Etter at det nå synes klart at Stortinget kan komme til å vedta ett forslag om en såkalt halv utbygging av Øvre Otta, skal det her gis en kort oversikt over hvor langt vedtaket rekker og den videre behandlingen av saken.

Vedtakets rekkevidde
Til grunn for det forventede vedtaket ligger merknadene i innstillingen fra Stortingets Energi- og miljøkomite om kraftutbygging i Øvre Otta (Innst. S. nr. 200 for 1998-99).

Det forslaget som det kan bli flertall for viser i stor grad til et brev fra OED til komiteen 27. mai 1999. Her uttaler OED at den videre behandlingen av saken skal skje etter vassdragsloven §§ 104 til 106, og ikke etter vassdragsreguleringsloven § 2, 1. ledd, jf. § 8, 1. ledd. OED presiserer at utbyggerne ikke har søkt om halv utbygging og at Stortinget forutsettes å fastsette "hva som ikke skal utbygges" i stedet for å gå konkret inn på hvilken utbyggingsløsning som skal tillates. OED påpeker også at utbyggerne må tilpasse sitt (nye) prosjekt til den ramme Stortinget fastsetter, og at dette vil kunne skje ved søknad om planendring i forhold til den foreliggende konsesjonssøknaden. Ifølge OED må en planendringssøknad basert på Stortingets rammer "i utgangspunktet kunne konsesjonsbehandles på grunnlag av de allerede foretatte konsekvensutredninger. Om det eventuelt må foretas tilleggsutredninger må på vanlig måte vurderes av NVE." Det fremgår av Innst. S. nr. 200 at de nevnte forutsetningene også ligger til grunn for Stortingets vedtak.

• Stortinget har dermed avslått utbyggernes krav om overprøving av OEDs konsesjonsavslag hva angår utbygging på 1000 GWh, som ble lagt fram for Stortinget i St. meld. nr. 50 for 1997-98.
• Samtidig har Stortinget fastsatt en øvre ramme på 544 GWh for en eventuell framtidig utbygging, men som da må konsesjonsbehandles etter det lovverket som regulerer en vannkraftutbygging av den størrelsesorden og det omfang det nå er tale om.
• Uansett hvilket lovverk den reduserte utbyggingen behandles etter, kan konsesjon til redusert utbygging bare gis dersom fordelene ved tiltaket overstiger ulempene, jf. vassdragsloven § 106 nr. 1 og/eller vassdragsreguleringsloven § 8, 1. ledd.
• Dersom saken behandles etter vassdragsloven og ikke etter vassdragsreguleringsloven, fattes det endelige vedtaket (etter vassdragsloven) av Kongen i Statsråd (Regjeringen) uten at utbyggeren kan kreve at et eventuelt avslag blir brakt inn for Stortinget.
• Det forhold at Stortinget har behandlet en sak, fritar ikke konsesjonsmyndighetene fra å foreta de undersøkelser som loven krever og følge de saksbehandlingsreglene som gjelder. Dette ble fastslått av en enstemmig Høyesterett i Alta-dommen inntatt i Rt. 1982 s. 241 (på s. 262-263).
• En eventuell konklusjon om at fordelene med den reduserte utbyggingen overstiger ulempene, kan bare trekkes på grunnlag av forsvarlige utredninger knyttet til et slikt alternativ.
• Når omfanget av energiproduksjonen reduseres til det halve, vil fordelene med utbyggingen bli betydelig redusert. Dermed kommer som påpekt av Carl August Fleischer i et notat 27. mai 1999, "hele den grunnleggende vurdering av fordeler mot ulemper … i et annet lys".
• Dersom Regjeringen etter å ha vurdert utbyggingen innenfor Stortingets nye rammer for utbyggingen, mener at fordelene med den reduserte utbyggingen ikke overstiger ulempene, har den plikt til å avslå søknaden om halv utbygging.
• "Forutsetningen" fra Stortinget, jf. punkt 3 i komiteinnstillingen om at "Kongen i statsråd gir tillatelse til utbygging av Øvre Otta etter vassdragsloven i samsvar med begrensningen i punkt 2", vil i den grad den er ment å være bindende, dermed være basert på at Regjeringen ikke skal opptre i samsvar med lovens rammer. Slike instrukser har Stortinget ikke rettslig adgang til å gi.

Den videre saksbehandlingen
I det nevnte notatet 27. mai 1999 slår professor Fleischer fast at "hvis Stortinget går inn for halv utbygging kommer man ikke utenom at dette er en ny sak som krever ny behandling." Omfanget av den nye konsesjonsbehandlingen vil avhenge av "behovet for nærmere utredning – sett på bakgrunn av det som allerede foreligger, og den betydning endringene kan tenkes å få. Om nye konsekvensutredninger er nødvendig må også vurderes konkret". Omfanget av den videre saksbehandlingen vil også bero på hvilken konkret utbygging Opplandskraft eventuelt går inn for innenfor en redusert ramme. Det vil enten den videre saksbehandlingen skjer etter vassdragsloven eller etter vassdragsreguleringsloven være tale om en omfattende saksbehandling.

• Opplandskraft uttaler til Dagsavisen 28. mai 1999 at en er villig til å vurdere halv utbygging, men da ikke i form av en halvering av det omsøkte prosjektet, men i form av et helt nytt prosjekt og en annen løsning for kraftproduksjon. En ser dermed for seg et prosjekt som så langt ikke har vært berørt i saksbehandlingen. Dette innebærer at utredningsbehovet i forhold til det nye prosjektet er stort.
• I Aftenposten 4. juni 1999 sier ekspedisjonssjef Per Håkon Høisveen i OED at "en søknad om planendring innebærer mange av de samme saksbehandlingselementer som en konsesjonssøknad" og vil "innebære et løp med betydelig saksbehandling". Søknaden må på høring til berørte instanser og NVE må utarbeide en ny innstilling til departementet. Skulle NVE mene at det er behov for nye konsekvensutredninger som følge av en planendring vil også dette kreve adskillig tid sier Høisveen, som ikke tør si noe om hvor lang tid prosessen vil ta.
• Om det formelt sett er nødvendig at Opplandskraft leverer en ny søknad, eller om det er tilstrekkelig at en leverer søknad om planendring innenfor Stortingets nye rammer, er derfor neppe av særlig stort praktisk betydning for den videre saksgangen.
• Opplandskrafts uttalte ønske om at Stortinget treffer et vedtak som innebærer at de justerte planene ikke skal konsesjonsbehandles, og Opplands-representanten Torstein Rudihagens håp om at det skal bli en utbygging som ikke blir stoppet gjennom nye runder med konsesjonsbehandling (Dagsavisen 28. mai), vil derfor etter dette neppe bli oppfylt.