De siste dagers spredning av giftalger langs sørlandskysten har vist at spredningen må bekjempes med alle midler. Faren for algekatastrofe er akutt, og ballastvann fra skip regnes for å være en sentral kilde til spredningen. Bellona vil derfor vurdere å politianmelde rederier som står bak utslipp av ballastvann i norske farvann.

Omfattet av forurensningsloven

Definisjonen av forurensning i forurensningsloven § 6 er svært vid og omfatter i prinsippet nærmest enhver form for menneskeskapt påvirkning av det ytre miljøet. Som eksempel på forurensning nevner lovens forarbeider bl.a. at vann fra et vassdrag overføres til et annet vassdrag med en annen vannkvalitet (se nærmere Ot. prp. nr. 11 for 1979-80 s. 93-95). På samme måte må også utslipp av ballastvann hentet fra et annet farvann enn det farvannet vannet slippes ut i, kunne anses som forurensning. Videre er det neppe noen tvil om at også alger er omfattet av definisjonen, jf. Hans Christian Bugge, i Karnov (1999), bind 2, side 1444, note 20.

Det må dermed legges til grunn at algeinfisert ballastvann er å anse som forurensning. Følgelig er utslipp av slikt vann omfattet av det generelle forbudet mot forurensning i lovens § 7, og det vil også kunne være straffbart etter lovens § 78, 1. ledd.

Ifølge forurensningsloven § 3, 2. ledd nr. 3 gjelder loven også for forurensning fra norske «fartøy» i Norges økonomiske sone på 200 nautiske mil, og for forurensning fra slike kilder som «truer med å inntreffe i Norges økonomiske sone». Følgelig vil også et utslipp av giftig ballastvann fra norske skip på det frie hav, kunne være ulovlig forurensning dersom det er fare for at vannet driver inn mot kysten og truer norske oppdrettsanlegg.

Riktignok er forurensningslovens rekkevidde ved forurensning fra skip begrenset av særreglene om forurensning fra skip i sjødyktighetslovens kapittel 11, men i den grad sistnevne lovs regler ikke overlapper det som følger av forurensningsloven vil også denne ha betydning. Det kan ellers nevnes at unntaket i forurensningsloven § 5, 2. ledd om forurensning «fra det enkelte transportmiddel» neppe er anvendelig i forhold til utslipp av ballastvann, som kan sammenliknes med en form for dumping, idet unntaket i første rekke omfatter utslipp fra selve transportmidlet i form av avgasser ol.

Det kan dermed slås fast at forurensningsloven i prinsippet vil være anvendelig overfor utslipp av algeinfisert ballastvann fra norske skip. Lovens rekkevidde i forhold til utenlandsk registerte skip er derimot begrenset. FNs havrettstraktat av 1982 gir imidlertid norske myndigheter betydelig jurisdiksjon overfor utenlandske skip som driver forurensning i norske farvann.

Havrettstraktaten

I Norges indre farvann har norske myndigheter tilnærmet full jurisdiksjon også overfor utenlandske skip. Staten kan utøve tvangsmakt mot dem, og reglene i forurensningsloven og særreglene om forurensning fra skip i sjødyktighetslovens kapittel 11 gjelder fullt ut.

Også i territorialfarvannet har norske myndigheter betydelig jurisdiksjon i forhold til forurensning fra skip. Dersom et utenlandsk skip tar stasjonært opphold og utøver skadelig forurensning kan kyststaten gripe inn både med tvangs-, doms- og lovgivningsmakt. Se f.eks. Høyesteretts avgjørelse i Arisan-saken (Rt. 1992 s. 1578), samt artiklene 19 nr. 2 bokstav h, 21 nr. 1 bokstav f og 211 nr. 4 i havrettstraktaten.

I den økonomiske 200-mils sonen er derimot Norges myndighet til å treffe tiltak mot forurensning fra utenlandske skip mer begrenset. Havrettstraktaten har imidlertid flere regler (bl.a. artiklene 56, 211 nr. 5 og 220 nr. 1) som gir kyststaten myndighet til å treffe tiltak for å beskytte de maritime miljø og hindre forurensning i den økonomiske sonen.

Derimot har kyststaten få muligheter til å gripe inn overfor utenlandske skip på det frie hav som forurenser slik at det får virkning langs kysten. Når statssekretær Stein Lier-Hansen i Miljøverndepartementet i dag uttaler til Dagbladet at Norge vil arbeide for å få på plass internasjonale regler for utslipp av ballastvann, er dette derfor et fornuftig initiativ.

Nødvendig med nasjonale tiltak

Derimot er det grunn til å være betenkt over at Lier Hansen foreløpig ikke finner grunn til å iverksette et forbud mot utslipp av ballastvann i norsk farvann slik blant annet Australia har gjort. Han begrunner dette med at dette kan gi en falsk sikkerhet fordi forbudet kan omgås og derfor ikke vil ha tilstrekkelig effekt: «[S]kip kan slippe ut ballastvann utenfor vår juridiske sone som likevel ender opp langs kysten.»

Som påvist ovenfor har imidlertid norske myndigheter allerede full jurisdiksjon i forhold til egne skip, og også adskillig jurisdiksjon overfor utenlandske skip innenfor 200-milssonen – i alle fall når disse driver forurensende virksomhet.

Det er dessuten uansett ikke noe godt argument mot et nasjonalt forbud at dette kan omgås. Slik er det med de fleste forbud, og det er vel få som mener at norske myndigheter skal la være å stille utslippskrav til industrien fordi denne i stedet vil kunne etablere seg i andre land samtidig som utslippene fortsatt vil ramme oss.

Det vil videre kunne ta lang tid – trolig flere år – å utarbeide et internasjonalt regelverk for utslipp av ballastvann. Et slikt regelverk vil være avhengig av enstemmighet blant statene, og det vil bare være bindende for de stater som frivillig ratifiserer det. Å innlede forhandlinger om et internasjonalt regelverk for utslipp av ballastvann vil derfor fort kunne vise seg å være minst like ineffektivt og gi en like stor «falsk sikkerhet» som å nedlegge et ensidig norsk forbud, noe vi har full anledning til etter dagens folkerett.

Dessuten bør myndighetene uansett vurdere hvilke muligheter de faktisk har til å bruke det regelverket som allerede gjelder mot utslipp av algeinfisert ballastvann. Som påvist ovenfor, gir dette en del muligheter. Og derfor vurderer Bellona nå å politianmelde rederier som har stått eller står bak utslipp som truer oppdrettsnæringen.