I 2006 ble nordmenn introdusert for den særnorske løsningen på verdens klima- og energiutfordringer: thorium. Ved hjelp av et enkelt regnestykke fikk vi vite at pengemaskinen som skjulte seg under jorda i Telemark, var mer verdt enn Norges oljerikdom og dermed en soleklar arvtaker til den norske oljeindustrien. Med 15 prosent av verdens påviste thoriumforekomster var logikken som følgende: Norge må bruke sine oljepenger til å utvikle og bygge en ny type atomreaktor (som ikke finnes) for å utnytte disse ressursene.

I klondike-rushet som fulgte var det flere ting man glemte å si noe om, eller snarere valgte å ikke si noe om. Thorium kan ikke spaltes, og man trenger derfor til dels store mengder høyanriket uran eller plutonium for å holde kjedereaksjonen i gang. Dette vil blant annet føre til at det brukte brenselet fra en thoriumreaktor vil inneholde store mengder langlivet radioaktivt avfall.

En utstrakt bruk av thorium vil nødvendigvis føre til omfattende internasjonal transport av radioaktive stoffer, med alle de miljø og sikkerhetsutfordringene det medfører. Det er dessverre ikke store mengder med høyanriket uran eller plutonium som skal til for å produsere et atomvåpen.

Men kanskje viktigst: Man glemte å sjekke om det faktisk var mulig å utvinne det norske ”gullet”. Ifølge Norsk Geologisk Undersøkelse (NGU) har thoriumforekomstene i Norge en konsentrasjon på 0,2 prosent. Sammenlignet med andre internasjonale thoriumforekomster, vil det bli svindyrt å utvinne det norske thoriumet, og derfor konkluderer NGU med at norsk thoriumproduksjon ikke er realistisk.

Med dette er grunnlaget for den norske thoriumdebatten, som har vart i nesten to år, borte. Det finnes ingen mirakelkur på klimaproblemet. Klimaløsningene må basere seg på energieffektivisering, fornybar energi og CO₂-håndtering.

Denne kommentaren ble også publisert i Aftenposten 5. februar 2007.