Rømming av laks fra norske oppdrettsanlegg er et økende problem. De siste fem årene har rømmingen variert mellom 280.000 og 670.000 fisk, på den offisielle statistikken. Bellona frykter at mørketallene er store. Økningen skyldes både den sterke veksten i bransjen, og at merdene inneholder mer fisk (de største merdene kan inneholde så mye som flere titalls tonn med fisk, dvs like mye eller mer enn årsfangsten i våre nest beste laksevassdrag). I følge tall fra forsikringsselskapene har heller ikke antall skader på anlegg økt de siste årene, det er antall rømt fisk pr. skade som har gått kraftig opp. I årene 1996-1997 økte forsikringsutbetalingene etter rømming til det dobbelte.

Hovedproblemet med rømming av oppdrettslaks er trusselen mot villaksen. Det snakkes om utvanning av gener, feilvandring hos den rømte laksen og ikke minst spredning av bakterier, virus og parasitter som har gode livsvilkår i mærer med høy laksetetthet.

Villaksen utvannes

Hver stamme av villaks har sitt eget genetiske materiale som er litt forskjellig fra de andre stammene (hver elv har minst en stamme med hver sine unike gener); det gjelder karaktertrekk som f.eks. tid for smoltutvandring, gytetidspunkt, alder ved kjønnsmodning og vekst. Disse forskjellene antas å avspeile bestandenes tilpasning til miljøet i den enkelte lokalitet. Imidlertid finnes det for lite data til å slå dette fast for atlantisk laks. Hver enkelt bestand utgjør en egen reproduksjonsenhet, noe som viderefører genetisk variasjon bestandene mellom. Laksen har en meget sterk evne til navigasjon som gjør at den finner tibake til vassdraget den selv vokste opp i når den skal gyte, og ofte til samme del av vassdraget der den vokste opp. Variasjonen i genmassen muligjør også etablering og kontinuerlig utvikling av lokale tilpasninger i forhold til lokalitetens miljø. Den rømte laksen har en tendens til å ville pare seg med villaks-hanner. Hanner av oppdrettslaks er generelt større enn villaks-hanner og kan lett utkonkurere villfisk i jakten på en partner. Det som skjer når oppdrettslaks og villlaks parer seg, er at det genetiske materialet til den ville laksestammen på det aktuelle stedet blir utvannet.

Feilvandring

Det hender at fisk vandrer feil og parer seg med fisk fra andre stammer. En moderat, naturlig feilvandring sikrer genetisk variasjon, noe som er meget viktig for bestandens overlevelse i tilfelle miljøet endrer seg drastisk. Stor feilvandring motvirker derimot den naturlige lokale tilpasningen og kan føre til redusert produksjon av avkom sett i forhold til vassdragets potensiale. Feilvandring er liten mellom store bestander i store vassdrag og større mellom små bestander i mindre elver. Den er også hyppigere mellom nabobestander enn mellom vassdrag som ligger langt fra hverandre.

Når rømt oppdrettslaks parer seg med villaks kan en laksestamme med unike gener forsvinne eller uttynnes, og det er derfor vi kaller det genetisk forurensning. Grunnen til dette er at all oppdrett av laks i Norge i dag stort sett baserer seg på fire avlslinjer som Akvaforsk etablerte på 1970-tallet. Dette gjør at mye av oppdrettslaksen har like gener (mer like enn naturlig) i forhold til hverandre. Dersom disse krysses med vill laks, vil en få en situasjon som kan likne på innavl og som kan svekke genetisk variasjon og frembringe negative egenskaper hos avkommene etter noen generasjoner.

Ødelegger for villaksen

Et annet problem er at oppdrettslaksen vandrer senere opp i elvene enn villaksen. Når den så skal gyte, graver den opp og ødelegger de fulle gytegropene før de selv gyter i de samme gropene.

En annen faktor som gjør rømminger til et problem er mengden av oppdrettslaks i forhold til vill laks; produksjonen av laks er mer enn 300 ganger større enn fangsten av vill laks. Det store omfanget av oppdrettslaks gjør rømming til et alvorlig problem selv om den prosentvise andelen kan virke relativt beskjeden.

Langs kysten vår er andelen av rømt oppdrettslaks nå alarmerende stor; i prøvefiske foretatt langs kysten har en oppdaget innslag av rømt oppdrettslaks i fangsten som varierer mellom 34% og 54%. Enkelte steder er tallet ennå høyere. Et skrekkeksempel er Onarheim i Ytre Hardangerfjord; i 1998 var 91% av laksefangsten rømt oppdrettslaks. Bellona stiller seg skeptisk til fiskerinæringens eget mål om at antall rømminger ikke skal overstige 400.000 individer årlig. Så lenge rømt laks er en trussel mot villaksen, er det eneste naturlige målet 0-rømming. Og reduksjonen må skje nå, før det er gjort ubotelig skade på bestanden av villaks. Klarer ikke oppdrettsnæringen å løse rømningsproblematikken, er lukkede mærer eneste alternativ; lukket i vann eller på land.