I dag er det generelt stor mistillit til sikkerheten på atomkraftverk. Som Tsjernobyl-ulykken i sin tid, fikk Fukushima-ulykken en rekke land å revurdere sin holdning til atomkraften. Det har ikke vært bygget nye atomkraftverk i USA de siste 20 årene, som følge blant annet av Tsjernobyl-ulykken. Nå har Tyskland, Sveits, Belgia og Italia bestemt seg for å gravlegge sine atomkraftverk. I post-Fukushima Japan tas den siste av landets 54 atomreaktorer ut av drift den 6. mai. Det er usikkert hvor mange av disse reaktorene, om noen, som vil bli tatt i bruk igjen.

Verdens finansmarkeder har også reagert negativt på atomkraft. Det italienske selskapet UniCredit har besluttet å stanse finansiering av bygging av reaktor nummer tre og fire ved Mochovce i Slovakia. De europeiske energigiganter RWE og E. On har erklært at de ikke blir med på å bygge nye atomkraftverk i Storbritannia. Tyske Siemens har vedtatt at de ikke lenger skal være en del av atomkraftmarkedet. Atomenergi klarer ikke med andre ord ikke å overleve i en markedsøkonomi, men er avhengig av statelig økonomisk støtte for å overleve.

I dag er atomkraftverk attraktive for to grupper stater: Stater med voluminøs økonomi i utvikling (Kina og India) eller land som ønsker ny atomteknologi for eksempel land i Midt-Østen og Asia.  Rosatom, organisasjonen som er ansvarlig for atomindustri i Russland, innrømmer at nye atomkraftverk som de bygger ved grenser til andre land (Baltic og Kola atomkraftverk) ikke har noe med økonomi eller energibehov å gjøre, men med geopolitiske målsetninger.

I Europa er det Russland som fremdeles har en stor tro på atomkraft. I 2012 er det 33 atomreaktorer i drift i Russland. 18, altså over halvparten av disse, har mer eller mindre automatisk fått sin levetid forlenget med 10 til 15 år. 11 av disse reaktorene er beryktet for sin ulykkesrisiko og er av såkalt Tsjernobyl type (RBMK-1000), som er. Russland fører en politikk som forutsetter økning av atomandel i strømforsyningen ved å forlenge levetiden av gamle atomkraftverk. Dette gjelder også Kola og Leningrad atomkraftverk. Selv om atommyndigheter i Russland påstår at driften av atomkraftverk er sikker, er det ingen som kan gi 100 % garanti, noe både Tsjernobyl- og Fukushima-ulykken er skremmende eksempler på. I tillegg kommer utfordringer knyttet til lagring av det radioaktive avfall fra atomkraftverkene.

Fukushimaulykken viste hvor viktig det er at reaktorer er bygget med en ekstra sikkerhetssinneslutting av betong. En slik bidro i stor grad til å redusere de radioaktive utslippene fra Fukushima. Ingen av de russiske reaktorene som har fått forlenget sin levetid har en slik sikkerhetssinneslutting. Alle atomkraftverk i Russland har store midlertidige lagre for brukt atombrensel ved siden av reaktorene. Fukushima har vist at slike lager like ved atomkraftverkene utgjør en stor tilleggs risiko.

Dagens sikkerhetsproblemer ved russiske atomkraftverk ligger ikke bare i teknologiske aspekter ved driften av atomkraftverkene. I Russland er korrupsjon utbredt og forakten for lover og regler er stor, noe som er fører til en dårlig sikkerhetskultur blant arbeiderne ved russiske atomkraftverk. For eksempel ble 15 ledere i atomindustrien sparket på grunn av korrupsjonsmistanke i 2011, noe som antagelig bare er toppen av isfjellet. Korrupsjon og forakt for sikkerhetsstandarder førte for eksempel til at en ny reaktorbygning kollapset ved den nye Leningrad atomkraftverk-2 i 2011.

Tsjernobyl og Fukushima har demonstrert at det ikke er mulig å modellere alle mulige ulykkescenarier, og derfor umulig å utarbeide en handlingsplan i tilfelle en ulykke skjer. Selv om ulykker ved atomkraftverk er sjelden, er konsekvensene enorme og vi har veldig begrenset kunnskap om langvarige konsekvenser.

Tsjernobyl- og Fukushima-ulykken har vist at atomkraft er sårbar. Atomkraft kan per dags dato ikke garantere fulle sikkerhet og økonomisk lønnsomhet. Derfor er det snart på tide at vi innser at atomkraft ikke tilhører fremtiden.

Alexander Nikitin