I forrige uke ble det i det anerkjente tidskriftet Science publisert en studie som omhandlet miljøgiftene PCB, dioksiner, deltrin og toksafen i både oppdrettet og vill laks. Studien konkluderte med at inntaket av all laks og spesielt oppdrettslaks må begrenses betydelig.

Det er ikke en kraftig økning i miljøgiftkonsentrasjonen i oppdrettslaks som er gjenstand for de siste dagers debatt rundt miljøgifter og oppdrettslaks. Resultatene i studien sammenfaller stort sett med tallene det norske overvåkningsprogrammet opererer med. Det er tolkningen av resultatene og betydningen av disse som varierer noe i ulike forskningsmiljøer. Forskerne bak denne undersøkelsen viser til dyreforsøk der store doser av giftstoffene har gitt en betydelig kreftrisiko. Deretter har man ekstrapolert disse verdiene ned, og konkludert med at de svært lave dosene som finnes i oppdrettslaks, gir en viss, men svært liten kreftrisiko.

-Lave doser gir null risiko

Den utbredte oppfatningen i forskningsmiljøene er imidlertid at slike ekstremt lave doser av miljøgifter gir null kreftrisiko. Dette forteller Jan Alexander, avdelingsdirektør for Næringsmiddeltoksikologi hos Folkehelsa til Bellona. Forklaringen er at skadelige effekter ikke oppstår før tilførselen av giftstoffet når en viss terskel.

Ved å benytte seg av tolkningen til de amerikanske forskerene må også inntaket av villaks begrenses. For King Salmon villaks fra Sørøst-Alaska, en av artene som er tilgjengelig året rundt anbefaler David Carpenter, en av forskerene bak den nye studien, kun ett måltid i måneden.

I den nye studien blir tolerabelt inntak av ulike miljøgifter satt betraktelig lavere enn retningslinjene EU og verdens helseorganisasjon opererer med. Annen fet villfisk som sild og makrell vil sannsynligvis komme dårlig ut hvis metoden til de amerikansek forskerene legges til grunn.

Overvåkning i Norge

I Norge overvåkes konsentrasjonene av miljøgifter i oppdrettslaks av Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning (NIFES), gjennom et årlig program med prøvetaking. Grenseverdier for mange miljøgifter er fastsatt av EU, CODEX (FN) og enkeltnasjoner for å ivareta innbyggerenes helse.

Dioksiner

Polyklorerte dibenzo-p-dioksiner og polyklorerte dibenzofuraner kalles vanligvis «dioksiner». Gruppen består av 75 ulike klorerte dioksiner og 135 ulike klorerte furaner, som alle har varierende giftige egenskaper. Alle naturlige og menneskeskapte termiske prosesser, det vil si forbrenningsprosesser der klor og karbon er tilstede, er mulige dioksinkilder.

Forbindelsene er giftige, lite biologisk nedbrytbare og akkumulerer i næringskjeden. Hos mennesker er hudutslett og effekter på immunsystemet blitt observert. Dioksiner kan også være kreftfremkallende. Stoffene kan gi mulige effekter på forplantningsevnen og kan skade foster, men hos mennesker anses slike skader som lite sannsynlige ved de eksponeringer som er aktuelle. Eventuelle hormonforstyrrende effekter er under utredning.

EUs øvre grenseverdi for dioksin i fisk 4 pg WHO-TE/g.

Resultatene fra den ameriksanske studien viser at norsk oppdrettslaks fra anlegg har et dioksininnhold på 2,4 pg WHO-TE/g våt vekt. Analyser av oppdrettslaks solgt i Oslo hadde et dioksininnhold på ca. 2,1 pg WHO-TE/g våt vekt.

Fet fisk akkumulerer lett miljøgifter. Det svenske Livsmedelverket offentliggjorde en undersøkelse av dioksininnholdet i fete fiskearter fra svenske farvann. Den svenske rapporten avslørte at flere arter, deriblant laks, røye, sik, krabbe (i hepatopancreas), «strømming» (Clupea harengus) overskrider EU-kravene på 4 pg/g ferskvekt. Verst ut kom «strømming» som har vist verdier mer enn fem ganger større enn hva grenseverdiene tillater, opptil 20 pg/g i området Västra Banken. Andre steder lå verdien lavere, noen steder under grenseverdiene.

I Norge har Statens næringsmiddeltilsyn innført kostholdsrestriksjoner på sjømat i Grenlandsfjordene på grunn av dioksinforbindelser. I dette området snakker vi om dioksinverdier på over 400 pg TE/g for torskelever og nesten 1000 pg TE/g i krabbe.

PCB

PCB (polyklorerte bifenyler) er en gruppe syntetiske klorforbindelser som er giftige, tungt nedbrytbare og bioakkumulerende. Ny bruk av PCB ble forbudt i Norge i 1980, men produkter som inneholder PCB og som kastes sammen med vanlig avfall, avfallsfyllinger og forurensende sedimenter i havner og fjorder er trolig kilde til fortsatt spredning til miljøet.

EU har foreløpig ikke øvre grenseverdi for PCB i matvarer, derimot har noen land nasjonale grenseverdier. Nederland har en grenseverdi i fisk for PCB7 på 0,6 mg/kg.

Resultatene fra den ameriksanske studien viser at norsk oppdrettslaks fra anlegg har et innhold av PCB på ca. 41 ng/g våtvekt (tilsvarer 0,041 mg/kg). Analyser av oppdrettslaks solgt i Oslo hadde et innhold av PCB på ca. 35 ng/g våtvekt (0,035 mg/kg).

I forhold til nevnte grenseverdi ligger PCB analysene fra norsk oppdrettslaks langt under.

Deldrin og toksafen

Disse forbindelsene er tidligere tungt nedbrytbare plantevernmidler som ved høye nivåer antas å være kreftfremkallende hos mennesker.

Deldrin er et nedbrytningsprodukt fra plantevernmiddelet Aldrin. Bruken av Aldrin var på sitt høyeste fra 50-tallet til begynnelsen av 70-tallet. Toksafen ble mye benyttet på midten av 70-tallet som erstatning for DDT. Deldrin og toksafen ble forbudt i USA henholdsvis i 1974 og 1982 og flere europeiske og globale konvensjoner (”POP-protokollen fra 1998 og en global konvensjon fra 2001) har utfaset bruken av disse plantevernforbindelsene:

• Deldrin i norsk oppdrettslaks fra anlegg ca. 4,2 ng/g våt vekt
  
• Deldrin i norsk oppdrettslaks fra butikk ca. 4,1 ng/g våt vekt
  
• Toksafen i norsk oppdrettslaks fra anlegg ca. 110 ng/g våt vekt
  
• Toksafen i norsk oppdrettslaks fra butikk ca. 150 ng/g våt vekt

Miljøgiftene kommer fra marint fett

Miljøgifter i havet oppkonsentreres i den marine næringskjeden og akkumuleres i fett. Oppdrettslaks kan få et betydelig innhold av miljøgifter dersom fôret inneholder mye marint fett fra forurensede havområder. For å redusere innholdet av miljøgifter i fiskefôr har man i stor grad redusert innholdet av råvarer fra farvann med nærhet til forurensningskilder (særlig europeiske farvann) til fordel for råvarer fra Sør-Amerika, som i utgangspunktet er den største produsenten av fiskeolje og fiskemel.

Fiskebestandene som utnyttes til produksjon av fiskeolje og fiskemel er fullt ut beskattet. Som et resultat av dette har det vært helt nødvendig for oppdrettsnæringen å finne erstatninger for det marine fettet i fiskefôret. En økende andel planteolje, som f. eks rapsolje, på bekostning av fiskeolje vil bidra til å redusere innholdet av ulike miljøgifter i fiskefôr og oppdrettsfisk.