Stortinget kan kreve nye utredninger i Beiarn-saken

1. Innledning
 
I brev til Stortingsrepresentantene Kenneth Svendsen, Hilde Frafjord Johnsen, Ivar Kristiansen, Odd Roger Enoksen, Hallgeir Langeland og Gunnar Kvassheim 15. juni 2000 skriver Olje- og energiminister Olav Akselsen at det «ikkje finst lovmessig grunnlag» for å pålegge Statkraft å foreta nye utredninger av miljøkonsekvensene av en utbygging av Beiarnvassdraget, slik representantene har anmodet om i brev 25. mai. Påstanden er underbygget med en henvisning til den rettslige gjennomgangen i foredraget til den kongelige resolusjonen 5. mai 2000 om planendringen, og basert på en forutsetning om at nye konsekvensutredninger «må verte pålagde med heimel i plan- og bygningslova«, som ifølge Akselsen ikke har slike hjemler.

At det eventuelt ikke finnes noen passende hjemler i plan- og bygningsloven for å pålegge nye konsekvensutredninger, er imidlertid ikke til hinder for at Stortinget kan pålegge Regjeringen å sørge for at slike utredninger gjennomføres før det gis endelig klarsignal til utbyggingen.

Stortinget har rett til å instruere Regjeringen i enkeltsaker. Det omstridte spørsmålet er ikke om det kan instruere, men hvor langt instruksjonsretten går. Stortinget kan i prinsippet instruere Regjeringen om hva det vil så lenge instruksen ikke strider mot noe som er bestemt ved lov, jf. Eckhoff, Forvaltningsrett, 6. utg. 1997, s. 173. Følgelig kan Stortinget instruere Regjeringen til å sørge for at det utføres nye konsekvensutredninger, så fremt et slikt vedtak ikke er lovstridig.

Utgangspunktet er dermed det motsatte av hva Akselsen hevder i brevet til stortingsrepresentantene. Det er ikke det forhold at Stortinget ber om nye utredninger, men det forhold at det eventuelt ikke har rett til å komme med en slik anmodning, som må ha grunnlag i en særskilt lovbestemmelse.

Det finnes ingen konkrete lovbestemmelser som er til hinder for at Stortinget dersom det mener at en sak ikke er godt nok utredet eller at et tidligere vedtak er truffet på usikre forutsetninger, kan kreve nye utredninger. Selv om Stortinget på et gitt tidspunkt har ment noe, står naturligvis senere storting fritt til å mene noe annet om det samme spørsmålet, og særlig når det oppstår usikkerhet om hvorvidt saken i utgangspunktet var tilstrekkelig opplyst.

Det kan likevel spørres om det forhold at Statkraft har fått en gyldig konsesjon har gitt selskapet en rett til å foreta utbyggingen på de i konsesjonen fastsatte vilkår, som det senere ikke kan gripes inn i fra myndighetshold. Dette er et spørsmål om hvilken rettslig sikkerhet en konsesjonshaver har for å beholde en tildelt konsesjon. Her vil forholdet til tilbakevirkningsforbudet i grunnloven § 97 (punkt 2), legalitetsprinsippet (punkt 3) og de alminnelige reglene om omgjøring av forvaltningsvedtak (punkt 4) stå sentralt. Som den følgende drøftelsen vil vise, har Stortinget full rett til å pålegge Regjeringen å sørge for at det foretas nye utredninger før Beiarn-utbyggingen eventuelt iverksettes.

2. Grunnloven § 97
 
For at grunnloven § 97 skal forby et inngrep som består i at en konsesjonshaver pålegges nye plikter, må pliktene være meget tyngende. Eckhoff forutsetter (s. 351) at inngrepet må virke «urimelig eller hensynsløst» og nevner som eksempel at en virksomhet med tidsbegrenset konsesjon forbys uten at det er tvingende nødvendig før konsesjonsperioden utløper. Beiarn-saken er imidlertid ikke et tilfelle hvor konsesjonshaveren pålegges plikter som gjør det umulig å fortsette en eksisterende virksomhet. Det dreier seg kun om å kreve en ny konsekvensutredning for å kartlegge inngrepets miljøeffekter før virksomheten eventuelt iverksettes. Om denne situasjonen skriver Inge Lorange Backer følgende i Innføring i naturressurs- og miljørett, 2. utg. 1995 (s. 111):

«En skjerping i miljøkravene kan tenkes å gå ut på f.eks. krav om konsekvensutredning med påfølgende fornyet konsesjonsbehandling, strengere utslipps- eller rensekrav, endrete driftsmetoder, nye tekniske installasjoner osv. – eller også forbud. Intet av dette gir grl. § 97 noen beskyttelse mot, iallfall ikke når de nye reglene er miljømessig motivert» (min understrekning).

Backer slår dermed kategorisk fast at det ikke under noen omstendigheter kan anføres at et krav om at Statkraft foretar nye konsekvensutredninger vil være i strid med grunnloven § 97. Et slikt krav vil nettopp være miljømessig motivert. I Beiarn-saken gjør det seg dessuten også gjeldende flere andre forhold som tilsier at Statkrafts ikke har noen sterk rettsbeskyttelse mot at det gjøres inngrep i selskapets konsesjon, hvorav det her bare skal nevnes stikkordsmessig at:

• Konsesjonen innebærer at utbyggingen er betinget av et bevilgningsvedtak i Stortinget, jf. Meddelte vassdragskonsesjoner 1989, s. 40, men da Statkraft ble omdannet til statsforetak falt denne betingelsen bort. Selv om den kun medførte at Stortinget skulle foreta en økonomisk vurdering før utbyggingen kunne iverksettes, ga den like fullt en retrettmulighet. Dette kan ha gjort terskelen for å gi konsesjon lavere enn hva den ville vært dersom Stortinget ikke hadde hatt en slik mulighet da det samtykket til utbyggingen. I alle fall kan konsesjonen ikke ha gitt Statkraft en beskyttelsesverdig forventning om utbyggingsstart uten ytterligere vedtak i Stortinget. Foretaket kan dermed ikke påberope seg § 97. At betingelsen er bortfalt taler også for at Stortinget må kunne kreve å få saken tilbake til ny vurdering eller at det må gjennomføres nye utredninger før det eventuelt gir endelig klarsignal til utbyggingen.

 

• Konsesjonen er tidsbegrenset til 10 år og har ligget urørt i nesten hele perioden. Saken står dermed helt annerledes både i forhold til grunnloven § 97 og i forhold til alminnelige omgjøringsregler, jf. punkt 4, enn en sak hvor konsesjonshaveren har investert store beløp og også har tatt andre skritt for å nyttiggjøre seg konsesjonen. Når Statkraft i liten grad har gjort noe for å benytte den rettigheten konsesjonen gir vil et pålegg om ytterligere utredninger ramme foretaket langt mindre hardt enn om det f.eks. hadde stått på terskelen til driftsstart. Som følge av sin passivitet har derfor Statkraft ingen interesse som er særlig beskyttet av § 97.

 

• Grunnloven § 97 må i saker hvor den beskytter økonomiske rettigheter tolkes innskrenkende i lys av grunnloven § 110 b. Saken ligger langt fra kjerneområdet for § 97. Det dreier seg ikke om tilbakevirkning til skade for enkeltindivider, men om eventuelt å pålegge en utbygger som etter ti år ikke har benyttet sin konsesjon å foreta nye utredninger i samsvar med de lovregler som er gitt etter at konsesjonen ble gitt. Utbyggeren er i en slik situasjon ikke vernet av § 97.

3. Legalitetsprinsippet
 
Det kan spørres om det å pålegge en utbygger å foreta nye utredninger etter at konsesjonen er gitt, er å pålegge vedkommende en plikt som ifølge det legalitetsprinsippet må ha hjemmel i lov. I utgangspunktet er konsesjonshaveren relativt godt beskyttet mot at forvaltningen inndrar konsesjonen, men ikke mot at ny lovgivning pålegger ham plikter som ikke forelå da konsesjonen opprinnelig ble gitt. Det er slått fast både i rettspraksis (Rt. 1961 s. 1372 på s. 1377 og 1386-87) og juridisk teori at en konsesjonshaver normalt må finne seg i at det ved lov eller i medhold av lov, gis nye regler som pålegger ham nye plikter. Eckhoff nevner følgende eksempel (s. 350):

«En bedrift som har tillatelse til en eller annen form for næringsvirksomhet, kan f.eks. ikke protestere mot at det gis nye og strengere sikkerhetsforskrifter eller miljøvernregler, slik at den må foreta betydelige investeringer .»

Så lenge nye plikter pålegges ved lov kommer imidlertid ikke forholdet til legalitetsprinsippet på spissen. Et eventuelt krav om lovhjemmel vil da være oppfylt. Etter omstendighetene kan pålegg av nye plikter være tvilsomt i forhold til grunnlovens § 97, men i denne saken vil de aktuelle pliktene etter sitt innhold helt klart ikke rammes av § 97, jf. ovenfor. Følgelig er det ingen tvil om at de nye utredningene det er aktuelt å kreve at Statkraft foretar, kan pålegges med hjemmel i lov.

Et annet spørsmål er imidlertid om konsesjonshaveren er beskyttet mot å bli pålagt nye plikter ved plenarvedtak i Stortinget. Dette kan ikke besvares generelt, men må undergis en konkret vurdering. I dette tilfellet er det altså spørsmål om Statkraft kan pålegges å foreta nye utredninger, f.eks. ved at Stortinget krever at Regjeringen sørger for at de ønskede tilleggsutredninger om miljøkonsekvensene av en eventuell Beiarn-utbygging blir foretatt.

I denne vurderingen er det naturlig å ta utgangspunkt i at Stortinget samtykket til utbyggingen i 1987 og at den formelle konsesjonen ble gitt nesten to år senere ved kgl. res. 27. januar 1989. På dette tidspunktet var Statkraft fortsatt et offentlig forvaltningsorgan underlagt fagdepartementets og Regjeringens – og eventuelt Stortingets – instruksjonsmyndighet. Denne situasjonen vedvarte fram til Statkraft ble omorganisert til statsforetak 1. januar 1992. Dersom det før denne datoen hadde vært aktuelt å pålegge Statkraft å gjennomføre nye konsekvensutredninger kunne dermed både departementet, Regjeringen og Stortinget ha gjort dette uten at særskilt lovhjemmel var nødvendig.

Det ville da ha dreid seg om en regulering av offentlig virksomhet. Det er sikker rett at det offentliges organisasjons- og instruksjonsmyndighet gir overordnede organer tilstrekkelig kompetanse til å pålegge underordnede organer nye plikter uten at pliktene trenger å ha særskilt hjemmel i lov, jf. Eckhoff, Forvaltningsrett, s. 245 flg. Dette må også gjelde i forhold til et eventuelt krav fra myndighetene om at Statkraft måtte foreta nye konsekvensutredninger med påfølgende fornyet konsesjonsbehandling før utbyggingen eventuelt kunne iverksettes.

Den konsesjonen Statkraft fikk i 1989 var med andre ord ikke bare betinget av et bevilgningsvedtak fra Stortinget, jf. ovenfor, men også betinget i den forstand at myndighetene i ettertid kunne ha krevd ytterligere utredninger før utbyggingen kunne realiseres.

Da Statkraft ble omdannet statsforetak ble Statkrafts opprinnelige rettigheter overført til statsforetaket, jf. lov om statsforetak 30. august 1991 nr. 71, § 55. Det følger av alminnelige rettsprinsipper at ingen kan overføre til andre en større rett enn den man selv har. Omdannelsen av Statkraft kan dermed ikke ha gitt foretaket en mer omfattende rettighet til utbygging av Beiarn-vassdraget enn den opprinnelige. Det vil si at det forbehold som lå i at det offentlige uten lovhjemmel kunne kreve ytterligere utredninger før utbyggingen ble iverksatt, fortsatt må gjelde.

Hadde Statkraft fortsatt vært et forvaltningsorgan, kunne Stortinget i medhold av sin alminnelige instruksjonsmyndighet pålagt Regjeringen å kreve at Statkraft gjennomførte nye utredninger (et slikt krav strider ikke mot noen lovregel). Siden omorganiseringen av Statkraft til statsforetak ikke har utvidet rekkevidden av den opprinnelige konsesjonen fra 1989 gjelder dette fortsatt. Et eventuelt krav fra Stortinget om nye utredninger kan således fattes som et alminnelig plenarvedtak.

Det kan tilføyes at den rett til å drive en bestemt type virksomhet som en offentlig konsesjon gir, er langt mindre vernet av legalitetsprinsippets krav om lovhjemmel enn mer typiske privatrettslige rettigheter, jf. Eckhoff, Forvaltningsrett, s. 246 og s. 347-351. Rettigheter som følger av en offentlig konsesjon vil normalt også kunne endres, begrenses eller endog inndras helt uten at særskilt lovhjemmel er nødvendig, jf. Eckhoff s. 529-533, samt nedenfor i punkt 4.

Et eventuelt pålegg om at Statkraft må foreta nye konsekvensutredninger før det eventuelt gis endelig klarsignal til utbyggingen, er dessuten ingen spesielt tyngende forpliktelse slik forholdene ligger an. Statkraft har hittil ikke gjort mye for å nyttiggjøre seg konsesjonen. Et krav om nye utredninger vil derfor ikke ramme foretaket særlig hardt og et eventuelt krav til lovhjemmel ville heller ikke vært særlig sterkt. Et vedtak i Stortinget om å instruere Regjeringen vil også ivareta mange av de hensynene som begrunner at et vedtak må fattes i lov form, ved at saken uansett vil bli undergitt en demokratisk behandling i landets nasjonalforsamling, jf. Eckhoff s. 243-245.

Det må videre understrekes at dersom det i dag hadde vært aktuelt å gi konsesjon til Beiarn-utbyggingen, ikke er gitt at de foreliggende konsekvensutredningene ville ha blitt ansett som tilstrekkelige. Reglene om utbyggers utredningsplikt er klart skjerpet siden Statkraft fikk konsesjon i januar 1989, bl.a. ved at plan- og bygningslovens kapittel VIIa om konsekvensutredninger ble tilføyd loven 16. juni 1989 (mindre enn fem måneder etter at det formelt ble gitt konsesjon til Beiarn-utbyggingen), og vedtaket av grunnloven § 110 b 19. juni 1992.

Det saken dreier seg om er dermed om Stortinget kan instruere Regjeringen til å pålegge Statkraft å foreta de utredninger som foretaket måtte ha gjennomført dersom konsesjonsspørsmålet hadde kommet opp i dag. Spørsmålet er om Stortinget i ettertid har rett til å instruere Regjeringen til å sørge for at dagens skjerpede lovverk også skal gjelde for Beiarn-utbyggingen. Tatt i betraktning at det er tale om en tidsbegrenset og betinget konsesjon som har ligget urørt i nesten hele konsesjonsperioden, er Stortinget åpenbart i sin fulle rett til å komme med en slik instruks. Her er det – i motsetning til det som f.eks. var tilfellet i gasskraftssaken – ikke spørsmål om å instruere Regjeringen til eventuelt å opptre lovstridig, men om å instruere den til å sørge for at dagens saksbehandlingsregler for vassdragsutbygginger faktisk blir fulgt.

4. Omgjøring
 
4.1 Utgangspunkt – I prinsippet fri adgang til omgjøring
 
Da konsesjonen til Beiarn-utbyggingen ble gitt var Statkraft ikke skilt ut fra den ordinære statsforvaltningen som et eget rettssubjekt. Denne situasjonen vedvarte fram til 1. januar 1992 da Statkraft ble omdannet til statsforetak. Hadde det før dette tidspunktet vært aktuelt å oppheve eller endre Statkrafts konsesjon, kunne Regjeringen eventuelt etter pålegg fra Stortinget, ha gjort dette uten å måtte ta hensyn til de rettsregler som ellers begrenser statens adgang til å omgjøre forvaltningsvedtak til skade for private rettssubjekter. Mens private har et visst vern mot slik omgjøring, kan staten når som helst omgjøre de konsesjoner den har gitt seg selv uavhengig av hvilke vilkår for omgjøring som ellers gjelder, jf. Backer, Naturvern og naturinngrep, 1986 s. 826.

Ut fra det som er anført foran om at omdannelsen av Statkraft til statsforetak ikke utvidet foretakets rettigheter, kan det dermed anføres at Statkrafts konsesjon er betinget også i den forstand at staten kan endre eller oppheve denne selv om de ordinære omgjøringsvilkårene ikke er oppfylt. Det er dessuten uansett grunn til å anta at disse vilkårene faktisk er oppfylt i denne saken, jf. nedenfor.

4.2 Forvaltningsloven § 35
 
Det er sikker rett at særreglene for omgjøring av vassdragskonsesjoner i vassdragsreguleringsloven 14. desember 1917 nr. 17 § 10 ikke uttømmende regulerer adgangen til å omgjøre slike konsesjoner, men at omgjøring også kan skje etter forvaltningsloven § 35 og alminnelige forvaltningsrettslige regler, jf. Backer i Karnov, norsk kommentert lovsamling 3. utg. 1999 bind I s. 344 note 27. Av omgjøringsreglene i § 35 er det i utgangspunktet regelen i siste ledd, som nettopp viser til at lovens omgjøringsregler suppleres av «alminnelige forvaltningsrettslige regler», som synes aktuell.

Etter de alminnelige reglene vil adgangen til omgjøring bero på en avveining av de interesser som taler for og de interesser som taler mot omgjøring. Det kreves normalt en relativt klar overvekt av interesser for omgjøring for at vilkåret skal være oppfylt, men hvor stor overvekten må være vil variere fra saksområde til saksområde og fra vedtakstype til vedtakstype, jf. Eckhoff s. 529-533. Det er antatt at terskelen for omgjøring er noe lavere i miljøsaker enn ellers, jf. Frihagen, Forvaltningsrett bind III, 1992 s. 52 og 62 og Backer, Naturvern og naturinngrep, s. 807 flg. Også i miljøsaker er imidlertid utgangspunktet at fordelene ved omgjøring må overstige de ulempene som utbyggeren blir påført som følge av omgjøringen.

Hensynet til forutberegnelighet og tilliten til konsesjonssystemet kan anføres som mer generelle argumenter mot omgjøring. Den som har fått en rettsgyldig konsesjon har en beskyttelsesverdig forventning om at konsesjonen ikke endres, omgjøres eller inndras i den perioden konsesjonen gjelder. Disse argumentene er imidlertid ikke særlig tungtveiende i Beiarn-saken.

For det første er det som det framgår av det overstående, tale om en konsesjon som i flere relasjoner er betinget. Vilkårene for omgjøring er motivert ut fra hensynet til å beskytte etablerte rettigheter, men når rettigheten er betinget, er vernet mot omgjøring svakere enn ellers. For det andre har Statkraft i relativt liten grad innrettet seg etter konsesjonen. Det er ikke gjort noen investeringer eller iverksatt andre tiltak for å dra nytte av konsesjonen ut over at en har søkt om planendring. Det siste er imidlertid ingen nødvendig følge av konsesjonen og har neppe vært særlig kostnadskrevende. For det tredje er lønnsomheten i prosjektet minimal med dagens kraftpriser, hvilket også er årsaken til at konsesjonen inntil nå har ligget ubenyttet. Dessuten vil lønnsom framtidig drift være avhengig av en betydelig vekst i kraftprisene i årene framover.

Statkraft vil etter dette ikke lide noe stort tap ved en omgjøring, som f.eks. kan bestå i at man må gjennomføre nye konsekvensutredninger og eventuelt må gjennom en ny konsesjonsrunde. Foretakets interesser i at konsesjonen opprettholdes er derfor ikke særlig sterke. Følgelig foreligger det ingen tungtveiende argumentene mot omgjøring, hvilket i sin tur innebærer at det skal mindre til enn ellers for å anse vilkårene for omgjøring etter § 35 siste ledd som oppfylt.

Dersom det fremkommer nye opplysninger etter at det opprinnelige vedtaket er truffet som tilsier at dette kunne fått et annet innhold dersom opplysningene hadde vært kjent på vedtakstidspunktet, kan det få stor betydning i avveiningen, jf. Eckhoff s. 530-531 og Frihagen s. 52.

Statkrafts konsesjon skriver seg altså fra 1989, etter at Stortinget i 1987 hadde gitt samtykke til utbyggingen. De utredninger som ligger til grunn for konsesjonen er således gamle, og de faktiske vurderinger som i sin tid ble foretatt gir ikke nødvendigvis noen forsvarlig belysning av hvilke konsekvenser en utbygging av vassdraget i dag vil ha. Vassdraget ble f.eks. rotenonbehandlet i 1994 og Direktoratet for naturforvaltning skriver i brev til Miljøverndepartementet 6. desember 1999 at det planlagte inngrepet i vassdraget i verste fall kan medføre at dets stamme av anadrome laksefisk vil bli utryddet. En står her overfor en betydelig faktisk endring i forhold til det som var kjent da konsesjonen ble gitt i 1989, noe som klart svekker grunnlaget for konsesjonstildelingen.

I denne sammenhengen er det også grunn til å understreke at dersom et vedtak er basert på feilaktige faktiske forutsetninger er dette en feil som kan gi selvstendig grunnlag for ugyldighet forutsatt at feilen kan ha virket inn på vedtakets innhold jf. Eckhoff, s. 580-584. I slike tilfeller vil regelen i forvaltningsloven § 35, 1. ledd bokstav c) ikke bare gi myndighetene en rett til å omgjøre vedtaket, men etter omstendighetene også en plikt til å gjøre det.

Det kan også spørres om de samfunnsøkonomiske konsekvensene av utbyggingen er tilstrekkelig utredet. Vilkåret for utbygging etter vassdragsreguleringsloven § 8 er at skadene for allmenne eller private interesser anses å være av mindre betydning sammenholdt med de fordeler utbyggingen vil medføre. I dette ligger det bl.a. at konsesjonsmyndigheten skal vurdere «om reguleringen vil være samfunnsmessig optimal», jf. Backer i Karnov, 3. utg. (1999), bind I s. 343 note 19.

Også endret samfunnsoppfatning kan gi selvstendig grunnlag for omgjøring, jf. Frihagen s. 53. Det har siden 1980-tallet skjedd en markant endring i oppfatningen av spørsmål relatert til miljø- og naturvern, noe som bl.a. har gitt seg utslag i nye og skjerpede regler om utredningsplikt i plan- og bygningsloven og vedtaket av Grunnloven § 110 b. Den endrede oppfatningen har også materialisert seg ved at kommunestyre og fylkesting har krevd at det foretas nye konsekvensutredninger, og ved at et flertall på Stortinget nå er skeptiske til at utbyggingen gjennomføres i samsvar med den opprinnelige konsesjonen. Ifølge Frihagen (s. 53) kan myndighetene når forholdene ligger slik an i stor grad «tilbakekalle eller endre tidligere tillatelser, selv om den konkrete tillatelse fremdeles ligger innenfor det som myndighetene har hjemmel til å godta». En kan etter dette neppe utelukke at endringene i samfunnsforholdene og samfunnsoppfatningen er tilstrekkelig sterk til at de i alle fall etter en samlet vurdering innebærer at vilkårene for omgjøring etter forvaltningsloven § 35 siste ledd er oppfylt.

4.3 Hvem har myndighet til å omgjøre vedtaket?
 
Etter forvaltningsloven § 35 tilligger myndigheten til å omgjøre vedtaket enten det organet som selv har fattet det (1. ledd) eller klageorganet/dets overordnede organ (2. ledd). Vanligvis byr det på få problemer å avklare hvem som har fattet det opprinnelige vedtaket, men i vassdragsreguleringssaker hersker det en viss usikkerhet med hensyn til spørsmålet om hvem som egentlig kan anses som kompetent myndighet, jf. Falkanger/Haagensen, Norsk vassdragsrett, 1988 s. 266-67.

Spørsmålet er om Stortinget fordi det på forhånd ga samtykke til utbyggingen av vassdraget må anses som det reelle konsesjonsorganet, eller om Regjeringen er konsesjonsorgan fordi denne fattet det formelle konsesjonsvedtaket. Det forhold at Stortinget faktisk ble forelagt spørsmålet om konsesjon kan tale for at det må anses som den kompetente myndigheten, og at det derfor selv har myndighet til å omgjøre konsesjonen etter reglene i forvaltningsloven § 35 siste ledd.

Dersom en legger avgjørende vekt på sakens realiteter og anser Stortinget som kompetent myndighet, vil Stortinget kunne omgjøre konsesjonen uten å måtte gå veien om å instruere Regjeringen. Legger en derimot avgjørende vekt på det formelle og ser det slik at det ikke forelå noen rettsgyldig konsesjon før Regjeringen hadde fattet konsesjonsvedtaket i samsvar med Stortingets samtykke, vil det være Regjeringen som har myndigheten etter forvaltningsloven § 35. Det vil i så fall si at Stortinget må gå veien om å instruere Regjeringen i kraft av sin alminnelige instruksjonsmyndighet. Siden Stortinget også i det siste tilfellet har det avgjørende ord, har imidlertid dette spørsmålet større teoretisk/formell enn praktisk interesse.

5. Konklusjonen

Forutsetningen i Olav Akselsens brev til stortingsrepresentantene 15. juni 2000 om at det ikke finnes lovhjemmel for å pålegge Statkraft å foreta nye utredninger før det eventuelt gis klarsignal til utbygging av Beiarn-vassdraget er ikke holdbar. Det er ingen rettslige hindre for at Stortinget krever at det foretas slike utredninger. Dersom dette skjer det vil Regjeringen være pliktig til å følge opp. Følgelig er spørsmålet ikke hva Stortinget kan gjøre, men hva det vil gjøre.

Det kan tilføyes at virkningen av at Stortinget eventuelt omgjør sitt samtykke til utbyggingen av Beiarn-vassdraget eller pålegger Regjeringen å kreve at det gjennomføres nye utredninger med påfølgende fornyet konsesjonsbehandling før utbyggingen eventuelt iverksettes, er at den foreliggende konsesjonen ikke lenger kan tillegges noen rettsvirkninger.

Det kan spørres om dette kan utløse erstatningsplikt for staten. Dette må imidlertid besvares benektende da erstatning bare er aktuelt i de tilfeller hvor omgjøringen er uberettiget, jf. Eckhoff s. 536, mens man i dette tilfellet står overfor en berettiget omgjøring. Siden Statkraft i liten grad vil bli påført noe økonomisk tap som følge av en eventuell omgjøring, og dessuten selv må bære risikoen for at en har valgt ikke å nyttiggjøre seg konsesjonen tidligere, ville det dessuten uansett bare ha vært tale om et beskjedent erstatningsbeløp.

*****

Litteratur

Backer, Inge Lorange: Innføring i naturressurs- og miljørett, 2. utg, 1995

Backer, Inge Lorange: Kommentarer til vassdragsreguleringsloven i Karnov, 3. utg. 1999

Backer, Inge Lorange: Naturvern og naturinngrep, 1986

Eckhoff, Thorstein: Forvaltningsrett, 6. utg. 1997, v. Eivind Smith

Falkanger, Thor og

Kjell Haagensen: Norsk Vassdragsrett, 1988

Frihagen, Arvid Forvaltningsrett bind III, 1992

Andre henvisninger

Direktoratet for naturforvaltning, brev til Miljøverndepartementet 6. desember 1999

Kongelig Resolusjon, 27. januar 1989

Kongelig Resolusjon, 5. mai 2000

Meddelte vassdragskonsesjoner 1989

Norsk Rettstidende 1961 s. 1372

Olje- og energidepartementet, brev til Stortingsrepr. Kenneth Svendsen m.fl., 15. juni 2000

Stortingsrepr. Kenneth Svendsen m.fl., brev til Olje og energidepartementet, 25. mai 2000