I tillegg til utbyggingen i Beiarnvassdraget ligger det planer om en utbygging i Melfjorden og i Bjellåga. Felles for prosjektene er at de vil ødelegge de siste urørte dalførene som leder inn i Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark. Verdien av vernet reduseres kraftig. Villmarksområdene skrumper inn og tilgjengeligheten til uberørt natur blir dårligere etter en utbygging.

Statkraft ønsker å produsere 184 GWh ved å regulere Tollåga og demme Ramskjellvatnet 7 meter opp og senke vannstanden vinterstid med totalt 40 meter. Ny el-kraft er det eneste argumentet for å bygge ut, men kraftmengdene er så små at de på ingen måte kan rettferdiggjøre slike ødeleggelser. Til sammenligning vil Statkrafts planer om vindmøllepark på Smøla produsere 410 GWh.

I juni 1987 samtykket Stortinget i at Statkraft fikk tillatelse til regulering av Beiarnvassdraget. Reguleringsbestemmelser og manøvreringsreglement for utbyggingen ble fastsatt ved kgl.res. av 27.01.89. På bakgrunn av kraftoverskudd og lønnsomhetsvurderinger ble imidlertid prosjektet utsatt på ubestemt tid. I april 1998 søkte Statkraft SF om planendring av prosjektet. I planendringsforslaget legges det til grunn en konsekvensutredning fra 1979. Noe av stridens kjerne i denne saken har vært behovet for en ny og oppdatert konsekvensutredning som inneholder nye kunnskaper, spesielt i forhold til konsekvensene for villaksen.

Det er fremmet mange krav om ny konsekvensutredning før realisering av prosjektene Beiarn, Bjellåga og Melfjord. Kravene refererer bl.a. til plan og bygningslovens (pbl.) § 33 -10, men er avvist både av Olje og energidepartementet (OED) og Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) med henvisning til at lovens bestemmelser ikke skal ha tilbakevirkende kraft. Begge unnlater på denne måten å vurdere hvorvidt det er oppstått forhold som tilsier en ny konsekvensutredning.

Både en samlet miljøbevegelse, fylkesstyret i Nordland – inkludert AP, og flere av opposisjonen i Stortinget vil ha en ny konsekvensutredning.