Direktoratet for naturforvaltning
Tungasletta 2
7485 Trondheim

Høringsuttalelse
Nasjonale laksevassdrag og laksefjorder – ferdigstilling av ordningen

Ordningen med nasjonale laksevassdrag og laksefjorder har blitt betydelig svekket i forhold til Villaksutvalgets innstilling fra 1999. Ferdigstillelsen av ordningen representerer ingen reduksjon i oppdrettsnæringens påvirkning på ville bestander av laksefisk. Eksisterende virksomhet blir uberørt og det åpnes i tillegg for produksjonsøkning innen de nasjonale laksefjordene. Til tross for svekkelsen anbefaler Bellona likevel at ordningen ferdigstilles. Dette for å hindre en eventuell økt påvirkning som følge av nye konsesjoner for oppdrett av laksefisk i områder med stor verdi for vill laksefisk.

Utvanning av begrepet laksefjorder
Begrepet nasjonale laksefjorder har forandret innhold. Villaksutvalget presenterte begrepet i sin utredning (NOU 1999 : 9 – «Til laks åt alle kan ingen gjera?»). Da ble en nasjonal laksefjord betegnet som et fjordområde fritt for lakseoppdrett. Dette var i følge det faglige utvalget nødvendig for å gi de viktigste bestandene av villaks i Norge et tilstrekkelig vern.

I NOU 1999 : 9 står det:

”I de nasjonale laksefjordene bør blant annet følgende bestemmelser gjelde for fiskeoppdrett:

• Matfiskanlegg: Eksisterende lokaliteter for laksefisk bør avvikles så raskt som mulig. Etablering av nye lokaliteter for laksefisk ikke tillates. Etablering av lokaliteter for marine arter og for skalldyr tillates, mens etablering av lokaliteter for katadrome arter ikke tillates.
• Settefiskanlegg: Settefiskanlegg kan opprettholdes dersom de anses fullt ut rømningssikre og smittehygienisk forsvarlig bygget og drevet. Tilsvarende krav stilles til eventuelle nye settefiskanlegg. Etablering av anlegg for marine arter tillates, mens etablering av anlegg for katadrome arter ikke tillates.
• Slakting og foredling: Etablering av nye anlegg tillates ikke. Til eksisterende anlegg stilles høye krav til smittehygenisk standard. Etablering av ventemerder tillates ikke.”

Når Miljøverndepartementet under Stoltenberg-regjeringen senere la frem sitt forslag til vern av villaksen basert på utredningen fra 1999 ble begrepet nasjonal laksefjord inndelt i to soner. Forbudssoner (F-soner) uten oppdrett av laksefisk, hvor eksisterende anlegg skulle flyttes ut, og restriksjonssoner (R-soner) hvor økt produksjon av laksefisk ikke skulle tillates. Dette forslaget inneholdt i tillegg en del unntak som i realiteten tillot oppdrett av laksefisk i enkelte F-soner, og enkelte R-soner kunne faktisk få lov til å øke sin produksjon.

I dagens forslag er begrepet nasjonal laksefjord vannet ut ytterligere. Miljøverndepartementets beskrivelse av nasjonale laksefjorder er i Stortingsproposisjon nr. 79 (2001-2002) «Om opprettelse av nasjonale laksevassdrag og laksefjorder» beskrevet på følgende måte:

”I laksefjordene skal det ikke etableres nye matfiskanlegg for laksefisk, og eksisterende virksomhet vil bli underlagt særskilte regler for rømningssikring og helsekontroll. I de største og viktigste laksefjordene er det aktuelt å inngå frivillige avtaler om utflytting av matfiskanlegg for laksefisk. De midlertidige sikringssonene for laksefisk skal videreføres inntil hele ordningen er avklart.”

Det er foreløping ingen tegn til særskilte krav til eksisterende oppdrettsvirksomhet innenfor NLF-områder. Den nye forskriften som setter krav til sertifisering av flytende oppdrettsanlegg (NYTEK) innebærer en skjerping av kravene for alle oppdrettsanlegg, og det ser ikke ut som at kravene for laksefjordene kommer til å gå lenger enn denne.

Fra å være et regime som skulle redusere påvirkningen fra oppdrettsnæringen har vi nå endt opp med en ordning som kun legger begrensning på eventuell fremtidig vekst i produksjonen av oppdrettet laksefisk. Restriksjonene legges kun på etablering av nye konsesjoner. Det åpnes imidlertid for produksjonsøkning innen eksisterende konsesjoner i områder med status som nasjonale laksefjorder. Derfor kan det totale antallet oppdrettsfisk også økes innen disse områdene.

Til tross for den åpenbare svekkelsen av ordningen anbefaler Bellona likevel at den ferdigstilles. Dette for å redusere påvirkningen en eventuell økning av antall oppdrettskonsesjoner av laksefisk i områder med stor verdi for vill laksefisk vil innebære. Så lenge lakselusproduksjonen og rømmingstallene er på et såpass høyt nivå trenger vi nasjonale laksefjorder for å hindre en økt negativ påvirkning på bestandene av vill laskesfisk.

Lakselus
Lakselus er en parasitt med laksefisk som vert. Den har alltid vært til stede på vill laksefisk i våre farvann, men etter oppdrettsnæringens kraftige vekst har lusa etter hvert blitt et stort miljøproblem. Som følge av oppdrettsvirksomheten har antallet potensielle verter for lusa blitt mangedoblet, og lusbestanden har som følge av dette blitt så stor at vi ser negative effekter på bestandene av vill laksefisk i våre kystområder.

Lakselusa livnærer seg på fisken slim, hud og blod. Om en vill laksesmolt har mer enn 10-15 lakselus på seg, er den så svekket at den sannsynligvis ikke vil overleve oppholdet ute i havet før den skal returnere til elva for å gyte. I tillegg til den direkte dødeligheten er det observert skader også ved lavere infeksjoner hvor beiteskadene gir fotfeste til bakterieinfeksjoner og sykdom.

Antall egg produsert av vill laksefisk ble av Heuch & Mo (2001) beregnet til 2,6 milliarder. Med en grense i henhold til gjeldende lakselusforskrift (0,5 lus pr. fisk) ble antall egg produsert av oppdrettsfisk i år 2000 beregnet til 29 milliarder. Som en følge av fortsatt økning av antall oppdrettsfisk i sjøen, opererer Heuch & Mo med en økning i luseproduksjon fra oppdrettsanlegg i 2005 til 46 milliarder egg.

Vi har enkelte år sett svært kraftige lakselusinfeksjoner på utvandrende laksesmolt. Havforskningsinstituttets tellinger av lus i Sognefjorden i 1999 var et skrekkens eksempel. Påslaget av lus var dette året på 104 lus pr. fisk med et konservativt estimat på 86% dødelighet. I år slo Havforskningsinstututtet alarm med bakgrunn i høye lakselusnivåer i Hardangerfjorden og ba om strakstiltak for å redusere lakselusproduksjonen i fjordsystemet.

For å redusere påvirkningen av lakselus på villfisken må enten grensene for avlusning eller antall verter for lakselusa reduseres. Selv om oppdretterene har klart å redusere gjennmsnittlig antall lus pr. oppdrettsfisk har antall oppdrettsfisk samtidlig økt kraftig. Det er den totale produskjonen av lakselus som er avgjørende for påvirkningen på vill laksefisk.

På samme måte som et fjordsystem har en bæreevne med hensyn til tilførsel av organisk materiale vil også fjordsystemet ha en bæregrense for hva tilhørende bestander av vill laksefisk tåler av mengde lakselus. Det er helt tydelig at enkelte områder i dag har en for stor produksjon av lakselus, med påfølgende skadelige effekter på vill laksefisk.

Rømming
Store mengder oppdrettslaks rømmer årlig fra norske oppdrettsanlegg. Det offisielle rømmingstallet fra norsk oppdrett for 2003 var 415.000, en reduksjon fra rekordåret 2002 med en rømming på 730.000 individer. I sommer kom det svært oppløftende rømmingstall for 2004. Disse tallene må imidlertid oppdateres etter et stort rømmingstillfelle i Rogaland på 186.000 individer. I tillegg er det obsertvert mye oppdrettslaks i ulike elver i Hordaland uten at noen har rapportert inn noen rømmingstilfeller i området. Det er i så måte ingenting som tilsier at året 2004 vil skille seg positivt ut i forhold til tidligere år.

Rømt oppdrettslaks kan påvirke villaks på flere nivåer, både økologisk og evolusjonært/genetisk. Rømt oppdrettsfisk opptrer sammen med villfisk både i hav og i elver, og utgjør dermed en (økologisk) konkurrent til villaksen i tillegg til å kunne være en parasitt- og smittespreder. Oppdrettsfisken er avlet frem etter bestemte kriterier bla. sen kjønnsmodning. Som følge av dette vandrer rømt oppdrettslaks senere opp i elva enn villaksen. Dette får konsekvenser ved at oppdrettslaksen graver opp villaksens gytegroper og reduserer rekrutteringen til villaksbestanden. Rømt oppdrettslaks kan også forplante seg med villfisk, noe som medfører at den ville populasjonen får tilført arvemateriale som oppdrettsfisken bærer med seg, og den ville populasjonen vil bli genetisk endret. Den økologiske påvirkningen som oppdrettslaks påfører villfisken, vil også kunne påvirke arvematerialet indirekte ved at bestandene reduseres og ved at villfisken må tilpasse seg høy forekomst av oppdrettslaks. Likeledes vil genetisk endring medføre endring i økologiske og adferdsmessige trekk.

Evaluering av ordningen
Det har vært mye omtale i media med tanke på nødvendigheten av å evaluere virkningen ved å innføre nasjonale laksevassdrag og laksefjorder. Enkelte mener også at en slik evaluering må gjennomføres før flere områder får status som nasjonale laksefjorder. Med tanke på den tidligere nevnte svekkelsen av ordningen blir det imidlertid vanskelig å gjennomføre en tilfredstillende evaluering. Realiteten i ordningen slik den ser ut i dag er at vi opprettholder status quo. Hvordan evaluerer man effektene av ingen endring? Om ordningen hadde blitt gjennomført i henhold til Villaksutvalgets innstilling, med en reduksjon i oppdressvirksomhet i viktige villaksområder, ville det imidlertid vært mulig å evaluere effekten av sonene frie for oppdrett av laksefisk. Dagens ordning representerer kun en reduksjon i den fremtidige økningen. Etablert virksomhet ligger urørt og får til og med øke sin produksjon innen eksisterende konsesjoner.

Et område med f.eks. 10 konsesjoner vil etter gjennomføringen av NLF fortsatt ha 10 konsesjoner og ”buisness as usual”. Derfor har man ikke noen endring som tilsier noen reduksjon i påvirkning av villfisken. En evaluering blir derfor mer et teoretisk tankespill på om det samme området i fremtiden hadde økt antall konsesjoner til f.eks. 15.

Bellonas konklusjon
Til tross for svekkelsen anbefaler Bellona likevel at ordningen med nasjonale laksevassdrag og laksefjorder ferdigstilles. Dette for å hindre en eventuell økt påvirkning som følge av nye konsesjoner for oppdrett av laksefisk i områder med stor verdi for vill laksefisk.

Med tanke på hvilke områder vil det være naturlig å konsentrere seg om de med mye oppdrettsvirksomhet og viktige bestander av vill laskefisk. Bellona støtter således opp om DNs 6 prioriterte laksevassdrag (Bjerkreimselva, Lærdalselva, Orkla, Verdalselva, Namsen og Vefsna) med tilhørende laksefjorder. Med tanke på den alarmerende høye lakselusproduskjonen i Hardangerfjorden bør dette området omfattes av ordningen med nasjonale laksefjorder.

Med vennlig hilsen