Skjellnæringen langs norskekysten er voksende. Prognosen for blåskjelldyrking er 7.000 tonn i 2001 og 14.000 tonn i 2002. Plassproblemer i Europa har ført til at skjellnæringen har liten vannutskiftning med påfølgende sykdommer. Norge har med sin langstrakte kyst stort potensiale. Men storsatsningen kan også øke smittepresset. Stein Mortensen, forsker på skjellsykdommer ved Havforskningsinstituttet, er bekymret for importregelverket som råder i dag. – I forhold til andre steder i Europa har norske skjell svært god helse. Import av infiserte skjell kan gjøre stor skade, sier han.

Skoleeksempel
Bonamiose er encellede parasittene som dreper enkelte typer østers. De skal ha blitt spredt fra et klekkeri i USA på 70-tallet og fraktet inn i Frankrike i 1979. I Frankrike døde følgelig 80% av østersen ved første utbrudd. Et problem i importsammenheng er at yngel med Bonamiose ikke utvikler sykdommen. Yngelen kan dermed bli erklært frisk og bli satt ut i nye områder. Infeksjonene blir dermed oppdaget etter av yngelen er spredt. Dette har vært en stor del av årsaken for den gradvise spredningen av Bonamiose i Mellom og Syd-Europa.

Problemer med importregelverket
Norge må følge EU-direktivet på grunn av sitt EØS-medlemskap. I direktivet erstattes landegrensene med kystsoner som defineres utfra skjellenes helsestatusen for sykdommene som er meldepliktig. Det er selvfølgelig ulovlig å flytte skjell fra en smittet til en frisk sone.

Mortensen mener Dyrehelsetilsynet har gjort en prisverdig jobb for å verne østersbestander i Norge. Ved å legge opp til en strategi hvor en forsøker å unngå import av skjell til gjenutsetting. Dette har blitt gjort selv i de tilfellene hvor det faktisk i henhold til EØS er lovlig å ta dem inn i landet.

-Faren med EU-systemet er at det primært ivaretar handel og ikke dyrehelse. Det er ikke bra nok å basere skjellforvaltning kun på dokumentasjoner i overvåkningsprogrammet, mener Stein Mortensen og fortsetter; -Store forandringer i et økologisk system innebærer en viss treghet. Med omfattende handel risikerer en at sykdommer blir spredt før de blir påvist og beskrevet. Risikoen for å få inn tilsynelatende friske smittebærere blir ikke godt nok tatt hensyn til i regelverket

Konkrete risikomomenter
Mortensen forklarer Bellona Web at det er tilforlatelig at en del betingelser skal være oppfylt før en eventuell handel eller innførsel kan skje, men det er imidlertid flere konkrete risikomomenter med direktivet.

Den ene risikoen er at det ikke er nødvendig å søke om innførsel hvis vi tar inn krepsdyr fra et «godkjent» område. Man må kun melder fra om innførselen. Problemet her er at vi ikke har fullgod kontroll med helsestatus i andre områder, selv om kontrollen er tilfredsstillende her.

Det neste problemet er at kravene til oppbevaring etter innførsel ikke alltid overholdes. Skjell som importeres som «sjømat» kan godt være smittebærer, mens skjell som importeres som «akvakulturdyr» ikke skal være det. Levende skjell som er ment for konsum må derfor aldri jenutsettes i vann, men i praksis syndes det en del mot dette. Både grossister, restauranter og fiskehandlere kan ha ureglementære kummer, akvarier, merder eller liknende.

Det tredje problemet er at Statens Dyrehelsetilsyn ikke nødvendigvis utfører stikkprøvekontroll, selv om de har hjemmel til å gjøre det. Mortensen har konkrete eksempler på at alle disse problemene er helt reelle når det gjelder innførsel og oppbevaring av hummer, men vil helst ikke konkretisere dem, av hensyn til både importører, hummerparker og distributører.

Dyrehelsetilsynet har en annen oppfatning
Trude Lyngstad jobber med skjell i Statens Dyrehelsetilsyn og hun mener EØS-regelverket for levende import er nøyaktig og bra. -Regelverket er fornuftig dersom man følger det. Det foregår kontroll, import, informasjon til distriktsveterinær og stikkprøvekontroll, sier hun. Men peker også på at mye amerikansk hummer, som etterhvert er blitt observert i Norge, er et tegn på at disse reglene i praksis ikke blir fulgt. -Det er mange utfordringer fremover og puslespillet er ikke helt på plass, sier hun. -Enkelte ting er under utvikling som for eksempel egne driftsforskrifter for skjell. I dag er det bare driftsforskrifter for laks. -Det er mye som griper inn i hverandre. For eksempel sykdom fra ulike arter kan smitte på hverandre.

Regelverket som brukes i dag
Når det gjelder innførsel og utførsel av levende skalldyr har Norge i dag samme regler som EU, med unntak av handel med laksefisk. Her gjelder en overgangsordning som går ut i 2002. Det er tatt spesielle forholdsregler for beskyttelse av truede arter, det er derfor forbudt å innføre alle stadier av levende østers til avl og oppdrett. Det er heller ikke tillatt å innføre levende/rå ferskvannskrepsdyr sier Trude Lyngstad og fortsetter; -Det er ulike regler avhengig av formålet med innførselen. Dersom levende skalldyr skal innføres til avl og oppdrett gjelder de strengeste kravene. Slik innførsel er ikke tillatt fra land utenfor EØS. Handel med levende skalldyr til avl og oppdrett er tillatt innen EØS på visse vilkår.

Innførsel av levende skalldyr til konsum tillates fra godkjente land utenfor EØS, i tillegg til handel innen EØS. Visse dyrehelsemessige betingelser må være oppfylt før handel kan skje. Ved innførsel av levende skalldyr til konsum stilles spesielle krav til oppbevaring etter innførsel.

Alle importører skal være registrert hos tilsynsmyndigheten før innførsel. Ved innførsel fra land utenfor EØS skal det utføres grensekontroll. Ved innførsel innen EØS vil Statens dyrehelsetilsyn -distriktsveterinærene kunne utføre stikkprøvekontroll for å sjekke om vilkårene for innførsel er oppfylt.

ballastvann som smittefaktor
Fraktskiper kompenserer for vektap etter lossing, som endrer skipets tyngdepunkt, ved å fylle vann som slippes ut i en annen havn. Det har blitt spekulert i om ballastvann kan ha ført med seg skjellsykdommer eller smittebærende skjell, og på den måten ført til spredning av sykdommene, men slike tilfeller er ikke vitenskapelig dokumentert. Likevel anses ballastvann som risikabelt. Ettersom det slippes ut mye ballastvann i norske farvann, er det viktig at ikke yngelanlegg blir opprettet i de områdene hvor vi vet det er hyppig utslipp av ballastvann, sier Stein Mortensen.