Bellona, Nils Bøhmer.
I 1996 ble Tc-99 registrert langs norskekysten, og etter hvert fant man spor av atomavfallet helt oppe på Svalbard. Avfallet stammet fra gamle tanker inne på Sellafield-anlegget. Tankene var i elendig forfatning. Et statlig sikkerhetsorgan ville at tankene skulle tømmes innen 2007, men brydde seg ikke så mye om hvordan det ble gjort. Det beste alternativet så ut til å være lagring i et landdeponi, men et annet statlig sikkerhetsorgan var bare opptatt av at det kunne være fare for lekkasjer i framtida, og nektet å ta imot avfallet.
– Fordi man var redd for at avfallet kunne lekke ut om noen titusen år, så slapp man det bare rett ut med en gang! Et skikkelig paradoks. Disse sikkerhetsorganene klarte ikke å samarbeide og folk skyldte på hverandre, sier Bøhmer.

[picture1]Voldsomt vemodig
Mens enkelte nøyde seg med skrike høyt og protestere mot forurensningen, satte Bellona seg inn i saken og utredet årsaker og mulige løsninger. Bellona besøkte Sellafield et titalls ganger og knyttet mange kontakter. Etter hvert opparbeidet Bellona seg tillit hos det statlige selskapet British Nuclear Fuels (BNFL), som drev atomanlegget.
– Vi stod for den faglige debatten, og ble bindeleddet mellom nøkkelpersoner som visste at vi ikke var rabiate miljøvernere som kunne finne på rare ting. Vi fikk mye pepper for at vi gikk i dialog med industrien, men vi i Bellona liker å sette oss til forhandlingsbordet og diskutere, forklarer Bøhmer.
Ved havgapet i Lofoten satt kunstner Johs Røde og ble mer og mer engasjert i saken, og sammen med Per Kåre Holdal og Astrid Arnøy startet han grasrotbevegelsen Lofoten mot Sellafield (LmS). Med utgangspunkt i kunnskap de fikk fra Bellona arrangerte de en konferanse i Stamsund, der alt fra toppolitikere og fiskeriorganisasjoner til skoleelever stilte opp.
– Da Børge Brende gikk på talerstolen gikk fiskebåtene i ring utenfor kaia og blåste i sine signalhorn. Det var en voldsomt vemodig tone. Børge Brende ble aldeles begeistret og slapp manus, og han skjønte at han var et sted der folk virkelig brydde seg, forteller Røde.

Gjennombrudd
Vendepunktet i saken kom i april 2003, da Bellona og LmS holdt en konferanse i Sellafield, sammen eierne av anlegget, BNFL. Under konferansen ble det presentert en rekke gode argumenter for at det var praktisk mulig å teste ut en rensemetode, og Bellona la fram beregninger som slo beina under den britiske argumentasjonen mot å lagre på land.
– Britiske myndigheter hadde ikke noe annet valg enn å sette i gang renseforsøk, og disse viste en rensegrad på mer enn 95 prosent. I 2004 ble det bestemt at alt Tc-99 skulle renses og lagres på land, forteller tidligere fagmedarbeider i Bellona, Erik Martiniussen.
Ti år etter at uslippene ble startet – ti år med utredninger, diskusjon, forhandlinger, aksjoner, folkelig engasjement og politisk press – vant dermed miljøargumentene fram. Representanter fra BNFL og LmS, miljøvernministeren og Bellona møttes i Lofoten for å feire seieren, der en bredt smilende Røde kunne erklære at ”Together we did it!”.
Tankene som inneholdt Tc-99 er nå tomme. Men fortsatt siver det noe radioaktivt avfall ut fra anlegget i Sellafield, og Bellona krever at alt avfall blir ryddet opp og sikret raskest mulig. Vi følger med.

Artikkelen er hentet fra Bellonas 20-års magasin – "20 år i kamp for miljøet". Hele agasinet kan lastes ned ved å trykke på linken til høyre på siden.