Atomkraft i Frankrike

1. Energibruk

Om vi ser på andelen atomkraft i strømforsyningen, er Frankrike verdens suverent største atomkraftland: Denne energikilden sto i 2008 for hele 77,1 prosent av den franske strømproduksjonen. Til sammenlikning er det tilsvarende tallet i Ukraina, land nummer to på lista, 46,7 prosent[1].

Den totale produksjonen i Frankrike var det samme året 439 TWh,[picture1 large] noe som utgjør 16,1 prosent av verdens totale atomkraftproduksjon. Med det er Frankrike nummer to i verden, bare slått av USA[2].

2. Frankrikes atomkraftverk

Frankrike har i dag 58 atomreaktorer, med en total kapasitet på 63.130 MW. De første åtte var såkalte gasskjølte reaktorer – reaktorer der det ble brukt grafitt til nøytronmoderering og karbondioksid til kjøling. Denne modellen er i dag utrangert, og alle reaktorene som er i drift i landet i dag, er såkalte trykkvannsreaktorer (PWR). I disse skjer kjølingen og nøytronmodereringen ved hjelp av vann under høyt trykk[3].

Hele 43 av de 58 reaktorene ble satt i drift på 1980-tallet.

Dette er reaktorene som er operasjonelle i dag[4]:

Reaktor Kapasitet (MW) I kommersiell drift fra:
Blayais 1-4 910 12/81, 2/83, 11/83, 10/83
Bugey 2-3 910 3/79, 3/79
Bugey 4-5 880 7/79-1/80
Chinon B 1-4 905 2/84, 8/84, 3/87, 4/88
Cruas 1-4 915 4/84, 4/85, 9/84, 2/85
Dampierre 1-4 890 9/80, 2/81, 5/81, 11/81
Fessenheim 1-2 880 12/77, 3/78
Gravelines B 1-4 910 11/80, 12/80, 6/81, 10/81
Gravelines C 5-6 910 1/85, 10/85
Saint-Laurent B 1-2 915 8/83, 8/83
Tricastin 1-4 915 12/80, 12/80, 5/81, 11/81
Belleville 1 & 2 1310 6/88, 1/89
Cattenom 1-4 1300 4/87, 2/88, 2/91, 1/92
Flamanville 1-2 1330 12/86, 3/87
Golfech 1-2 1310 2/91, 3/94
Nogent s/Seine 1-2 1310 2/88, 5/89
Paluel 1-4 1330 12/85, 12/85, 2/86, 6/86
Penly 1-2 1330 12/90, 11/92
Saint-Alban 1-2 1335 5/86, 3/87
Chooz B 1-2 1500 12/96, 1999
Civaux 1-2 1495 1999, 2000

Totalt (58 reaktorer)
63.130  

3. Atomkraft i fransk politikk

I 1974, året etter oljekrisa, ble det vedtatt å styrke atomsektoren i Frankrike kraftig. Dette var den såkalte Messmer-planen, oppkalt etter den daværende statsministeren Philippe Messmer. Satsningen medførte en voldsom vekst i antallet atomkraftverk de neste 15 årene.

Om vi sammenlikner med for eksempel Tyskland, har ikke motstanden mot atomkraft vært særlig sterk i Frankrike, og temaet har ikke vært gjenstand for folkeavstemninger, som i Sverige og Finland.

4. Utviklingsplaner og målsetninger

I 2005 ble den franske energiloven vedtatt. Denne legger et rammeverk for den nasjonale energipolitikken. Fornybar energi blir betonet, og diversifisering av energiforsyningen er ett av de fire definerte tiltakene for å nå lovens hovedmål[5]. Atomkraftens rolle slås fast som en viktig energikilde også i fremtiden[6]. Begrunnelsen er at atomkraften skal bidra til forsyningssikkerhet, uavhengighet på energifeltet, konkurransedyktighet og kamp mot klimaendringer[7].

I dette dokumentet er imidlertid ikke satt noen konkrete mål for hvor stor andel atomkraften skal ha i fremtiden, mens slike kvantifiserte målsetninger er satt for både fornybar energi og for energiintensitet[8].

Nye reaktorer

Til tross for det høye antallet reaktorer i drift, har Frankrike bare to reaktorer under bygging eller planlegging. Flamanville 3, som har vært under konstruksjon siden 2007, skulle i utgangspunktet kobles til nettet fra og med 2012, men dette er nå skjøvet to år ut i tid[9].

Etter planen skal Penly atomkraftverk bli neste sted som får en ny reaktor. Både denne og Flamanville 3 er såkalte EPR-reaktorer – European Pressurized Reactor. Den første av denne typen, Olkiluoto 3, bygges i dag i Finland. Disse tilhører den såkalte tredje generasjonen reaktorer. Støtte til fransk atomindustri til videreutvikling av disse reaktorene er slått fast i den nasjonale energiloven[10].

I 2005 la energiselskapet EdF – eieren av alle Frankrikes tjue atomkraftverk – fram planer om en gradvis utskiftning av landets reaktorer: Fra 2020 skal man med en takt tilsvarende én 1650 megawatts reaktor årlig gjennomføre en gjennomgående fornyelse. Alle de nye reaktorene skal etter planen være av EPR-typen[11].

Klimamål og atomkraft

Ifølge avtalen som fordeler EU-områdets Kyoto-forpliktelser, skal Frankrike ha uendrede klimagassutslipp i perioden 2008–2012 sammenliknet med 1990-nivået[12]. Det er et langt mindre strengt krav enn gjennomsnittet for EU-landene, siden det såkalte EU-15-området til sammen skal kutte sine utslipp med 8 prosent i den samme perioden[13]. Bakgrunnen for dette er Frankrikes høye andel atomkraft i strømproduksjonen, noe som gjør at potensialet for reduksjoner i energisektoren blir mindre enn om man hadde en høyere fossilandel. Til tross for den lite ambisiøse Kyoto-forpliktelsen var franskmennenes nivå allerede i 2008 hele 6,5 prosent under utslippene i 1990[14].

I tillegg til Kyoto-forpliktelsene har Frankrike i landets klimaplan fra 2004 vedtatt en målsetning om en reduksjon på 75 prosent innen midten av århundret – noe som tilsvarer en nedgang på omkring tre prosent årlig[15]. Et annet og nyere nasjonalt klimamål er å innen 2020 oppnå et kutt på 23 prosent med 1990 som basisår[16]. I den nasjonale energiloven fra 2005 blir det slått fast at kamp mot klimaendringer er en av årsakene til at atomkraften skal fortsette å ha en sentral plass i energiforsyningen i landet[17].

5. Forskning og utvikling

I 2008 støttet Frankrike forskning på og utvikling av atomkraft med 482 millioner euro (målt i 2009-kurs). Blant de fire største atomkraftlandene i Vest-Europa brukte Frankrike med det suverent mest: Tyskland støttet forskning og utvikling med 158 millioner, Storbritannia 43,6 millioner og Sverige 5,7 millioner euro. I OECD-området var bare USA med sine 704 og Japan med 2018,6 millioner euro større på forskning i 2008[18].

6.Avfall

Den sentrale loven for regulering av atomavfall er avfallsbehandlingsloven The Waste Management Act fra 1996, som senere har blitt oppdatert i og med at The Planning Act ble vedtatt i 2006. Gjennom den førstnevnte ble The National Radioactive Waste Management Agency (ANDRA) gitt ansvar for alt radioaktivt avfall som blir produsert i Frankrike. Det er en offentlig instans underlagt miljøverndepartementet (eller, helt presist, departementet for økologi, energi, bærekraftig utvikling og havet) og forskningsdepartementet[19].

Sluttlagring

ANDRA er også ansvarlig for arbeidet med å få i stand et sluttdeponi i dype geologiske formasjoner for høy- og mellomaktivt, langlivet avfall. At dette skulle er den foretrukne løsningen, ble slått fast i The Planning Act. Deponiet skal etter planen søke om lisens til bygging allerede i 2014 og tas i bruk i 2025. Et område nær den vesle byen Bure, en liten by nordøst i Frankrike, er pekt ut som sannsynlig lokalisering på grunn av gode geologiske forhold. Deponiet skal bygges i leire, og vil ligge i samme område som ANDRAs viktigste undergrunns-forskningssenter for avfallshåndtering[20].

Før den eksakte plasseringen av deponiet blir bestemt, skal et område på 30 kvadratkilometer undersøkes ytterligere mellom 2010 og 2012. I denne perioden skal ulike alternative bygningsløsninger utredes, før man i 2013 regner med å kunne sende et forslag ut på høring[21].

At Bure er det beste stedet for sluttdeponi, støttes også av en rapport fra Commission Nationale d’Evalution (CNE).

Finansieringen av sluttdeponiet og andre former for avfallshåntering skjer, som i en rekke andre land, ved at en viss sum per produserte enhet strøm settes av. Til forskjell fra for eksempel i Sverige er det selskapene selv som sitter på disse midlene, ikke et sentralt fond. EdF setter av 0,14 cent per kilowattime, og hadde i 2004 lagt seg opp 13,4 milliarder euro – 9,6 til reprosessering og dekommisjonering og 3,8 til sluttdeponering av høyaktivt og langlivet avfall[22].

Reprosessering

Når atombrensel brukes, vil utbrenningen aldri være fullstendig: I det brukte brenselet er det nok spaltbart materiale – uran og plutonium – igjen til å lage nytt brensel. I prosessen som kalles reprosessering blir spaltningsprodukter skilt ut, og av det gjenværende uranet og plutoniumet blir det produsert nytt brensel.

Helt fra starten på sitt sivile atomprogram har Frankrike satset på reprosessering som en del av behandlingen av det brukte brenselet. Det foregår ved La Hague-verket nord i landet, som eies av Areva. Med sine to anlegg, UP2-800 og UP3, har det en kapasitet på 1700 tonn per år. Til sammenlikning kan anleggene THORP og B205 ved Sellafield behandle henholdsvis 900 og 1500, mens Russlands anlegg i Mayak har mulighet til å behandle 400 tonn årlig[23].

UP2 ble tatt i bruk i 1966, og reprosesserte i starten brukt brensel fra Frankrikes gasskjølte reaktorer – en modell som kan bruke naturlig og ikke anriket uran som brensel. Etter at landet vedtok å bygge en rekke lettvannsreaktorer, ble anleggene UP2-800 og UP3 kommisjonert i henholdsvis 1990 og 1994. Årsaken er at lettvannsreaktorene bruker anriket uran, og det trenger spesielt tilpassede reprosesseringsanlegg[24].

Hele kapasiteten blir imidlertid ikke utnyttet: I 2009 reprosesserte Areva 929 tonn. Siden oppstarten i 1966 har til sammen 25.000 tonn blitt behandlet[25]. Arevas målsetning er å utnytte hele kapasiteten på 1500 tonn årlig innen 2015[26].

Ikke bare innenlandsk brukt brensel blir behandlet ved La Hague: 58 prosent av det som frem til 2008 var blitt reprosessert, kom fra selskaper i Frankrike, mens 23 prosent kom fra tyske, 12 prosent fra japanske og de resterende syv prosentene kom fra belgiske, sveitsiske og nederlandske selskaper[27].

Etter reprosesseringen blir det høyradioaktive restproduktet omdannet til fast form gjennom såkalt vitrifisering. Når det brukte brenselet kommer fra andre land, skal det sendes tilbake dit det kom fra. I 1995 returnerte Frankrike sin første last med vitrifisert, høyradioaktivt avfall – og Japan var mottakerlandet[28].

Hvert år reprosesserer EdF mindre brukt brensel enn det selskapet faktisk genererer: Frem til 2010 har det sendt 850 av 1200 mulige tonn til denne behandlingen. Dette medfører at beholdningen av brukt brensel vokser jevnt.

Plutoniumet som trekkes ut under reprosesseringen ved La Hague, sendes til en Melox-anlegget ved Marcoule der man lager MOX-brensel av det. 20 av EdFs reaktorer bruker dette brenselet[29].

En ny avtale på reprosesseringsfeltet ble inngått i 2008 mellom Areva og EdF. Der ble det slått fast at EdF helt fram til 2040 skal la Areva reprosessere sitt brukte brensel.

Dagens og fremtidens avfallsbeholdning

Totalt hadde Frankrike 1,15 millioner kubikkmeter radioaktivt avfall per desember 2007. Av dette var 2293 kubikk høyradioaktivt materiale, 41.757 mellomradioaktivt og langlivet, og 82.536 lavaktivt og langlivet. Siden Frankrike reprosesserer sitt brukte brensel, blir det totale avfallsvolumet langt mindre enn om det ikke ble gjenbrukt.

ANDRA har gjort beregninger for hvordan avfallsbeholdningen vil utvikle seg frem til 2020 og 2030. Utgangspunktet er et scenario der man forutsetter at produksjonen av atomkraft fortsetter, og at det brukte brenselet i all hovedsak blir reprosessert. Antallet reaktorer i bruk er satt til 59 – de 58 som i dag er bruk pluss den nevnte Flamanville-3, som er under bygging. Alle reaktorene er i bruk i 40 år, og da erstattes de av nye. Med disse forutsetningene mener ANDRA at beholdningen av høyradioaktivt avfall vil være henholdsvis 3679 og 5060 kubikk i 2020 og 2030. For langlivet, mellomaktivt avfall er tallene 46.979 og 51.009 og for langlivet lavaktivt avfall 114.592 og 151.862[30].

7. Dekommisjonering

Til sammen tretten forsknings- og atomkraftreaktorer er under dekommisjonering i Frankrike. Dessuten skal UP1 ved Marcoule – landets første reprosesseringsanlegg – dekommisjoneres etter at det ble nedlagt i 1997. Kostnadene for opprydningen etter UP1 er beregnet til 5,6 milliarder euro[31].

8. Sikkerhet

Frankrike har hatt to episoder som klassifisert som en nivå 4-hendelser på Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) sin International Nuclear Event Scale (INES). Den første skjedde i 1969 på den gasskjølte, grafittmodererte Laurent A1-reaktoren, da omkring 50 kilo brensel smeltet. Den andre skjedde på Laurent A2-reaktoren elleve år senere, i 1980, da temperaturen i grafitten steg kraftig. Ulykkesreaktorene ble tatt ut av drift i henholdsvis 1990 og 1992[32].

Fra det offentliges side er reguleringsmyndigheten for sikkerhet og beskyttelse mot radioaktiv forurensning lagt til Nuclear Safety Authority (ASN). ASN rapporterer til tre departementer: Miljøvern-, industri- og helsedepartementet[33].

9. Sosial aksept for atomkraft

I en undersøkelse publisert av EU-kommisjonen våren 2007 ønsket bare syv prosent av de spurte i Frankrike å øke atomkraftens andel av energiproduksjonen (se tabellen under). 49 prosent ønsket en relativ nedgang for denne energikilden, mens 39 prosent ville beholde dagens nivå. Sammenliknet med de andre store atomkraftlandene i EU-området er franskmennene faktisk mest negative – sammen med Tyskland, der anti-atomkraftbevegelsen tradisjonelt har satt større politiske spor etter seg. Resultatene fra Tyskland er, som vi ser, nærmest identiske med Frankrikes. I Sverige og Storbritannia er befolkningene markant mer positive.

Øke atomkraftandel Ingen endring Senke atomkraftandel
Frankrike 7 39 49
Tyskland 7 39 50
Storbritannia 17 36 36
Sverige 27 32 3

Alle tall er prosent av de spurte, og er hentet fra EU-kommisjonen 2007, s. 14.

Følgende data tyder på at den franske befolkningen i denne undersøkelsen er skeptiske til atomkraft sammenliknet ikke bare med både briter og svensker, men også tyskere: Når respondentene ble forelagt spørsmålet “når du tenker på kjernekraft, hva er din første tanke?”, og svaralternativene er ”fordelene med kjernekraft overgår risikoen som følger med” og ”risikoen overgår fordelene”, svarer 33 prosent av franskmennene det første alternativet, mens 56 prosent velger det andre[34]. Ingen av de tre andre landene har så mange som tror ulempene er større enn fordelene.

Hele 56 prosent av franskmennene svarte samme sted ja når de ble spurt om de tror man kan erstatte EU-landenes atomkraft med fornybare energikilder og energisparing – en høyere andel enn i noen av de fire største atomkraftlandene i EU-området. 37 prosent svarte nei, og her hadde britene en lavere andel[35]. Like fullt: Dette er interessante funn når vi vet at hele 77,8 prosent av landets strøm samme år kom fra atomkraft. Spørsmålet handlet riktignok om hele EU-områdets atomkraftforsyning, men det er ikke urimelig å anta at respondentene lot seg påvirke av hvor dominerende atomkraften er i hjemlandet.

En annen undersøkelse fra EU-kommisjonen, publisert i 2008, forteller at 52 prosent av franskmennene svarte enten ”fullstendig for” eller ”’fairly’ for” overfor atomkraft (her kunne man også velge alternativene ”fullstendig imot” og ”’fairly’ imot”). Da spørsmålet ble stilt i en liknende undersøkelse tre år tidligere var den totale for-andelen også 52 prosent. Det typiske trekket for befolkningene i EU-området i denne perioden var økende atomkraft-støtte – i noen land over 10 prosentpoengs oppgang[36].

Frankrike er ikke blant landene der det har dukket opp en seriøs debatt om atomkraften i kjølvannet av ulykken ved Fukushima Daiichi-kraftverket i Japan. Flere meningsmålinger etterlater likevel et inntrykk av at franskmennene er splittet i spørsmålet. I en undersøkelse utført for energiselskapet EdF 15. og 16. mars 2011, altså fire og fem dager etter Fukushima-ulykken, svarte 55 prosent av de spurte de ikke støttet partiet De Grønnes krav om nedleggelse av atomkraftverkene. 42 prosent var for forslaget[37].

Et liknende inntrykk gis av en undersøkelse utført i en rekke land i mai 2011, på oppdrag fra den japanske storavisen Asahi Shimbun. På spørsmål om hva respondentene mener bør gjøres med atomkraft i hjemlandet, sier 11 prosent av franskmennene at man burde stoppe den, 38 prosent vil redusere, mens 42 prosent vil beholde dagens nivå og 8 vil bygge den ut[38].

I en verdensomfattende undersøkelse utført av Gallup International i tidsrommet 21. mars til 10. april 2011, er en liten overvekt av franskmennene positive. På spørsmål om respondentens mening i dag om atomkraft som en av måtene å skaffe elektrisitet til verden, med alternativene “sterkt for”, “i noen grad for”, “i noen grad mot” og “sterkt imot”, svarte 11 prosent av franskmennene at de var sterkt imot. 30 prosent svarte “noe mot”, mens til sammen 58 prosent fordelte seg på de to for-alternativene[39].

10.Fremtidsscenarioer

Franrike er blant de europeiske atomkraftlandene som har hatt holdt den stødigste kursen i atompolitikken.

World Nuclear Association (WNA) har i ”Nuclear Century Outlook” gjort overslag over hvordan atomkraftproduksjonen vil utvikle seg i vårt århundre. Tallene herfra må tas med en klype salt ettersom usikkerheten blir stor når endringer over så store tidsrom skal vurderes. WNA er generelt optimistiske på vegne av atomkraften, men har ikke tro på en umiddelbar, kraftig vekst for atomkraft i Frankrike: Undersøkelsen anslår at man i 2030 vil ha en kapasitet på minimum 65 og maksimum 75 GW. I 2060 er mimimums- og maksimumsanslagene henholdsvis 80 og 110 GW[40]. Minimumsanslagene i både 2030 og 2060 innebærer bare en mindre endring fra dagens kapasitet på 63 GW.

En rekke faktorer vil være avgjørende for utviklingen av atomkraft i Frankrike på kortere og lengre sikt. Hvordan utviklingen er i arbeidet med sluttdeponering av brukt brensel og høyradioaktivt avfall, vil trolig bli tillagt stor vekt. Det gjelder ikke minst i befolkningen, som i den nevnte EU-kommisjonsundersøkelsen fra 2008 sterk støtte til å prioritere arbeidet for trygg lagring: 83 prosent sa seg fullstendig enig i at ”en løsning for høyradioaktivt avfall burde bli utviklet nå og ikke overlatt til kommende generasjoner.”[41]

Tradisjonelt har ikke atomkraftmotstandere i Frankrike blitt sett på som en viktig faktor i i atomkraftpolitikken. Dataene fra kapittelet ”sosial aksept for atomkraft” forteller imidlertid at stemningen i den franske befolkningen faktisk er relativt negativ, samtidig som de har tro på muligheten til å erstatte atomkraft med fornybare energikilder.

 Etter ulykken ved Fukushima Daiichi-kraftverket i mars 2011 signaliserte flere regjeringer at de kan endre holdningen til atomkraft. Frankrikes var ikke en av disse. Det forventes imidlertid at ulykken vil påvirke folkeopinionen, noe som igjen kan medføre politiske endringer. Spørreundersøkelsene som er referert til i forrige kapittel, tyder ikke på at det har blitt skapt store forskyvninger i folkemeningen, selv om motstanden er betydelig.

Kilder (om ikke annet er oppgitt, er nettreferansene sist lest 24. juni 2011)

ANDRA 2011:
http://www.andra.fr/radioactive-waste/nuclear-engineer.htm

(lest 19. mai 2011)

Areva 2011:
http://www.areva.com/EN/operations-1182/waste-management-at-areva-la-hague.html

(lest 18. mai 2011)

Bodansky, David 2004: Nuclear energy: principles, practices, and prospects. Springer-Verlag, New York.

Directorate General for Energy and Climate 2010:
http://www.developpement-durable.gouv.fr/IMG/pdf/Plaquette_DGEC_GB.pdf

(lest 18. mai 2001)

ECOFYS 2006:
http://www.ecofys.com/com/publications/documents/EcofysPhaseIIFrenchcapTechnicalreport_FINAL_EN.doc-5.PDF

EU-kommisjonen 2007: Europeans and nuclear safety. Special eurobarometer 271.
http://ec.europa.eu/public_opinion/archives/ebs/ebs_271_en.pdf

EU-kommisjonen 2008: Attitudes towards radioactive waste. Special eurobarometer 297.
http://ec.europa.eu/public_opinion/archives/ebs/ebs_297_en.pdf

European Environmental Agency (EEA) 2011:
http://www.eea.europa.eu/themes/climate/ghg-country-profiles/tp-report-country-profiles/france-greenhouse-gas-profile-summary-1990-2020.pdf

(lest 12. mai 2011)

Gallup International 2011: Global Barometer of views on nuclear energy after Japan Earthquake:
http://www.gallup.com.pk/JapanSurvey2011/Volume%203%20_Japan%20Survey_.pdf

IEA 2008:
http://www.iea.org/stats/pdf_graphs/FRTPESPI.pdf

IEA 2010:
http://www.iea.org/textbase/nppdf/free/2010/key_stats_2010.pdf

IEA 2011:
http://www.iea.org/textbase/pm/?mode=pm&id=2335&action=detail

IEA 2011 (2), R&D Statistics:
http://www.iea.org/stats/rd.asp
,
(sist lest 19. mai 2010)

Legifrance 2005:
http://www.legifrance.gouv.fr/affichTexte.do?cidTexte=JORFTEXT000000813253&dateTexte
=

Statens Strålevern 2011:
http://www.nrpa.no/eway/default.aspx?pid=239&trg=Center_6304&LeftMiddle_6254=6262:0:15,4832:1:0:0:::0:0&CenterAndRight_6254=6304:0:15,4852&Center_6304=6312:80103::0:6321:3:::0:0

United Nations Framework Convention on Climate Change (UNFCC) 2011:
http://unfccc.int/kyoto_protocol/items/3145.php

World Nuclear Association 2011:
http://www.world-nuclear.org/info/inf40.html

World Nuclear Association 2011 (2):
http://www.world-nuclear.org/outlook/nuclear_century_outlook.html

World Nuclear Association (WNA) 2011 (3):
http://www.world-nuclear.org/info/inf04.html

Asahi Shimbun 2011:
http://www.asahi.com/english/TKY201106090179.html

(lest 15. juni 2011)

Reuters 2011:
http://us.mobile.reuters.com/article/environmentNews/idUSTRE72K2VI20110321

(lest 15. juni 2011)


[1] IEA 2010 s. 17

[2] IEA 2010 s. 17

[3] Statens Strålevern 2011

[4] Alle tall og fakta fra WNA 2011

[5] Legifrance 2005

[6] IEA 2011

[7] Legifrance 2005

[8] IEA 2011

[9] WNA 2011

[10] Legifrance 2005

[11] WNA 2011

[12] EEA 2011

[13] UNFCC 2011

[14] EEA 2011

[15] ECOFYS 2006

[16] Directorate General for Energy and Climate 2010, s. 5

[17] Legifrance 2005

[18] IEA 2011 (2)

[19] ANDRA 2011

[20] WNA 2011

[21] ANDRA 2009, s. 222

[22] WNA 2011

[23] WNA 2011 (3)

[24] ANDRA 2009 s. 202, Bodansky 2004 s. 217

[25] Areva 2011

[26] WNA 2011

[27] ANDRA 2009, s. 202

[28] Areva 2011

[29] WNA 2011

[30] ANDRA 2009, s. 73

[31] WNA 2011

[32] WNA 2011

[33] WNA 2011

[34] EU-kommisjonen 2007, s. 18

[35] EU-kommisjonen 2007, s. 11

[36] EU-kommisjonen 2008, Special Eurobarometer 297, s. 8

[37] Reuters 2011

[38] Asahi Shimbun 2011

[39] Gallup International 2011

[40] WNA 2011 (2)

[41] EU-kommisjonen 2008, Special Eurobarometer 297, s. 26

Bellona

info@bellona.no