Norge i bakevja

ingressimage_021008-Scan-ref-Ane-Brunvoll-TFA-Small.JPG Photo: (foto: tone foss aspevoll/bellona)

I sin tid som statsminister sa Gro Harlem Brundtland at ”det er typisk norsk å være god”. Under Jens Stoltenberg er det tydeligvis blitt ”typisk norsk å stå i ro”. For når det gjelder satsing på fornybar energi, er Norge komplett vindstille.

16. desember er det nytt toppmøte i EU. Tidligere har EU blitt enige om å kutte CO2-utslipp med 20 prosent innen 2020. Hvordan dette skal fordeles blant medlemslandene spås å bli litt av et oppgjør på toppmøtet i desember.

Italias statsminister Silvio Berlusconi truet forrige uke med veto mot EUs klimapakke. Han mener det er viktigere å bruke penger på å løse finanskrisen enn klimakrisen. Når Riis-Johansen ikke vil ta over EUs klimapakke, gjør han det samme som Berlusconi. Begge viser til at klimapakken er for kostbar. Men alternativet vil bli dyrere.

Krise som ikke går over

Det er svært alvorlig at Riis-Johansen ikke skjønner alvoret i vår tids største utfordring – global oppvarming. Klimakrisen vil ikke gå over, men bli verre og verre, jo mindre vi gjør. Og jo lenger vi venter med å handle, jo dyrere blir det. På sikt må verden over på fornybar energi. Norge har naturressursene, vi har teknologien og kompetansen til å utvinne dem, og vi har pengene til å satse. Når vi bare skjønner alvoret.

Med manglende satsing på fornybar energi er Norge langt i fra noe «foregangsland i miljøpolitikken», slik regjeringen lover i Soria Moria-erklæringen. Med et år igjen til neste valg, begynner snuoperasjonen å haste.

Jens satte ned foten

Under en regjeringskonferanse i august, satte Stoltenberg foten ned for en økt satsing på fornybar energi (Dagbladet (08.10.08)). Både senterpartiet (Sp) og Sosialistisk Venstreparti (SV) ønsket at alle betaler to øre mer i elavgift per kWh, mot dagens elavgift på ett øre per kWh. Dette ville gitt inntekter på om lag 1,8 milliarder kroner. Pengene skulle gå via Enova, til en storstilt satsing på fornybar energi. Ordningen skulle gjelde fram til ordningen med grønne sertifikater kommer på plass.

Stoltenbergs begrunnelse for å ikke ville gå inn for dette løftet for fornybar energi var at han skal ha fryktet at en avgiftsøkning vil gi flere velgere til Fremskrittspartiet (Frp). Men Jens kan ikke kjøre klimanasjonen Norge i grøfta på grunn av frykten for Frp.

SV og Sps plan, som altså Stoltenberg satte foten ned for, ligger tett opp til Sveriges’ satsing på fornybar energi. Og det er en veldig god plan. Norge har nå 1,5 milliarder kroner til bruk på satsing på fornybar energi, energieffektivisering, og utvikling av umodne teknologier. Med den satsingen Stoltenberg ikke ville ha, kunne vi vært på nivå med vårt naboland.  

Norge har falt av

Da Matthias Maching, statssekretær i det tyske miljøverndepartementet, gjestet Norge under fornybar-messen Scan-REF, pekte han på tre viktige politiske grep for satsing på fornybar energi: Klare mål innenfor hver sektor, offentlig regulering av markedene og økonomiske insentiver.

Tyskland skal dessuten innfri strenge krav i EUs fornybardirektiv. Dette pålegger landet å blant annet redusere CO2-utslippene med 42 prosent fra 1990-nivå, og doble andelen av fornybar energi til 30 prosent i 2020.

Land som Sverige, Danmark og Tyskland – land det er naturlig å sammenligne seg med – har alle en plan for hvordan de både skal øke sin produksjon av fornybar energi, og en plan for mer energieffektivsering. Norge er langt på etterskudd.

Land det er naturlig å sammenligne seg med, ligger lagt foran oss i viljen til å omstille seg til en moderne og fornybar verden. I stedet for å bli god, står Norge helt i ro.

(Artikkelen er på trykk i Ny tid, 24.10.08)

Ane T. Brunvoll

ane@bellona.no