Olje- og Energidepartementet
Postboks 8148 Dep
0033 OSLO

Kommentar til arbeidet med pliktige grønne energisertifikat i Norge –>

Sammendrag og konklusjon 
Energi- og miljøkomiteen ga i kommentarene til statsbudsjettet 2000 følgende merknad: «Flertallet vil …. vise til arbeidet med et pliktig grønt sertifikatmarked som er under utvikling i EU, der det settes krav til leveranse av en viss andel fornybar energi til sluttbruker. Flertallet vil be regjeringen utrede et tilsvarende system med grønne sertifikater tilpasset norske og nordiske forhold.» Miljøstiftelsen Bellona mener et slikt pliktig grønt sertifikatmarked i prinsippet vil ha følgende fordeler:
 

• Det vil for første gang bli forutsigbare langsiktige rammevilkår for ny fornybar energi.

 

• Det sikrer at en stor del av den nye energikapasiteten i Norge vil bli fornybar.

 

• Det sikrer økt kapasitet i norsk energiforsyning og dermed redusert risiko ved tørrår.

 

• Forutsigbarheten (den reduserte politiske risikoen) og konkurransen i markedet vil bidra til å utvikle ny og rimeligere teknologi for fornybar energi.

 

• Det sikrer at Stortinget kan sette langsiktige mål og nå dem (i motsetning til ved tilskudd).

 

• Det beskytter demokratiet og Stortinget mot skinnenighet om langsiktige mål.

 

• Det sikrer at norsk energi- og energiteknologiindustri ikke får et 5 års handikcap i forhold til konkurrenter i EU når det gjelder ny fornybar energi.

 

• Det er et virkemiddel som muliggjør norsk påvirkning på et fremtidig felles EU-system og som også muliggjør harmonisering med EU. Alternativet kan fort bli ingen påvirkning og bare import av et EU-system om 5 år.

 

• Dersom Norge går foran og inkluderer varme, kan det gi strategiske, industrielle fordeler.

 

• Det er en miljøregulering som direkte øker miljøkvaliteten på varen levert til forbruker.

 

• Sertifikatmarkedet vil fungere komplementært til et kvotemarked for CO2 og etablere et press på å gjøre de reneste teknologiene billigere slik at de senere kan bli tilgjengelig for det åpne markedet. Enkelt sagt vil sertifikatmarkedet fungere på samme måte som miljøkrav til nye biler mens kvotemarkedet vil fungere som EØS-kontroll og fjerne de skitne.

 

• Sertifikatmarkedet fungerer på denne måten som en delvis utkobling av den tradisjonelle korrelasjonen mellom økonomisk vekst og miljøproblemer forbundet med energiproduksjon.

 

• For å nå det inhomogene varmemarkedet med mange ulike aktører er en grønn sertifikatordning vesentlig mer egnet enn dagens tilskuddsordning, som bare fanger opp en liten andel av varmemarkedet.

Ved utformingen av et eventuelt slikt sertifikatmarked i Norge mener Bellona at:
 

• Det må settes klare miljøkrav til vind-, vannkraftverk og bioenergianlegg for at de skal kunne kvalifisere til grønne sertifikater. Ingen anlegg basert på disse energikildene bør automatisk være «grønne» nok til å kvalifisere til sertifikat.

 

 

• Det må utstedes likeverdige sertifikater for produksjon av grønn varme og grønn el.

 

• Inkludering av varme vil gjøre sertifikatene billigere og utbyggingene mindre miljøskadelige.

 

• Utfordringene knyttet til måling av levert varme kan løses forskriftsmessig enkelt ved å sette et generisk krav til dokumentasjonsnivå og presisjon i målingene. Et forenklet eksempel på mulig forskrift er. «Det skal dokumenteres med minimum 95 % sannsynlighet at minimum 95 % av den målte energimengden faktisk er levert.»

 

• De mest miljøvennlige teknologiene (for eksempel solvarmeanlegg) må ikke komme dårligere ut enn de store, mer miljøskadelige fornybar energianleggene.

 

• Norge må (i tråd med hva den internasjonale standardiseringsorganisasjonen RECS tillater) sette egne miljøstandarder for hva som gir rett til sertifikat. Norsk klima og natur er vesensforskjellig fra for eksempel dansk klima og natur, og fordrer derfor noe andre miljøkrav. RECS standarden sikrer at dette ikke behøver å skape noen vesentlig fremtidig handelsbarrierer for internasjonal handel med grønne sertifikater.

 

• Det bør vurderes å gi utslippsfri gasskraft helt eller delvis tilgang til sertifikatmarkedet ettersom utslippsfri gasskraft på mange måter er mindre miljøskadelig enn flere av de fornybare utbyggingsprosjektene.

 

• Et velfungerende marked uten problematisk ustabilitet kan skapes fordi alle aktørene vil ha anledning til å kjøpe/selge sertifikater på langsiktige kontrakter og utenforstående skyggeaktører og skyggeprosjekter vil også bidra sterkt til pris-stabilisering i et marked som mange aktører vil streve for å komme tidlig inn i.

1. Innledning  
Energi- og miljøkomiteen ga i kommentarene til statsbudsjettet 2000 følgende merknad: «Flertallet vil …. vise til arbeidet med et pliktig grønt sertifikatmarked som er under utvikling i EU, der det settes krav til leveranse av en viss andel fornybar energi til sluttbruker. Flertallet vil be regjeringen utrede et tilsvarende system med grønne sertifikater tilpasset norske og nordiske forhold.» I arbeidet med denne utredningen har Olje- og Energidepartemetet trukket inn Bellona og andre berørte organisasjoner for å få konstruktive innspill til utredningene og for å gi organisasjonene økt kompetanse om grønne sertifikater som energipolitisk virkemiddel. De første underlagsrapportene for et slikt system er nå ferdig, og Bellona er blitt bedt av departementet om å kommentere både rapportene som sådan og mulighetene for et grønt sertifikatmarked i Norge.

Utbygging av ny fornybar energi i Norge har hittil vært stimulert gjennom ulike tilskuddsordninger. Disse har noen klare ulemper, noe som har ført til at mange vestlige land har sett seg om etter andre og mer egnede virkemidler. Et stadig viktigere krav i Europa er også kompatibilitet med et liberalisert energimarked, og mange land i EU har derfor vedtatt å innføre et krav om at all omsatt elektrisitet skal bestå av en viss andel ny fornybar energi, og at dette dokumenteres gjennom utstedelse (og omsetning) av såkalte grønne sertifikater. Et slikt sertifikatsystem må vedtas i lovs form og sikrer dermed også en helt annen langsiktighet og stabilitet i markedet for ny fornybar energi enn vi har i dag.

RES-direktivet i EU fordrer at alle medlemslandene vedtar nasjonale målsettinger for fornybar energi, og at de rapporterer valg av virkemidler innen oktober 2003. Grønne sertifikater ser ut til bli et av de mest populære virkemidlene. De første grønne sertifikatmarkedene er nasjonale med kun begrenset mulighet for handel med naboland, men det er antatt i de fleste land at man innen overskuelig fremtid vil gå mot et mer integrert sertifikatmarked i EU. Det er derfor stor sannsynlighet for at manglende utvikling av et norsk sertifikatmarked bare vil medføre at Norge må «importere» et regelverk utviklet og skreddersydd for EUs medlemsland noen år senere. Et slikt regelverk vil neppe være tilpasset norske forhold når det gjelder behov for oppvarming, dominans av elektrisitet til oppvarming, tilgang på bioressurser, tilgang på ny vannkraftkapasitet etc..

Generelt er de tre utredningene som er levert til OED rimelig gode og inneholder mye verdifull informasjon. Vi har imidlertid ikke til hensikt å kommentere hvert eneste moment i disse underlagsrapportene, men vil gjerne få kommentere noen av de mer vesentlige momentene.

2. Et sertifikatmarked versus avgifter og tilskudd
Utbygging av ny fornybar energi i Norge har hittil vært stimulert gjennom ulike tilskuddsordninger. Disse har noen klare ulemper ved at de (I) er svært uforutsigbare for både energimarkedet og leverandørbedrifter, de er kun tilpasset prosjekter av (II) medium størrelse og med (III) god tid til å vente, og disse forholdene leder til at (IV) kostnadene ved slike utbygginger blir vesentlig høyere enn nødvendig. Uforutsigbarheten er også (V) et politisk problem ved at Stortinget kan vedta et langsiktig mål for fornybar energi i 2010 uten egentlig å være enige om å bruke de nødvendige midler for å nå det. Man har i denne situasjonen bare en politisk skinnenighet om det langsiktige målet, hvilket skyggelegger den underliggende politiske uenigheten og dermed svekker den demokratiske beslutningsprosessen.

Det er selvfølgelig også et problem for de offentlige budsjetter at (VI) tilskudd til slike utbygginger krever relativt vesentlige utlegg utover statsbudsjettet, noe som alltid er vanskelig. Et tilskuddsbasert system krever også (VII) relativt mye kompetanse og ressurser i departementet for å avgjøre hvem som bør få tilskudd, i tillegg til at det krever (VIII) kostbare ressurser hos prosjektutviklerne for å utforme de detaljerte søknadene, som man oftest får negativt svar på.

2.1 Kravspesifikasjon for virkemidler
 
Med utgangspunkt i problemene nevnt over begynte Bellona for noen år tilbake å lete litt systematisk etter mer egnede virkemidler for å stimulere miljøriktige valg i en stadig mer privatisert økonomi. Dette resulterte blant annet i følgende generelle kravspesifikasjon til gode miljøpolitiske virkemidler:
 
I. Effektive og målbare. For å muliggjøre politisk målstyring bør resultatene av virkemiddelet være målbart og målet må kunne nås i løpet av en gitt tid (effektivitet).

II. Langsiktige og kostnadseffektive. Av hensyn til samfunnets begrensede ressurser bør de valgte virkemidler være både kostnadseffektive og langsiktige. Koblingen mot langsiktighet er her viktig for å unngå at kjappe, billige reduksjoner av utslipp gjennomføres på tross av at de valgte løsninger dramatisk forverrer mulighetene for senere utslippskutt.

III. Teknisk og sosialt gjennomførbare. Dette kan synes selvsagt, men er ofte ikke så enkelt i praksis. 
 
IV. Internasjonalt fundert og global gevinst. Dette er også et åpenbart viktig krav, men som det ofte kan være krevende å tilfredsstille.

V. Teknologidrivende virkemidler har en ekstra fordel. Nyutviklede teknologier i et land er det meget enkelt å eksportere til resten av verden og dermed oppnå en global nytte.

VI. Utnytter rådende økonomiske system. Beslutningstakere som er vant til å ta beslutninger innenfor et bestemt type system (les markedsøkonomi) vil lettere påvirkes til å ta andre beslutninger dersom den politiske reguleringen spiller på lag med drivkreftene i det samme systemet.

2.2 Evaluering av tilskudd og avgifter
 
Dersom man vurderer tilskudd og avgifter opp mot en slik kravspesifikasjon, kommer ordningene ofte (For enkelte formål kan det åpenbart fungere bedre enn for andre) dårlig eller moderat dårlig ut på omtrent samtlige parametre i spesifikasjonen. Dette skyldes ikke at avgifter og tilskudd ikke opptrer som ønsket i matematiske modeller av samfunnets økonomi, men at forutsetningene for å oppnå miljøeffektive avgifter og tilskudd sjelden er tilstede. Nedenfor følger en kortfattet begrunnelse for hvorfor Bellona mener tilskudd og avgifter kommer dårlig ut som hovedvirkemiddel i energipolitikken.

 

1. Miljøeffekten av el-avgiften er det relativt vanskelig å vurdere. Det er med andre ord ikke mulig å sette et etterprøvbart politisk mål for hva man ønsker å oppnå ved hjelp av en bestemt el-avgift og deretter sikre at man når dette målet. Miljøeffekten av tilskuddene har det samme problemet.

 

2. Politikernes anledning (og bruk av denne) til å endre avgifter og subsidier to ganger i året i forbindelse med budsjettdiskusjonene ødelegger for avgiftenes mulighet til å bli langsiktige og (dermed) kostnadseffektive.

 

3. Bruk av avgifter og tilskudd er alltid gjennomførbart så lenge de ligger på et nogenlunde lavt nivå, men dersom det kreves sterkere lut vil både høye avgifter og store tilskudd være vanskelig å innføre.

 

4. Avgifter og tilskudd er dessverre meget egnet til å flytte miljøproblemer fra et land til et annet.

 

5. Avgifter og tilskudd bidrar til å stimulere teknologiutvikling, men den manglende langsiktigheten reduserer dessverre sterkt investorenes lyst til å satse på langsiktige utviklingsprosjekter.

 

6. Avgifter utnytter absolutt den rådende markedsøkonomien, mens tilskudd derimot ofte fordrer både god tid og mye papirarbeid, noe som brukerne opplever som en relativt høy barriere sammenlignet med å velge et produkt som er hyllevare.

Eldegaard påpeker til sammenligning at hvis målet er å angripe utslippene av drivhusgasser, vil idealløsningen være å rette en avgift mot utslippskildene og differensiere den ut fra deres individuelle bidrag til problemet. Bruk av grønne sertifikater for å oppnå det samme mener han gir høyere samfunnsøkonomiske kostnader enn ved bruk av avgifter. Dette er selvfølgelig korrekte påstander for en lukket, ideell økonomi der avgifter aldri endres av fiskale eller populistiske hensyn, men de er tilsvarende gale i en åpen økonomi med «tabloidstyrte», fiskale og uforutsigbare avgifter.

2.3 Evaluering av et pliktig grønt sertifikatmarked
 
Dersom man derimot vurderer et grønt sertifikatmarked opp mot den samme kravspesifikasjonen, kommer virkemiddelet rimelig godt ut på samtlige punkter;

 

1. Et pliktig grønt sertifikatmarked har en direkte målbar effekt, og realiserer «automatisk» målene til bestemt tid.

 

2. Et sertifikatmarked vedtas i lovs form, og skal dermed ikke naturlig opp til diskusjon i hvert eneste Storting to ganger i året. Det er derfor et langsiktig virkemiddel, og det stimulerer samtidig til maksimal konkurranse mellom aktørene slik at kostnadseffektiviteten kan sikres.

 

3. Gjennomførbarheten bør ikke utgjøre noe stort problem rent teknisk, men juridisk og i forhold til opinionen så er det selvfølgelig noe mer komplisert enn et tilskudds og avgiftssystem, som alle kjenner. Til gjengjeld vil pliktig kjøp av sertifikater antakelig bli oppfattet som en miljøkostnad som lettere aksepteres fordi den er så direkte koblet til utbygging av en mindre miljøskadelig vare.

 

4. Et grønt sertifikatmarked medfører i liten grad flytting av problemer fra ett land til et annet.

 

5. Sertifikatmarkedet er sterkt teknologistimulerende ved sin langsiktige karakter.

   Sertifikatmarkedet skaper en etterspørsel, noe de fleste aktørene i markedet er meget vant til å forholde seg til.

3. Hvilken vare skal ha rett til sertifikat ?
3.1 Grønn kraft og varme
 
Bellona mener det er viktig at produksjon av grønn varme gir rett til utstedelse av de samme sertifikater som produksjon av grønn elektrisitet. Dette er viktig for å unngå at miljøreguleringen favoriserer utbygging av vindkraft (og evt. vannkraft), men ikke jordvarme, solvarme, varmepumpe og biovarme – energikilder som stort sett har færre miljøulemper enn vindkraft.

Norge har dessuten et spesielt stort oppvarmingsbehov og vi har kanskje også en spesielt stor bioressures. Det er derfor viktig å inkludere varme for å oppnå den ønskede og maksimale miljøeffekt. Sett i forhold til den finansielle handelen med sertifikater som verdipapir, er det også helt uproblematisk å inkludere varme, og et par av de andre landene har da også inkludert solvarme allerede (se rapporten til Kristiansen 2002). Inkludering av varme innebærer imidlertid et visst krav til måling og/eller annen dokumentasjon samt en del tilpasninger for å kunne inkludere grønn varmeproduksjon i husholdningene på en fornuftig måte. Som Eldegaard skriver i sin rapport, er det imidlertid mulig å finne pragmatiske og akseptable løsninger på dette problemet. Blant annet bør et prosjekt antakelig ha rett til å utstede og selge sertifikater så lenge loven om grønne sertifikater gjelder for å oppnå lik konkurranse mellom bioenergi og elektrisitet.

Bye et al. (s. 28 og 38) uttrykte derimot en viss bekymring for at ulike nasjonale valg av krav til sertifisering ville skape usikkerhet i et eventuelt fremtidig internasjonalt marked. Dette er imidlertid et problem som i hovedsak allerede er løst gjennom RECS standardisering av rapporteringsform på sertifikatene, og det er også åpenbare naturgitte grunner til å velge andre energikilder i Norge enn i for eksempel Italia, Nederland og Danmark.

Bye et al. (s. 28) antar også at det vil være uproblematisk å sertifisere vindkraft, men slett ikke like enkelt å sertifisere bioenergi fordi man da også må evaluere brenselets miljøkvalitet. Det siste er det for så vidt lett å være enig i, men det er ikke noen større jobb enn det bioenergianleggene allerede må gjøre for å få investeringstilskudd i dag. Derimot er det ingenting i den norske debatten rundt vindkraft som tilsier at vindkraft har rett på sertifikat uavhengig av hvor vindmøllene står. Her bør det mao også utformes visse krav.

Generelt er Eldegaard, som har skrevet rapporten om «Sertifikatordningen for grønn varme», gjennomgående positiv til å inkludere varme i sertifikatordningen og konkluderer også med at det vil være lite hensiktsmessig å innføre en sertifikatordning i Norge uten at varmemarkedet er tatt med. Dette er et syn som støttes av Bellona. Bye et al. derimot, som har skrevet den markedsprinsipielle studien, er noe mer skeptisk til å inkludere varme, men det synes ofte som om dette er basert på delvise misforståelser og det faktum at Bye et al. kjenner kraftmarkedet mye bedre enn varmemarkedet. Bye bruker i praksis ikke mer enn det siste avsnittet i kapittel 5.5 til å vurdere den mest aktuelle sertifikatløsningen for el og varme, og i dette avsnittet har argumentasjonen et sterkt preg av udokumenterte påstander.

Bellona ser for eksempel få problemer med å lovfeste at 1 kWt grønn varme skal anses som ekvivalent med 1 kWt grønn elektrisitet, at målepunktet for elektrisitet og varme defineres på samme sted i verdikjeden (for eksempel nærmest mulig sluttbruker) og at det er satt en øvre grense for maksimal måle- eller beregningsusikkerhet som kan godtas for utstedelse av varmesertifikater.

Dersom man rent praktisk/juridisk ser problemer med å ilegge kjøpsplikten på rett sted i varmemarkedet, vil Bellona påpeke at det kan være en god mulighet å gi rett til utstedelse av sertifikater for grønn varme og at disse er identiske med el-sertifikater, men at kjøpsplikten bare ligger på elbrukerne.
 

3.2 Sammenligning av dagens varmeanleggsordning med fremtidig sertifikatordning
 
Dagens varmeanleggsordning er basert på at byggeiere/eiendomsutviklere søker tilskudd innen en frist som er satt 1-2 ganger per år. Det betyr i praksis at det går normalt 9-12 måneder fra man vurderer å bruke ordningen frem til man har fått lest betingelsene, fylt ut søknad, ventet på innleveringsfristen, ventet på saksbehandlingen og ventet på Stortingsvedtak om rammene for tildeling. Det er m.a.o. bare trege, normalt offentlige bygg, som har anledning til å utnytte denne ordningen. De må også være av en viss størrelse for å kunne forsvare alle kostnadene forbundet med saksbehandling, venting og søknadsskriving, men de kan heller ikke være for store, for da tar de hele potten som er til tildeling. Varmeanleggsordningen dekker med andre ord bare en meget liten del av de potensielle prosjektene, men prøver til gjengjeld å være svært kostnadseffektive innenfor denne lille gruppen. Figur 1 illustrerer dette klassiske eksempelet på suboptimalisering.

Sertifikatordningen vil i utgangspunktet favne alle, og det er i hvert fall ingen grunn til å ekskludere noen på forhånd. Markedet vil selv skape konkurranse om å nå stadig nye kundegrupper ved hjelp av reduserte transaksjonskostnader, bedre målutstyr for varmeleveranser etc. Denne situasjonen er illustrert i figur 2.

3.3 Hva med norsk vannkraft ?
 
Det har vært diskutert mye omkring vannkraftens skjebne i et grønt sertifikatmarked. Helt generelt kan det imidlertid sies at sertifikatmarkedene er etablert for å stimulere ny kapasitet og produksjon. Det er derfor ikke av noen interesse og inkludere allerede eksisterende vannkraftverk. Utbygging av ny vannkraft har også den ulempe at teknologien er helt moden, og at det neppe kan forventes at teknologien skal bli mye bedre og rimeligere. Til gjengjeld finnes det en del tekniske opprustingsprosjekter som antakelig kan gjennomføres helt uten noen nye miljøinngrep. Det kan derfor være rimelig å ta inn opprustingsprosjekter i et sertifikatsystem.

Utbygging av nye vannkraftverk er en vanskelig sak fordi befolkningen i mange deler av landet føler at det allerede er bygd ut nok vannkraft i mange områder. Generell rett på grønne sertifikater til ny vannkraftproduksjon vil garantert føre til et sterkt press på nye utbygginger. Da er det viktig at ikke virkemiddelapparatet blir så svart-hvitt at et prosjekt enten blir stoppet og vernet eller får selge sertifikater i årevis etterpå. Nye vannkraftprosjekter som ikke er spesielt gode bør med andre ord ikke få rett til å selge sertifikater selv om de har fått konsesjon på utbyggingen. Det vil derfor være nødvendig å enten utelukke alle eller den mest miljøskadelige andelen av nye norske vannkraftverk. Det siste vil fordre at det etableres et klart miljøkrav for sertifisering av nye vannkraftverk.

Tilsvarende bør det settes slike sertifiseringskrav også for vindkraft- og bioenergiprosjekter slik at man unngår å stimulere løsninger som medfører store andre miljøproblemer til tross for at de er fornybare energikilder.

4. Sammenligning av sertifikatmarked med krav om CO2 kvoter
4.1 Inn- og utfasing av produksjonskapasitet
 
Forholdet mellom krav til CO2-kvoter og krav til grønne sertifikater er et viktig tema ettersom det i stor grad berører den samme bransjen – energiproduksjon. En fullstendig diskusjon av dette forholdet vil føre for langt her, men vi synes det kan være nyttig å peke på hvorfor vi mener dette er komplementære og ikke konkurrerende virkemidler.

Kvotehandel kan grovt sag sies å fjerne gammel, skitten teknologi fra markedet. Dette innebærer i praksis også at det på denne måten vil bli fjernet produksjonskapasitet fra energimarkedet. Kvotehandel bidrar også til at det blir lønnsomt å gjøre de skitne teknologiene litt renere. Grønne sertifikater derimot stimulerer den rene teknologien og bringer ny produksjonskapasitet inn i energimarkedet. Grønne sertifikater sørger også for at man griper tak i rene og bærekraftige teknologier, for deretter å prøve å gjøre disse så billige som mulig.

Enkelt sagt har altså sertifikatmarkedet mye til felles med tekniske (miljø)krav til nye biler som skal ut på veiene, mens kvotehandel har mer til felles med EØS kontroll og tekniske krav til biler som eventuelt må tas vekk fra veiene.

 

Sertifikatmarked ~ tekniske krav til nye biler

Kvotehandel ~ tekniske krav til gamle biler (EØS-kontroll)

4.2 Sertifikatmarkedet som en tilrettelegger for neste klimavedtak
 
Det er også et annet forhold mellom kvote- og sertifikatsystemer som har stor betydning. En virkemiddelstrategi basert kun på CO2-kvoter vil være meget egnet til å utløse de billigste tiltakene først. Disse vil imidlertid være så billige at de ikke bidrar særlig til å stimulere utvikling av bærekraftig 0-utslippsteknologi, noe som vil være helt nødvendig dersom utslippene på sikt skal kunne kuttes med 60 – 80 % slik anbefalt av FNs klimapanel. Tvert imot vil mange av de billige tiltakene innebære at det investeres i løsninger med bare noe lavere utslipp enn tidligere (for eksempel en gassbasert infrastuktur). En senere overgang fra slike delvise løsninger til mer langsiktig bærekraftige løsninger vil dermed kunne bli meget kostbart. Den manglende stimulansen til utvikling av bærekraftige 0-utslippsteknologier ville også innebære at ny fornybar energi i 2010 neppe ville vært vesentlig billigere enn i dag dersom kvotehandel ble valgt som eneste virkemiddel. Man kan derfor si at gitt det foreløpige ambisjonsnivået frem mot 2012 er kvotemarkedet alene kanskje egnet til å stabilisere utslippene, men ikke egnet til å legge til rette for ytterligere utslippskutt etter 2012.

Figur 4 er et forsøk på å illustrere forskjellen på de to mulige situasjonene i 2010, gitt at verden «bare» har brukt kvoter som virkemiddel (venstre side) eller gitt at verden har benyttet både teknologiutviklingsverktøy som grønne sertifikater OG internasjonal kvotehandel (høyre side).

Dersom man i 2010 skal kunne bli politisk enige om en videreføring av Kyoto-avtalen mot ytterligere reduksjoner i utslipp er det av avgjørende betydning at ikke regningen ser avskrekkende høy ut. Dette kan man unngå dersom man frem mot 2010 har brukt teknologiutviklingsverktøy som grønne sertifikater for å få ned prisen på fornybar energi slik at denne er tilgjengelig for en rimelig penge i 2010. Dersom man imidlertid bare har brukt kvotehandel som virkemiddel, vil kostnadene ved ytterligere utslippskutt antakelig være meget dyr i 2010 og det vil være vanskelig å oppnå internasjonal politisk enighet om å videreføre protokollen.

 

5. ENOVAs rolle 
Det har vært en del diskusjoner omkring ENOVAs rolle dersom Norge innfører et pliktig grønt sertifikatmarked. Slik Bellona ser det, er det imidlertid fortsatt et stort behov for ENOVAs tjenester, hvorav det følgende kanskje er mest aktuelt

 

• Forvalte kriteriene for sertifisering

 

• Yte tilskudd til ENØK og spillvarme

 

• Stimulere bruk av «0-utslipps» Gass dersom denne teknologien faller utenfor sertifikatmarkedet.

 

• Støtte gode prosjekter som faller utenfor sertifikatmarkedet

 

• Stimulere og gi støtte mindre moden fornybar energi med stort potensial

 

Referanser:
 
Bye, T., Olsen, O.J. og Skytte, K., Grønne sertifikater – design og funksjon, manuskript under ferdigstillelse, Statistisk Sentralbyrå, Oslo, 2002.

Eldegaard, T., Sertifikatordning for «grønn» varme – Prinsipielle og praktiske utfordringer, manuskript under ferdigstillelse, SNF-prosjektnr. 3250, SNF, Bergen, 2002.

Kristiansen, K.O., Obligatoriske markeder for grønne sertifikater – Virkemiddelbruken i andre land, manuskript under ferdigstillelse, Joule AS, 2002

____________________ Erik Sauar Rådgiver

____________________ Frederic Hauge