Atomulykker og radioaktivt avfall

De tre mest alvorlige ulykkene som har medført store utslipp av radioaktivitet er:

Windscale (1957, England)
Reaktoren ved Windscale-anlegget var en grafitt-moderert og luftkjølt reaktor som brukte naturlig uran som brensel for å produsere våpenplutonium. Ved Windscale-ulykken i 1957 var det en ukontrollert energiutløsning i kjernen som førte til at grafitten tok fyr. Brannen, som varte i nesten tre døgn, førte til at store mengder radioaktive stoffer ble spredt over et stort område. Melk fra kuer i området ble forbudt solgt på grunn av høyt innhold av radioaktivt jod. I følge engelske myndigheter førte ulykken til 33 dødsfall og 260 tilfeller av strupekreft.

Three Mile Island (1979, USA)
Ulykken med reaktoren på Three Mile Island var den første store ulykken ved et sivilt kjernekraftverk. Som følge av at dampgeneratoren ikke fikk tilstrekkelig tilførsel av vann, og at en ventil var stengt ved en feiltakelse, ble det slutt på damptilførselen. Trykk og temperatur i primærkretsen økte. Trykket førte til at en ventil ble utløst, og radioaktivt kjølevann slapp ut til omgivelsene via kraftverkets ventilasjonssystem. Det var for lite kjølevann igjen i reaktoren, noe som førte til store skader på reaktorkjernen. Ulykken førte til at USA revurderte sitt daværende ambisiøse kjernekraftprogram.

Tsjernobyl (1986, Ukraina, tidligere USSR)
Tsjernobyl-ulykken er den alvorligste kjernekraft-ulykken hittil og skjedde som følge av et ulykksalig eksperiment. Operatørene ved kraftverket ville finne ut hvor mye man kunne utnytte tregheten i turbinene til å produsere strøm etter at reaktoren var stengt av. I denne forbindelsen ble blant annet de automatiske nødstopp-innretningene til reaktoren satt ut av drift. Reaktoren var av RBMK-typen, en vannkjølt og grafittmoderert reaktor som ble utviklet i det tidligere Sovjetunionen.

På grunn av eksperimentet økte energi-produksjonen i reaktorkjernen dramatisk i løpet av et meget kort tidsrom, og resultatet var en dampeksplosjon inne i selve reaktorkjernen. Eksplosjonen førte til at deler av reaktorbrenselet ble slengt ut gjennom taket på reaktoren. Grafitten i kjernen fikk tilgang på oksygen, og en kraftig brann utviklet seg. Brannen varte i flere dager før den kom under kontroll.

Ulykken førte til at radioaktive stoffer ble spredt over stor deler av verden. Det meste av nedfallet kom i de nærliggende regionene, men også i deler av Vest-Europa ble det registrert høye verdier av radioaktive stoffer, i hovedsak cesium. Befolkningen i en omkrets på 30 km rundt reaktoren ble evakuert. Totalt dreide dette seg om rundt 135 000 mennesker, og det er tvilsomt om disse noen gang kan flytte tilbake til sine hjem.

I følge offisielle kilder døde 31 mennesker kort tid etter ulykken som direkte følge av strålingen. De aller fleste av disse var brannmenn som jobbet med å få kontroll over brannen. Det er beregnet at minst 8000 mennesker i det tidligere Sovjetunionen vil dø som følge av kreft som skyldes ulykken i de neste 40 årene. For resten av Europa er dette antallet beregnet til rundt 1000.

I en EU-rapport er det dokumentert en klar økning i antall tilfeller av strupekreft blant barn i Tsjernobyl-området.

«Kinasyndromet»
I forbindelse med mulige kjernekraftulykker kan man ofte høre om det såkalte «Kinasyndromet». Uttrykket referer til en tenkt reaktor hvor både det ordinære og nødkjølesystemet svikter. Som følge av at all kjøling er borte vil reaktorkjernen bli så varm at den smelter gjennom gulvet i reaktorhallen og videre ned i grunnen. Navnet spiller på forestillingen om at den løpske reaktorkjernen vil smelte seg gjennom alle hindringer – for eksempel tvers igjennom jorda og havne i Kina. I praksis er det mest trolig at den vil stoppe etter noen ti-talls meter, siden jorden vil føre bort varmen.

Radioaktivt avfall
Drift av kjernekraftverk fører til at det produseres store mengder radioaktivt avfall. Klær til arbeiderne ved verket blir forurenset, kjølevannet til reaktoren, filtermassen som filtrerer kjølevannet og ikke minst det bestrålte brenselet utgjør et stort avfallsproblem. I det brukte brenselet vil det være store mengder radioaktive stoffer som har en lang halveringstid (begrepet beskriver hvor lang tid det vil gå før halvparten av et radioaktivt stoff er omdannet). For eksempel har plutonium (239Pu) en halveringstid på 24 400 år. De lange halveringstidene på de radioaktive stoffene i det bestrålte brenselet gjør at lagringen må være forsvarlig i et tidsperspektiv på flere titalls tusenår. Det er ennå ikke et eneste land i verden som har et permanent lager for brukt brensel. I Norge står flesteparten av de bestrålte brenselselementene fra forskningsreaktorene våre i to betongbunkere i Kjeller og Halden.

Når det gjelder det lav- og middelaktive avfallet (se faktaboks) som produseres ved drift av kjernekraftanlegg er det utviklet flere løsninger på lagerproblemet. I Norge har man i tidligere tider bare gravd ned tønnene med avfallet i bakken. Man har i den senere tid tatt til fornuften, og tønnene med det avfallet som produseres nå er plassert midlertidig i lagerbygninger på Kjeller. Dette avfallet skal plasseres i det kombinerte lageret og deponiet for lav- og mellomaktivt radioaktivt avfall som er bygget i Himdalen.

IAEA
Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) ble dannet i 1957 som en uavhengig, internasjonal organisasjon innen FN-systemet. Hovedkvarteret ligger i Wien. IAEA organiserer mer enn hundre medlemsstater. Formålet er å promotere fredelig bruk av atomenergi. Samtidig skal byrået prøve å forhindre spredning av nukleært materiale til militært bruk.

Bellona

info@bellona.no