Tenk større, Jens!

frontpageingressimage_Stoltenberg_Huk_foto_SMK.jpg Photo: (Foto: SMK)

Statsminister Jens Stoltenberg skal bruke flere milliarder kroner på kjøp av klimakvoter fra u-land de neste årene. Typisk nok har sosialøkonomen Jens ingen klare utvalgskriterier for hvilke prosjekter han skal finansiere – utover at de skal gi god valuta for pengene.

Det er noe av forklaringen på at de første norske kvotepengene går til vannkraft-prosjektet Duhuashui i Kina, et heller tvilsomt kvoteprosjekt som det vil være vanskelig å måle den reelle klimaeffekten av.

Den grønne utviklingsmekanismen (CDM) er en ordning for kjøp og salg av klimakvoter i u-land (CDM-kvoter) som skal sørge for å få på plass utslippsreduserende prosjekter som ellers ikke ville blitt noe av. Alt tyder imidlertid på at vannkraftverket i Kina ville blitt satt i drift uansett, så klimagevinsten for de 100 millionene Jens planlegger å bruke der er høyst diskutabel.

Kortsiktig kostnadseffektivitet ser ut til å være hellig for Jens, og ikke minst for Finansdepartementet, som skal kjøpe klimakvotene. Selv er jeg dypt uenig i at kostnadseffektivitet skal få bestemme hvilke klimatiltak vi skal satse på. Vi må nemlig satse på de beste tiltakene. Vi må tenke langsiktig og stort hvis vi skal vinne klimakampen.

I fjor sommer foreslo Bellona at norske myndigheter burde etablere ”StatSol” – et statlig selskap som kan eie og selge ren solenergi. Et slikt selskap skulle hatt til formål å lage norske klimaprosjekter i fattige land, og få disse godkjent som CDM-prosjekter.

Norge kunne fortsatt kjøpt en del klimakvoter i markedet, men ved å etablere StatSol og la de fleste kvotene gå gjennom dette selskapet ville Norge hatt en helt annen kontroll over sin kvotehandel. Dessuten kunne Norge, i stedet for å kjøpe noen kvoter her og der, ha sørget for storskalafordeler.

Bellonas idé er at Norge gjennom StatSol kan satse stort på solenergi i Afrika. Norge vil kunne bidra til at mange afrikanere som i dag ikke har strøm får et enklere og bedre liv, og afrikansk næringsliv ville fått store muligheter til å utvikle seg.

Ved å selge ren og rimelig solenergi i Afrika vil StatSol være med å forhindre bruken av dieselaggregater eller oppstarten av forurensende kraftverk. Dermed vil StatSol både redusere og forhindre utslipp av klimagasser, samtidig som selskapet bidrar til utvikling.

Dette må helt klart være noe for vår miljø- og utviklingsminister Erik Solheim! Her kan han få prøvd ut sin innflytelse på statsministeren og finansminister Kristin Halvorsen, og virkelig vist seg sin ministertittel verdig.

Regjeringen skal gjøre Norge såkalt klimanøytralt innen 2030, og det innebærer enorme innkjøp av klimakvoter. Norge må uansett ut med mange milliarder kroner på grunn av våre internasjonale forpliktelser knyttet til Kyoto-avtalen. Hvorfor ikke bruke pengene direkte på et selskap som StatSol? Ved å investere 20-30 milliarder i StatSol vil Norge kunne spare verden for utslipp som tilsvarer de norske.

Et ekstra pluss ved StatSol er at norske myndigheter kan etablere en egen verdikjede for solenergi. I tillegg til ren kraft kan Norge levere silisium, aluminium, støpejern – og ikke minst ingeniører. Norske aktører kan bidra hele veien fram til forbrukeren.

Et viktig prinsipp må være å kun kjøpe inn solcelleanlegg produsert med ren energi fra enten fornybar produksjon eller produksjon med CO2-håndtering av utslipp. Det vil kunne bidra til at det etableres en framtidsrettet industri innen fornybar energi og CO2-håndtering i Norge, men mange hundre, kanskje flere tusen arbeidsplasser.

StatSol vil gi Norge en fantastisk mulighet til å få et stort gjennombrudd for en klimavennlig teknologi. Her har vi en sjanse til virkelig å kommersialisere solkraft, i stedet for å sende litt penger hit og dit i CDM-systemet.

En perfekt utfordring for Erik Solheim – og en mulighet for Jens Stoltenberg til å bli en skikkelig statsmann og ikke bare sosialøkonom.

 

Denne kommentaren sto også på trykk i VG Helg lørdag 5. juni som en del av VGs klimapanel.

Frederic Hauge

frederic@bellona.no